Dette var tema i en dom av Oslo tingrett fra 13. august i fjor. En mann hadde flyttet til Tyskland i 2016, og han var rimeligvis interessert i å få avklart hva som skal til for at han ikke lenger anses skattemessig bosatt i Norge. I mars 2017 skrev han til skattemyndighetene og spurte hva han skulle gjøre i den anledning. Han ble bedt om å “innhente Certificate of Residence fra tyske myndigheter slik at vi kan foreta en vurdering av ditt skattemessige bosted etter skatteavtalens artikkel 4”.
Certificate of Residence
Skatteavtalens art. 4 gir reglene om i hvilken av statene – Tyskland eller Norge – en skatteyter skal anses som bosatt etter skatteavtalen når han er bosatt i begge statene etter intern rett i disse. Skatteyteren oversendte i løpet av sommeren et dokument fra tyske myndigheter med tittelen “Certificate of Residence/Steuerliche Wohnsitzbestätigung”. Dokumentet oppga bl.a. skatteyterens bostedsadresse i Tyskland.
Dette var åpenbart ikke tilstrekkelig for skattekontoret. Hvorfor er ikke nærmere opplyst i dommen, men det er trolig fordi dokumentet ikke ga noen vurdering av om skatteyteren ble ansett bosatt i Tyskland etter skatteavtalens art. 4.
Ingen tilbakemelding
Det var på dette stadiet saken sporet av: Skatteyteren fikk ingen tilbakemelding om at det innsendte dokumentet ikke var tilstrekkelig. Han ble skattlagt som skattemessig bosatt i Norge både i 2016, 2017 og 2018. I alle disse årene fikk han riktignok såkalt kredit i norsk skatt for skatt betalt i Tyskland, dvs. fradrag krone for krone i norsk skatt for den tyske skatten. Det kan typisk ha dreid seg om skatt av arbeidsinntekt i Tyskland. Slik kredit er basert på en forutsetning om at skatteyteren er ansett for skattemessig bosatt i Norge, også etter skatteavtalen.
I 2019 engasjerte skatteyteren advokat. Etter korrespondanse og innsendelse av ytterligere dokumentasjon kom skattemyndighetene til at skatteyter var bosatt i Tyskland etter skatteavtalen for 2016 og de følgende årene. Han fikk dermed tilbakebetalt skatt som han i disse årene hadde betalt av inntekt som ikke kan skattlegges i Norge når han anses bosatt i Tyskland etter skatteavtalen. Det er ikke opplyst i dommen hva slags inntekt det dreide seg om, men det kan f.eks. ha vært renteinntekter. Det er heller ikke opplyst hvor stort beløpet var.
Advokatutgifter
Slik ble selve skattespørsmålet til slutt løst på en riktig måte. Men advokathjelp er som kjent ikke gratis. Skatteyteren hadde betalt bortimot 40.000 kroner i advokathonorar i skattesaken, og nå krevde han dette beløpet erstattet av staten. Et slikt krav er ikke regulert i skattelovgivningen, men i den generelle erstatningsretten, nærmere bestemt det såkalte arbeidsgiveransvaret: Arbeidsgiver – her staten – hefter for skade som ansatte – her ansatt i Skatteetaten – volder forsettlig eller uaktsomt.
Ved avgjørelsen av om noen har opptrådt uaktsomt, er det et viktig moment at det foreligger brudd på en lovbestemmelse, men avgjørende er dette ikke. Tingretten kom til at Skatteetaten hadde brutt veiledningsplikten ved å unnlate å orientere skatteyteren om at det innsendte dokumentet ikke var tilstrekkelig for skattemyndighetenes vurdering av skatteplikten. Retten fremhever at slik informasjon om dette ville ha vært enkelt og lite tidkrevende å gi. Retten kom også til at dette bruddet på veiledningsplikten måtte anses som uaktsomt og dermed erstatningsbetingende.
Tingretten kom til at Skatteetaten hadde brutt veiledningsplikten ved å unnlate å orientere skatteyteren om at det innsendte dokumentet ikke var tilstrekkelig for skattemyndighetenes vurdering av skatteplikten.
Staten anførte at det ikke forelå såkalt adekvat årsakssammenheng mellom etatens uaktsomhet og advokatutgiftene, og at utgiftene uansett var større enn nødvendige og rimelig. Retten avfeide disse innvendingene. Utgiftene var rimelige og nødvendige ut fra de spørsmål saken reiste.
Saksomkostninger i erstatningssaken
Så langt så vel. Men advokathjelp er som nevnt ikke gratis, og skatteyteren hadde jo hatt advokat også under erstatningssaken mot staten. Siden han vant saken, hadde han i og for seg krav på saksomkostninger. Hans sakskostnader var vel 116.000 kroner, hvorav det meste var advokathonorar, altså mye høyere enn det beløpet som saken gjaldt. Saken var åpenbart blitt behandlet etter reglene i tvisteloven om såkalt småkravsprosess (som hovedregel alle saker hvor tvistesummen er under 125.000 kroner), og for slike saker gjelder en særlig regel om saksomkostninger i form av utgift til rettshjelp, dvs. bl.a. advokatutgifter: Slike saksomkostninger kan ikke utgjøre mer enn 20 prosent av tvistesummen. Siden tvistesummen var oppunder 40.000 kroner, fikk skatteyteren ikke erstattet mer enn en mindre del av advokatutgifter i erstatningssaken.
Dommeren kan også synes å ha vært ubekvem ved dette resultatet.
Det samlede resultatet for skatteyteren var dermed ikke gunstig: Han fikk riktignok innpå 40.000 kroner i erstatning fra staten, men måtte selv dekke vel 100.000 kroner i advokatutgifter i anledning erstatningssaken.
Dommeren kan også synes å ha vært ubekvem ved dette resultatet. Iallfall henviste han i dommen til en bestemmelse i tvisteloven som gir en part rett til å kreve at retten vurderer størrelsen av advokaters krav på honorar i saken.
Staten har heldigvis ikke anket saken.
