Med uvitenhet som strategi

Når man skal illustrere at noen fortrenger eller ignorerer ubehagelig kunnskap eller ønsker å forbli uvitende i tilfelle kunnskapen ikke “passer”, kaller vi det gjerne å “stikke hodet i sanden”. Og vi snakker om strutseoppførsel og strutsepolitikk. På vegne av strutsen må vi ile til med ett dementi: Strutsen er ikke så dum at den tror at den kan slippe unna fare ved å stikke hodet i sanden. Når den av og til gjør det, er det bare for å snu litt på eggene sine som ligger nedgravd i den varme ørkensanden, slik at de blir jevnt oppvarmet.

Strategisk uvitenhet

Og uvitenhetsforskerne er nøye med ikke å diskriminere strutsen. De overlater til medier og politikere å snakke om “strutsepolitikk” og “strutseoppførsel”, mens de selv i forskningsrapportene sine gjerne bruker begrepet “strategisk uvitenhet” (strategic ignorance), evnt. de nesten analoge “strategisk kunnskapsfornektelse”, “strategisk kunnskapsfortrengsel” eller “motivert uvitenhet”. I det nedenstående benytter vi “strategisk uvitenhet”.

Det har vært publisert mye om strategisk uvitenhet; både på individnivå, vedr. yrkeslivet og hva angår politikken – både nasjonalt og internasjonalt. Bl.a. har det blitt kalt massiv strategisk uvitenhet når Vesten valgte å “overse” og “tolerere” de skremmende voldstendensene hos Putin etter at Russland i 2008 rykket inn i Georgia med “fredsbevarende styrker”, annekterte Krim i 2014, bombet Aleppo i Syria i grus i 2015 og 2016 og bidro til krig i utbryterregionene øst i Ukraina.

Da f.eks. daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide sa til CNN at forholdet til Russland var grunnleggende endret etter anneksjonen av Krim, fikk hun kjeft for det. Det var mye mer komfortabelt å ignorere og glemme.

Hva med de menige russere for tiden? Forstår de at informasjonen de får om krigen i Ukraina og kostnadene ved den i beste fall er “tilpasset” for å rettferdiggjøre “spesialoperasjonen” og dekke over hva som virkelig foregår?

Men før vi diskuterer eventuell strategisk uvitenhet hos den menige russer, må vi innom pasta, roastbiff, diktatorspill og et par andre smakebiter fra den store uvitenhetsforskningen.

Man vil ikke vite

I 2016 offentliggjorde Journal of Risk and Uncertainty en rapport fra amerikanske, danske og svenske forskere som det ofte er referert til i fagkretser Jfr. kilde 4). Forskerne lot 200 forsøkspersoner i København få valget mellom fristende pasta og herlig roastbiff. Etter at de hadde valgt, men før de spiste, fikk de vite at de to rettene hadde et energiinnhold på hhv. 490 og 890 kcal, og at de kunne få vite hvilken rett som var den mest kaloririke, så de eventuelt kunne bytte for å spise sunnest mulig.

Nesten 60% ville ikke vite hvilken av de to rettene som inneholdt mest kalorier.

I kontrollgruppen fikk forsøkspersonene vite om kaloriinnholdet før de valgte rett. 80% valgte den magreste og sunneste retten.

Forskernes konklusjon: Når man utsettes for reelle fristelser, ønsker man ikke å vite om det valget som frister mest er det “objektivt beste”.

Andre forskningsarbeider har gitt tilsvarende resultater. Årsaken mener forskerne ligger i hjernens lystsenter. Det trigges så sterkt i reelle fristelsessituasjoner at fornuften fortrenges, enten det gjelder mat, sex eller risikabel fjellklatring.

Lysten trumfer fornuften inntil risikoen blir for stor i forhold til forventet belønning i hjernens lystsenter. Men hvor den grensen går, varierer sterkt fra menneske til menneske.

I lys av København-undersøkelsen har endel forskere hevdet at sunnhetsadvarsler på f.eks. sigarettpakker er bortkastet. Tja. Det var da faktisk 40% av københavnerne som ville vite hvilket måltid som var sunnest.

Ufortjent: Strutsen har blitt selve symbolet på strategisk uvitenhet. Helt feil. Det at strutsen stikker hodet i sanden når den utsettes for fare, er en myte som ble lansert av den romerske forfatteren og admiralen Plinius den eldre (23-70 e.Kr.). Foto: Shutterstock

Skalkeskjul for egoisme

Det velkjente “diktator-spillet” brukes gjerne i økonomisk teori for å illustrere at mennesket er grunnleggende altruistisk, dvs. tenker på sin neste. Om to personer tildeles en sum med penger, og den ene – diktatoren – kan bestemme hvordan pengene skal fordeles, vil diktatoren nemlig bare i de færreste tilfelle ta alle pengene selv, også når han ikke kjenner den andre personen. Det er faktisk vanlig å dele 50–50.

Mennesket er altså etter dette ikke rasjonelt og egoistisk som en ekte Homo economicus. Det velger ikke alltid det som er best for seg selv.

Som vist i kilde 3) m.fl., er det en sannhet med modifikasjoner. I et større eksperiment blant økonomistudenter kunne diktatoren velge mellom alternativ A og B. I alternativ A fikk diktatoren 6 dollar, mens “den andre” fikk 1 dollar. I alternativ B fikk begge 5 dollar.

Nesten alle diktatorene gikk for alternativ B, dvs. lik fordeling; også i eksperimenter der den andre personen var en helt ukjent.

Så ble eksperimentet gjentatt med en annen gruppe studenter, men med den forskjell at diktatoren i utgangspunktet ikke visste hvor mye “den andre” ville få. Det kunne diktatoren imidlertid uten kostnader finne ut, hvis han ville.

I dette tilfellet var det en sterk overvekt på å velge alternativ A som sikret diktatoren det høyeste beløpet, uten at diktatoren sjekket hva den andre personen ville få. Det på tross av at forskjellen mellom alternativene var så liten for diktatoren.

Forskerne forklarer dette med strategisk uvitenhet. Diktatoren ville ikke utsette seg selv for moralske kvaler ved å vite følgene av valget for den andre.

Dette illustrerer at mennesket kanskje allikevel ikke er så altruistisk som det opprinnelige diktator-spillet kunne tyde på.

I en helt fersk undersøkelse viste tyske og engelske forskere at denne tendensen til ikke å ville vite i varianter av diktator-spillet forsterkes under tidspress. Da kan diktatoren forklare overfor seg selv (og andre) at han “hadde ikke tid” til å skaffe seg all informasjon (om hva andre ville tjene eller tape på diktatorens beslutninger). Jfr. kilde 2.

Best ikke å vite: Det kan være best for den menige russer å praktisere strategisk uvitenhet i forhold til det som foregår i Ukraina. Enn så lenge. Her fra Mariupol 29. april. Foto: Reuters/NTB

I næringsliv og politikk

I organisasjonsliv og politikk er det et typisk eksempel på ønske om strategisk uvitenhet når avgjørelsesmyndigheten søkes plassert så langt ned at toppene kan gå fri om klanderverdige forhold skulle dukke opp, fordi de ikke vet. Jfr. kilde 5).

Det er nå heldigvis stadig vanligere, både i politikk og næringsliv, at det kreves regler og rapporteringssystemer som gjør at toppledelsen må få vite om uregelmessigheter. I den grad det overhodet er mulig. Finnes ikke slike systemer, har toppledelsen uansett “skylden”. Dette er ikke minst aktualisert i forbindelse med fokuset på ESG, dvs. miljø, sosiale og forretningsetiske forhold. Jfr. Kapitals spesialutgave uke 17.

En type uvitenhetsstrategi man ofte ser i praksis er politisk vegring mot å lytte til saklige argumenter, gjerne demonstrert ved motstand mot konsekvensutredninger. Slik motstand er ofte begrunnet med at “vi vet nok” og “konsekvensutredninger vil forsinke saken så mye at hele prosjektet ødelegges”.

Men motivet kan nok like godt være engstelse for hva en konsekvensutredning kan komme opp med.

I artikkelen “Lykkelig uvitende” i DN 17. mars 2017 var professor Ola Kvaløy innom dette i forbindelse med diskusjonen om en konsekvensutredning om petroleumsaktivitet utenfor Lofoten. Han skrev at mer informasjon kunne føre til større tap enn null informasjon for aktører som er prinsipielle motstandere av utbygging. De vil ikke risikere at en slik utredning skal konkludere med at en viss oljeaktivitet samlet sett kan være greit.

Dette skyldes at tapsaversjonen hos oss mennesker er mye kraftigere enn gevinstgleden; en psykologisk mekanisme som bl.a. er påpekt av Daniel Kahneman i Tenke fort og langsomt.

Er det forresten noen forskjell mellom de politiske fløyer når det gjelder strategisk uvitenhet? Ikke om man kan overføre forskningen til Jeremy A. Framer m.fl. til norske forhold. Han fant at liberale og konservative hadde like sterke tendenser til å praktisere strategisk uvitenhet. Jfr. kilde 5) og 6).

Den menige russers beste alternativ

Så tilbake til de menige russere. Trolig kan de få vite ganske mye om hva som foregår i Ukraina. Og vesentlig mer enn det de blir fortalt av lokale medier.

Men som Daniel Williams skriver i kilde 1): “Kunnskap vil ofte være en belastning.” For russerne vil det være vondt for sjelefreden å vite hva som virkelig foregår. Kunnskapen kan isolere dem fra venner som kanskje har en annen mening. Det vil føles usolidarisk å ikke støtte den offisielle politikken og de pårørende når russiske soldater skades eller dør. “De døde for en rettferdig sak.” Og det kan være direkte risikabelt å si hva man vet.

Dessverre er nok strategisk uvitenhet den menige russers beste alternativ. Enn så lenge. 

Kilder:

1) Daniel Williams: Motivated ignorance, rationality and democratic politics. Syntese. 2021.

2) Johannes Jarke-Neuert m.fl.: I’m in a Hurry, I Don’t Want to Know! Strategic Ignorance Under Time Pressure. SSRN. 2020 revised Feb. 2022.

3) Jason Dana m.fl.: Exploiting moral wiggle room: Experiments demonstrating an illusory preference for fairness. Economic Theory. 2007.

4) Linda Thunström, Jason F. Shogren m.fl.: Strategic Self-Ignorance Negates the Effect of Risk Information. Journal of Risk and Uncertainty. 2016.

5) Linsey McGoey: The Unknowers: How Strategic Ignorance Rules the World. 2019. Zed Books.

6) Jeremy A. Frimer m.fl.: Liberals and conservatives are similarly motivated to avoid exposure to one another’s opinions. Journal of Experimental Social Psychology. 2017.