Dykkeroboter har funnet legendariske Endurance

Tekst: Christoph Seidler, Der Spiegel
Oversatt og tilrettelagt: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)

“The Boss” fulgte undergangen fra en utsiktspost som var bygget for jakten på sel og pingviner. Tre kilometer unna måtte den britiske polarforskeren Ernest Shackleton og hans stab på 27 mann hjelpeløst se på hvordan skipet for alltid ble borte i Weddelhavet i Antarktis. Weddelhavet er det første sjøfarere opplever på vei ut fra spissen av Sør-Amerika, og omkranses av Graham Land og Dronning Maud Land.

I 281 dager hadde den tremasters skonnertbarken Endurance drevet rundt i pakkisen uten egen kraft, og da forsto sir Ernest at slaget var tapt der han oppholdt seg på et isflak sammen med mannskapet. – She’s going, boys!

Tre kilometers dybde

Det at “Imperial Trans-Antarctic Expedition” likevel ikke endte i en katastrofe, skyldes Shackletons utholdenhet og erfaring. Ekspedisjonen skulle bli den første som krysset over hele det sydlige kontinentet, og det lyktes for ham og mannskapet å komme seg ut av den evige isen. For å klare dette måtte de spise opp sledehundene sine.

I april 1916 kom gruppen seg først frem til den isdekte Elefantøya, et av de aller nordligste punktene i Antarktis. Der dro seks mann av gårde for å hente hjelp fra hvalfangststasjonen på Sør-Georgia enda lenger nord. Redningsaksjonen kunne gjennomføres takket være livbåten “James Caird”, som mannskapet hadde klart å redde.

I det fjerde forsøket lyktes det i slutten av august 1916 å redde de gjenværende polfarerne. Alle som hadde vært med Endurance til Antarktis overlevde, men på lederseminarer blir ekspedisjonen likevel tatt opp som et godt eksempel på en vellykket fiasko.

Livbåten James Caird er på utstilling i Dulwich College i London, men vrakrestene av Endurance har ikke blitt sett på over hundre år. De ligger et eller annet sted tre kilometer under havoverflaten på den antarktiske havbunnen.

Ut fra Cape Town

Allerede for tre år siden forsøkte en privat britisk ekspedisjon å finne vraket – uten å lykkes. Til letingen ble det brukt et autonomt, selvgående undervannsfartøy, men også dette gikk tapt under isen på Sydpolen. Det nye forsøket på å finne det legendariske skipet startet fra Cape Town i Sør-Afrika, og der deltar det også forskere fra andre europeiske land.

Les også

Tromsø regjerer i nord – samler nesten all næringsvirksomhet

Prosjektet blir organisert av Falklands Maritime Heritage Trust, en veldedighetsorganisasjon som for to år siden klarte å spore opp “SMS Scharnhorst”, den tyske panserkrysseren som sank i 1914. Leder for organisasjonen er Donald Lamont, en tidligere britisk diplomat som blant annet representerte sitt land da muren falt i Berlin. Mellom 1999 og 2002 var han guvernør på Falklandsøyene – Islas Malvinas.

Shackletons ekspedisjon minner ham om “den heroiske tidsalderen med polare oppdagelser der man til tross for alle utfordringene ville vise hva menneskeheten var i stand til”.

Lamont tror at organisasjonen kan ha funnet Endurance allerede for tre år siden. Men dessverre foretok dykkeroboten den gangen en ekspedisjon helt på egen hånd og forsvant med alle registrerte data om bord. Den sørafrikanske isbryteren “Agulhas II” fraktet derfor den nye letegjengen til det samme området der disse observasjonene av vraket ble gjort.

Fortsatt gjelder det noen corona- og smittevernsregler, men for Endurance 22-ekspedisjonen har man lempet en hel del på tiltakene. Deltagerne i andre polarekspedisjoner har måttet tilbringe lengre karantener på hotell, men vrakdykkerne på Agulhas II gjennomfører i stedet karantene på den to uker lange reisen til Antarktis.

Lamont snakker likevel om “strenge og omfattende tiltak” og viser til to tester i Cape Town og regelmessige undersøkelser ombord. På Sydpolen går man heller ikke i land, man besøker ingen forskningsstasjon.

Likevel er dette en risikabel reise. 

– Alle deltagerne i temaet har fått sin booster-dose. Derfor er jeg ikke redd for at noen blir alvorlig syk, sier Lasse Rabenstein. Han er den ledende vitenskapsmannen på ekspedisjonen og er til daglig leder for selskapet Drift & Noise i Bremen. Dette er igjen en spin-off fra Alfred-Wegener-Institut for polar- og havforskning (AWI).

Selskapet lager dagsaktuelle kart for skipsfarten i polare områder, og utnytter blant annet data fra det europeiske Copernicus-programmet og amerikanske og japanske romfartsmyndigheter.

600 kvadratkilometer leteområde

Fra de historiske rapportene vet forskerne at Endurance må ha sunket et eller annet sted på 68º39'30" syd og 52º26'20" vest. Men den nøyaktige posisjonen har ikke vært kjent fordi den siste observasjonen til Shackletons kaptein Frank Worsley ble gjennomført nesten tre dager før skipet sank.

Og én ting er sikkert: Knapt noe annet sted på verdens hav er det vanskeligere å komme frem. 

– Det er ikke uten grunn at Shackleton mislyktes, sier Rabenstein. – Weddelhavet er et område hvor det også under den sydlige sommeren er fullt av is. Isflakene er også uvanlig gamle, selv for Antarktis. Dessuten er de svært heterogene, svært forskjellige, og dette gjør navigasjonen vanskelig.

Jakter på havbunnen: Dykkeroboten Saab Sabertooth var med på å finne vraket av Ernest Schackletons ekspedisjonsskip Endurance. Foto: Saab

I det drøyt 600 kvadratkilometer store leteområdet er det satt inn hightech-dykkeroboter, og her bidrar også eksperter fra selskapet Ocean Infinity. Disse klarte i 2018 å spore opp den havarerte argentinske ubåten “San Juan”, som året før sank i Atlanterhavet. I 2019 var det også dette selskapets undervannsfartøy som på oppdrag fra Maritime Heritage Trust fant vraket av Scharnhorst utenfor Falklandsøyene.

Feil konstruksjon?

Håpet er at vraket til Endurance skal ha sunket relativt langsomt ned til havets bunn, med kjølen først. Da kan resten av skroget ha fungert som en brems under vann og sørget for at skipet traff havbunnen med redusert styrke. Treverket kan ha blitt godt bevart på grunn av mørket og kulden.

Seilskipet var ikke mer enn tre år gammelt da det sank. Det ble bygget på et Framnes mekaniske verksted i Sandefjord, og den opprinnelige planen var å frakte turister på eksklusive reiser mot Nordpolen – inkludert jakt på isbjørn. Dette ble det imidlertid aldri noe av, og derfor kjøpte Shackleton den nesten 44 meter lange tremasteren. Endurance var konstruert for polaris med forsterkede spanter og spesielt stabilt treverk fra tropene.Alpene trues av masseturisme og klimaendringer

Likevel kan nettopp konstruksjonen ha bidratt til undergangen. Skroget skal nemlig ha hatt temmelig rette skipssider, og det ville fungert bra i et arktisk farvann med tynnere is. Turistene ombord ville fått en langt roligere reise.

Men med denne konstruksjonen ble Endurance i stor grad utsatt for kreftene i den antarktiske pakkisen. Helt ulikt ekspedisjonsskipet “Fram” til Nansen og Amundsen, som på grunn av sin rundere form ble løftet opp av kreftene til isflakene.

Vraket skal ligge urørt

Til letingen etter Endurance er det denne gang satt inn to undervannsfartøy av typen Saab Sabertooth. Disse er utstyrt med kraftig radar, kamera og belysning og kan operere inntil tre kilometer under overflaten. Fjernstyringen skal skje ved hjelp av en glassfiberledning, og det gjør at alle data fra dykkerrobotene kan overføres umiddelbart.  

Men ekspedisjonen Endurance 22 vil i beste fall kunne ta med seg bilder og verdier fra målinger, det vil ikke komme noen gjenstander eller deler fra skipet. Ifølge reglene i Antarktistraktaten er vraket en del av kulturarven som ikke skal fjernes eller forstyrres. 

– Vi vil ikke berøre skipet, forsikrer organisatoren Lamont. – Vi vil glede oss over bildene som viser hvilken tilstand skipet befinner seg i. Og vi vil la det ligge, slik det er.

Historien vil man likevel kunne fortelle mer om senere, ved hjelp av 3D-modeller og hologrammer.

I tillegg skal reisen til Agulhas II også bli et bidrag til grunnforskningen. AWI-forsker Stefanie Arndt interesserer seg for eksempel for snøen som ligger på den polare havisen og stabiliserer denne. Den reflekterer sollyset og forhindrer at isen smelter, og den fungerer også som en slags isolasjon som forhindrer at isflakene vokser for raskt.

Polar isbryter på vrakjakt: Isbryteren Agulhas II gikk  ut fra Cape Town i letingen etter Endurance-vraket. Foto: Maritime Heritage Trust

– Snøen er et system som kan varsle tidlig om mulige forandringer i Antarktis, sier Arndt. Den antarktiske halvøya like i nærheten varmes opp raskt, og havisen i Weddelhavet er også en grunn til bekymring.

For sine undersøkelser vil Arndt bli med i helikopterne til ulike isflak som er minst et år gamle og om lag et par meter tykke. Forskeren vil undersøke hvordan snøen er blitt til is, men hun er også fascinert av skjebnen til Endurance. Som ung slukte hun en bok om Shackleton-ekspedisjonen. 

– Det var da jeg bestemte meg for selv å utforske polarområdene, sier hun.