Kampen om handlingsregelen

Gjestekommentar: Sjeføkonom Jan L. Andreassen i EIKA Gruppen

For norsk økonomi må en også kunne si at det har vært et usedvanlig godt fiske i år. Der vi før var urolige for om vi hadde råd til å takle eldrebølgens formidable kostnader på 2020-tallet, velter det nå inn enorme energiinntekter i statskassen. Helt uventet.

Mangel på arbeidskraft gir utfordringer  

Styringen av aggregert etterspørsel i en tid med mangel på arbeidskraft blir den store utfordringen på 2020-tallet. Vi har bare fått så altfor mye penger til at handlingsregelen for bruk av oljepenger lar seg kombinere med dagens inflasjonsmål. Norge må velge: enten å følge handlingsregelen eller å følge opp et inflasjonsmål på to prosent. Begge deler samtidig får vi ikke til. En utfordring på linje med det en profesjonell makrellfisker får, når han vinner 100 millioner kroner i Lotto, men ønsker å leve stort sett som før.

Høyere enn ventede oljepriser, omregnet til norsk regning med en rekordsterk dollar, gir om lag 700 kroner pr. fat for vår olje dette tiår, mot en gjennomsnittverdi på 450 kroner så langt i dette årtusen. Gassprisen vil trolig også holde seg langt høyere enn vi er vant til. Renteinntektene på oljefondets 3.500 milliarder kroner i rentepapirer kommer også til å ta av. Bare det siste års økning i globale renter på om lag tre prosentpoeng gir 100 milliarder kroner i årlige ekstrainntekter for Oljefondet.

Men fiskeren vil leve som før. Når det koker med makrell, skal det fortsatt være fest i heimen. Er det derimot svart hav og dårlige tider for tradisjonsrike bedrifter, må norske familier sulte. En sangvinsk levemåte er dette. Sånn ønsker vi i Norge å fortsette å ha det, uansett hvor stort Oljefondet blir. Uansett hvor raskt det måtte vokse. Da det nå er dårlige tider i verden, skal selvfølgelig også norske barnefamilier ha det vondt. Ja da, vi har nok penger på bok til å bevilge dem en real fest, men vi må være i samme båt som våre naboland. Såkalt ansvarlig finanspolitikk kalles slikt.

Foto: Equinor

Tilpass inflasjonsmål til oljepengebruken

Nå sier nær alle politikere og økonomer at vi må holde igjen på pengebruken uansett hvor mye folk lider, fordi hvis vi bruker mer oljepenger, så vil inflasjonen kunne forbli høyere enn vårt mål på to prosent. Men vi kan jo fint endre dette målet, hvis det var noen som turte å gjøre noe slikt.

Så man bare tilpasser inflasjonsmålet til bruken av oljepenger? Nettopp! Ikke tilpass pengebruken til et fastlåst inflasjonsmål. Gjør det motsatt. Hold på handlingsregelen, men øk heller inflasjonsmålet til 2,5 eller tre prosent. Dette høres farlig ut for de fleste politikere og økonomer. Bedre er det å ha et lavt inflasjonsmål. Like lavt som det våre forgjeldede naboland har. Vi skal liksom late som om vi er fattige, der vi tvert imot har blitt rikere nettopp fordi våre naboland må betale oss mye penger.

I mitt hode er det ingenting ansvarlig i dagens politikk. Norge er i år som makrellfiskeren med 100 millioner i Lotto-gevinst vel forvart i banken og som velger å la barna legge seg sultne til sengs fordi det er sånn man alltid har gjort det i fiskerens familie når pappa ikke får nok fisk i garnet. Hvordan skulle det ta seg ut om familien levde i sus og dus uavhengig av hva pappa fisker?

Selv tror jeg en kan øke bruken av oljepenger med flere milliarder kroner i året, bare en er villig til å heve inflasjonsmålet. Det å beholde dagens såkalt ansvarlige poltikk kommer også til å bli stadig vanskeligere med årene. Når barna blir tenåringer, vil de slå i bordet og si:

– Er du helt sprø pappa, skal jeg lide bare fordi du ikke fikk nok makrell i år? Vi har gigantiske energiinntekter og 10–20.000 milliarder kroner i et oljefond. Dette gidder jeg ikke mer, jeg flytter til Sveits!

Forfeilet næringspolitikk

Nei, dagens såkalt ansvarlige poltikk er ikke annet enn gamle tåpers forfeilede næringsromantikk. Et desperat ønske fra aldrende politikere og økonomer om å bevare troen på at våre tradisjonsrike næringer skal sette standarden på lønninger, priser, kredittgivning, boligmarkeder og politiske prioriteringer. Slik vi levde i vår barndom. Uff, den korrumperende effekt oljepenger har på et samfunn. Nei, vi må leve som før, helt uanfektet av et oljefond som suser av gårde.

Som sagt er jeg glad i å fiske. Jeg kommer til å fortsette å fiske så lenge jeg lever, uansett størrelsen på bankboken min. Men jeg er ingen dåre. Det blir også mange fine kvelder foran peisen hvor Oljefondet skaffer meg de inntekter mine forfedre måtte fiske for å oppnå. De måtte fiske også i uvær. Det trenger ikke jeg å gjøre. De hadde ikke noe oljefond. Det har jeg.