Gjestekommentar: Espen Furnes i VERTU Kapitalforvaltning
Det er ikke vanskelig å være enig i at prinsippet om grunnrenteskatt har noe ved seg. Lakseoppdrettere som bruker av fellesskapets areal skal betale for bruken. Dette har også vært hovedtanken til den varslede grunnrenten på lakseoppdrett. Problemet er bare at regjeringen benyttet denne anledningen til å slå politisk mynt på dette og sette grunnrentesatsen skyhøyt over forventet nivå. En så voldsom endring i rammeverket for en hel industri er dramatisk, og fremstår som en lettvint løsning for å slippe å kutte andre utgifter. Dessverre har ikke politikerne tatt inn over seg de langsiktige effektene dette grepet vil få.
Flere prosjekter på is
Allerede nå ser vi konturene av den nye virkeligheten. I disse dager er nyhetsstrømmen fra oppdrettsverdenen preget av at tilnærmet alle nye prosjekter blir satt på hold. Spesielt ser vi dette for leverandørindustrien; de frykter at de blir hardt rammet av investeringsstoppen og ser seg nødt til å trykke hardt på bremsen. For eksempel har vi allerede sett at flere service- og brønnbåtprosjekter har blitt satt på hold. Dette illustrerer tydelig hvordan den unødvendig høye skattesatsen rammer utover i hele verdikjeden. Noen av disse prosjektene vil naturligvis bli gjennomført på et senere tidspunkt, men mange vil bli parkert for godt. Dette får konsekvenser for arbeidsplasser, innenfor både bygging og drift av disse tjenestene.
Norske eiere av lakseselskaper har blitt tvunget til å tømme selskapene ekstra mye gjennom utbytter på grunn av formuesskatt, men lønnsomheten til selskapene har vært god og likevel tillatt store utbytter. Da er det verdt å merke seg at mange av de større oppdrettseierne har brukt en betydelig del av de resterende utbyttemidlene til å investere i laksenæringen, blant annet i teknologiutvikling for oppdrett. Et godt eksempel på dette har vært investeringene i bekjempelse av lakselus. Her har flere av de store eierne brukt egne midler i jakten på å finne gode teknologier og konsepter for å minimere luseproblematikken. Ikke minst gjelder dette utvikling av konsepter som reduserer risikoen for lus (nedsenkede merder, lukkede merder). Det har også blitt investert mye i infrastrukturen rundt oppdrett, blant annet frakt av laks. Ikke minst har det vært investert mye i vannbehandlingsteknologi, som hittil i hovedsak har blitt brukt til yngel- og påvekstanlegg på land.
Hva tenker eierne?
Med det forslaget som nå ligger på bordet, hvordan vil en rasjonell eier tenke rundt videre investeringer? Tilgjengelig inntjening for å hente ut utbytte vil falle dramatisk, og etter at formuesskatten er betalt, vil det trolig være lite midler igjen til å fortsette å investere. Det blir med andre ord betydelig mindre midler tilgjengelig til teknologiutvikling fremover. En fattig trøst for eierne er at formuesskatten faller i takt med aksjeverdiene. Det er tross alt enorme verditap eierne av laksevirksomheter er blitt påført av regjeringen.
Ser vi på kapasitetssiden, vil trolig eventuelle kapasitetsutvidelser i begrenset grad skje i Norge. Den nylig gjennomførte auksjonsrunden indikerte også dette, der ingen av de store lakseselskapene deltok. Den politiske usikkerheten og manglende industriell tenkning blant politikerne skaper frykt for videre rammevilkår. Det høye grunnrenten vil gjøre det betydelig mindre lønnsomt å investere videre i Norge enn det har vært hittil. Samtidig ser vi at teknologien rundt landbasert oppdrett begynner nå å bli moden nok til at man som etablert oppdretter kan forsvare en investering. Nøkkelen til landbasert oppdrett er at produksjonen kan skje nært sluttkunde, altså enten i USA, i Asia eller på kontinentet. Riktignok er investeringskostnadene betydelig høyere enn ved sjøbasert oppdrett i Norge, men til gjengjeld vil man trolig oppnå en bedre prisoppnåelse samtidig som logistikkostnadene vil være betydelig lavere. Ikke minst vil de politiske rammevilkårene være vesentlig bedre, siden dette blir sidestilt med vanlig matproduksjon. Derfor er det rimelig å anta at mye av den videre veksten innenfor oppdrett vil skje på land og helst utenlands. En tilleggsdimensjon her er at pr. i dag ligger teknologimiljøene for landbasert oppdrett vel så ofte utenlands som her i Norge. Dermed står de norske teknologimiljøene innen vannbehandling og landbasert oppdrett nå foran tøffere tider.
Betydelig lavere utbyttekapasitet
Dette voldsomme skattesjokket kan få store effekter på lang sikt. Norge risikerer å bli sittende igjen med lav-ende-produksjonen av laks, mens mye av teknologiutviklingen og kapasitetsoppbyggingen vil skje utenfor Norges grenser. Dette vil i stor grad skje uten de norske lakseaksjene. Utbyttekapasiteten i lakseselskapene faller dramatisk med dette skattegrepet, samtidig som formuesskatten stiger. Da blir det lite penger igjen til mange av de investeringer som trengs for å holde Norge i verdenstoppen.
