“Hullet” består i at Røkke kan selge aksjene uten skattepliktig gevinst i Norge etter å ha bodd i utlandet i fem år. I debatten har det vært hevdet at dette “hullet” ble skapt i 2007. Men det stemmer ikke. Det man gjorde den gang, var nærmest å lukke en åpen dør, men bare på klem.
Det man gjorde den gang, var nærmest å lukke en åpen dør, men bare på klem.
Opprinnelig ingen skatteplikt overhodet
Regelen har alltid vært at personer bosatt i utlandet som selger aksjer i norske selskaper, ikke kan skattlegges for gevinsten i Norge. Frem til 2007 var det dessuten regelen at utflytting fra Norge ikke utløste skatteplikt for gevinst på aksjer. Verdistigning på aksjene mens skatteyteren bodde i Norge, kunne altså ikke skattlegges i Norge ved utflytting eller når aksjene ble solgt etter utflytting.
I forbindelse med innføring av fritaksmetoden i 2005–2006 så man det slik at faren for skattemotivert utflytting, med etterfølgende aksjesalg fra utlandet, ville øke betydelig: Skatteytere som eide sin aksjer i private investeringsselskaper, ville nyte godt av fritaksmetoden så lenge aksjene var eid av det private selskapet. Når skatteyteren mente at tiden var inne til å få hånd i verdiene f.eks. til privat forbruk, kunne han flytte til et land som ikke skattlegger aksjegevinster (slik land finnes), selge aksjene i investeringsselskapet med skattefri gevinst, og så eventuelt flytte tilbake til Norge.
EØS-avtalen
Dette ville man sette en stopper for. Å utvide skatteplikten til Norge til å gjelde f.eks. for aksjesalg innen fem år etter utflytting, ville ofte være et slag i luften fordi skatteavtalene – som går foran norsk intern rett – stort sett gir skattleggingsretten til skatteyters hjemstat, og på salgstidspunktet er det ikke Norge. Man valgte derfor en annen modell (skatteloven § 14-70). Reglene innebærer at selve utflyttingen i og for seg skal likestilles med salg av aksjene. Dermed kom man utenom skatteavtalenes begrensninger (selv om dette var litt omdiskutert). Men full likestilling med salg av aksjene var vanskelig pga. EØS-avtalen. EU-rettens og EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av personer setter grenser. En skatt som utløses og skal betales ved utflytting, er utvilsomt en restriksjon i den frie bevegelighet av personer. Og slike restriksjoner kan bare aksepteres om det kan anføres riktig gode begrunnelser for det.
En type begrunnelser som EU/EØS-retten etter omstendighetene godtar, er hensynet til å forebygge omgåelser av skattereglene. I 2002 hadde EF-domstolen behandlet en sak om en fransk utflyttingsskatt. Den ble ansett for å være i strid med regelen om fri bevegelighet av personer. Men retten tilføyde at slike regler kunne godtas hvor de tar sikte på typiske omgåelsessituasjoner, altså typisk hvor skatteyteren selger aksjene raskt etter utflytting og så flytter tilbake til det tidligere hjemlandet.
Skatteplikten bortfaller
Det var denne muligheten man tok sikte på å utnytte ved den bestemmelsen som ble vedtatt i 2007. Skatteplikten utløses i og for seg ved utflyttingen, men plikten til å betale skatten inntrer bare om salget av aksjene finner sted innen fem år etter utflytting. Går det lengre tid før aksjene selges, bortfaller skatteplikten. Man så det altså slik at salg innen en femårsfrist var innenfor det EU-domstolen hadde antydet som akseptabelt i dommen fra 2002 for å demme opp for omgåelser. Dette er grunnen til at det ikke ble satt en lengre frist den gang.
Skatteplikten bortfaller også om skatteyteren flytter tilbake til Norge før aksjene er solgt. Det er nærliggende, for om aksjene senere selges mens skatteyteren bor i Norge, følger jo skatteplikt til Norge av de alminnelige reglene.
Selv om skatteplikten i prinsippet utløses ved utflytting, behøver skatteyteren ikke betale skatten da, for han kan søke om utsettelse av skattebetalingen (mot sikkerhet hvis flytting skjer til et land utenfor EØS).
Sveits som tredjeland
Sveits er som kjent ikke med i EØS, og Norge kunne derfor ha vedtatt strengere regler for utflytting til Sveits og andre land utenfor EØS. Det gjorde man ikke, og en grunn kan ha vært at umiddelbar skattlegging og skattebetaling ved utflytting kan være uheldig selv om det ikke strider mot EØS-retten.
Hva nå?
Er vi fortsatt bundet av EØS-avtalen til å opprettholde “femårsregelen” fra 2007? Neppe. EU- og EØS-retten har beveget seg adskillig siden den gang. Først og fremst har et synspunkt om at en stat har en legitim rett til å skattlegge verdier som er skapt i landet, selv om skatteyteren eller eiendeler flytter ut, hatt betydelig fremgang. Det er derfor ikke lenger bare i omgåelsessituasjoner at utflyttingsskatter kan aksepteres. I flere saker som gjelder utflytting av eiendeler, har EU-domstolen således akseptert at verdistigning som fant sted mens eiendelen befant seg i landet, må kunne skattlegges ved utflytting. Men EU-domstolen har skilt mellom skatteplikt og skattebetaling. Selv om skatteplikten oppstår ved utflytting, må statene ha regler om at skattebetalingen skal skje over noen år. Dermed dempes inngrepet i den frie bevegelighet til et nivå som anses akseptabelt. Senere er slike regler tatt inn i et direktiv.
I flere saker som gjelder utflytting av eiendeler, har EU-domstolen således akseptert at verdistigning som fant sted mens eiendelen befant seg i landet, må kunne skattlegges ved utflytting.
Det er ikke gitt at en praksis som gjelder utflytting av eiendeler, uten videre er overførbar til utflytting av personer. Restriksjoner på flytting av personer kan anses som strengere enn restriksjoner på flytting av ting. Men utviklingen av EU-retten har trolig betydning også for utflyttingsskatter for personer. Dette er lagt til grunn i nye tyske regler om utflytting av personer (som har vært fremme i den norske debatten): Etter disse reglene oppstår det umiddelbar skatteplikt ved utflytting, men skatten kan betales med like store beløp over syv år. Det må stilles sikkerhet, men betalingsutsettelsen er ikke rentebelastet. Skattekravet bortfaller hvis skatteyteren flytter tilbake til Tyskland innen visse frister og aksjene ikke er solgt.
Det har visstnok vært hevdet at disse reglene ikke er holdbare etter EU-retten. Det vil bli avklart etter hvert. Uansett viser de nok en mulig vei.
