Altfor enkelt å være “for” eller “mot” vindkraft

Gjestekommentar: Tor Inderberg, seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt

Tor Håkon Jackson Inderberg er statsviter og seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt, med blant annet klima-, miljø- og energipolitikk som spesialfelt. Foto: Fridtjof Nansens Institutt

Norge har behov for mer elektrisitet i både nær og fjern fremtid, og det skyldes særlig to drivere. Den første er fremveksten av ny industri som vil ha behov for kraft – mye kraft. Her snakker vi typisk om batterifabrikker, datasentre, produksjon av solcellepaneler og lignende ting, mange av dem en del av det såkalte grønne skiftet. For denne typen industri har lave norske strømpriser vært et konkurransefortrinn, og en viktig grunn til å vurdere Norge som lokasjon. Nå er situasjonen annerledes, men strømprisene er høye i hele Europa. Og selv om det høye prisnivået ser ut til å vedvare i hvert fall til våren, får vi håpe at nok nedbør fører til at magasinene fylles igjen. Da må vi anta at det vil etableres endel slike virksomheter på vårt kontinent også i tiden som kommer. 

Den andre grunnen til behovet for mer kraftproduksjon er elektrifiseringen som foregår i Norge. Norges klimamål er 55 prosent reduksjon i utslipp innen 2030 og omkring 95 prosent innen 2050 – begge målt fra 1990. Reduksjonene skal ifølge Hurdalsplattformen skje i Norge. En helt sentral del av dette er å bytte ut fossil energibruk – typisk oljeprodukter, gass og kull – med utslippsfrie energibærere. Det er ikke så mange måter å gjøre dette på. For energibruk i produktive virksomheter ser vi tre alternativer som skiller seg ut: elektrisk kraft, hydrogen (eventuelt videre til ammoniakk) eller bioenergi. I tillegg kommer energieffektivisering. Av de tre energibærerne er elektrifisering hovedstrategien til både forrige og nåværende regjering, svært klart uttrykt i to stortingsmeldinger signert henholdsvis Solbergs og Støres regjeringer.

For energibruk i produktive virksomheter ser vi tre alternativer som skiller seg ut.

Forsker Tor Håkon Jackson Inderberg ved Fridtjof Nansens Institutt

Vesentlig økt etterspørsel

Hydrogen og ammoniakk er godt egnede energibærere, men til tross for ambisiøse visjoner fra myndigheter og industri er det fortsatt uklart hvor store de vil bli. DNV estimerte i sommer at potensialet er der, men det går foreløpig altfor sakte – de vil ikke kunne bidra betydelig til å nå Norges klimamål i 2030. Bioenergi har sine egne utfordringer og kan uansett ikke dekke energibehovet i det omfanget som behøves, men kan helt sikkert fylle nyttige nisjer med en viss mengde. Når det gjelder energieffektivisering er dette, uavhengig av energibærer, helt sentralt for å redusere trykket på energibehovet og særlig kraftsektoren. Det reelle potensialet for energieffektivisering vil avhenge av strømprisene, men om strømstøtten som er varslet for industri blir laget etter samme lest som for private husholdninger, forsvinner mye av incentivet. Selv om man må finne måter å beskytte industri og forbrukere på, er dette en uheldig vei å gå.

Uansett står vi igjen med elektrifisering som hovedstrategi, i kombinasjon med en sannsynlig – og ønsket – etablering av industri med ny etterspørsel etter elektrisk kraft. I dag forbrukes omtrent 140 terawattimer (TWh) elektrisitet årlig i Norge. Aktører som NVE, Statnett, ZERO, NHO og LO anslår en økning i etterspørselen i området mellom 20 TWh til opp mot 60 TWh – NVE og Statnett beveger seg nærmere 20 TWh enn de andre – innen 2030. Anslagene er laget før strømprisene gikk i været, og om prisnivåene holder seg moderate eller høye over noe tid, er det nok mer naturlig å forvente en utvikling som er lavere enn de høyeste anslagene. Likevel: Det er grunn til å forberede seg på vesentlig økt etterspørsel etter strøm. 

To jokere

Hvor skal da ny produksjon av strøm i Norge komme frem mot 2030 og videre? Norske kraftverk genererte 152 TWh i 2020. Det var altså litt over ti TWh “overskudd” i kraftsystemet det året. Mellom 2020 og 2030 antar Statnett en økning på ni TWh med ny og effektivisert vannkraft, ti TWh landbasert vindkraft, fire TWh havvind, og tre TWh solkraft. Dette blir 26 TWh. Havvind ventes å vokse voldsomt, men det avhenger sterkt av økonomiske støttesystemer, og mesteparten kommer etter 2030. For landbasert vindkraft er det allerede realisert en god del de to siste årene, men så er det full stopp. Det vil sannsynligvis ikke komme noe særlig mer før 2030, siden behandlingen av nye vindkraftkonsesjoner er stoppet politisk. Dette er senere myket noe opp, men det vil ta lang tid å realisere, og avhenger av den politiske situasjonen. 

Energieffektivisering kan bidra litt til å pynte på bildet, og NVE har skissert 13 TWh som realistisk. Solkraft synes nå faktisk å være en reell kandidat til å overgå antagelsene for hva som kan komme av ny kraftproduksjon før 2030, ifølge en ny rapport fra Multiconsult, og installatører opplever voldsom pågang for solceller på private eneboliger. De andre kan fort komme under estimatene. Det kan være joker nummer én. Norge kan fortsatt være i en positiv kraftbalanse i 2030, om det produseres mer strøm enn det forbrukes. Men estimatene er usikre, og uansett vil det være behov for arealinngrep for ny kraftproduksjon. Vannkraft og vindkraft på land er de mest kostnadseffektive alternativene. Men hvor skal det i så fall bygges? Vannkraften ser av en eller annen grunn ut til å være minst kontroversiell, selv om den også innebærer vesentlige arealinngrep. I dag reformeres konsesjonssystemet for vindkraft, og vi vet foreløpig ikke hvordan det vil slå ut for lokalisering.

Dilemmaene omkring vindkraft er store, og de er reelle. De viktigste av disse som må balanseres i det nye systemet er naturhensyn, en prosess med reell og meningsfull deltagelse, rettferdige kompensasjonsordninger til vertskommunene – men også behovet for mer fornybar kraft. Vindkraft peker seg ut som joker nummer to for kraftsystemet. Men med så komplekse hensyn involvert blir det altfor enkelt å være “for” eller “mot” vindkraft.