Dette, og særlig det siste, spørsmålet kom på spissen i en sak for skattekontoret for storbedrifter – eller Skatteetaten divisjon Innsats avdeling Storbedrift, som det nå skal hete.
Vare eller driftsmiddel?
Som nevnt er det ingen tvil om at kostnader til reservedeler kan fradras. Men skal de fradras etter reglene for varelager eller reglene for driftsmidler? Hvis de anses som varer (selv om de er reservedeler til driftsmidler), kan kostnadene som alminnelig regel fradras først når reservedelene tas i bruk, typisk i forbindelse med vedlikeholdsarbeid. Hvis de anses som driftsmidler, skal kostprisen avskrives over år som går frem til de blir brukt, da resten kan fradras som vedlikeholdskostnader.
Skattedirektoratet har åpenbart funnet spørsmålet vanskelig (eller kanskje å være av liten betydning?), for i Skatte-ABC legges det opp til noe så usedvanlig som at skatteyteren kan velge om reservedelene skal anses som varer eller driftsmidler. Det forekommer neppe noe annet sted i skatteretten at skatteyteren er gitt valgrett på denne måten (bortsett fra, naturligvis, når reglene selv gir skatteyterne valgrett).
Det forekommer neppe noe annet sted i skatteretten at skatteyteren er gitt valgrett på denne måten.
Hvilke regler gjelder egentlig om reservedeler som varer?
Da nærmer vi oss spørsmålet i den saken som storbedriftsskattekontoret måtte ta stilling til. Skatteyteren i saken hadde valgt at reservedelene skulle anses som varer.
Foran har vi skrevet at kostnadene for varer som alminnelig regler??? kommer til fradrag først når varene tas i bruk i forbindelse med vedlikehold. Men skatteyteren i saken var av en annen mening, nemlig at som varer kunne kostnadene til reservedeler fradras umiddelbart, altså i anskaffelsesåret.
Uortodoks praksis ved Oljeskattekontoret
Skatteyterens standpunkt var ikke fullt så grunnløst som det umiddelbart kan virke. Forholdet er nemlig at innenfor petroleumsbeskatningen har man helt siden tidlig på 1980-tallet akseptert umiddelbar fradragsrett for kostnader til reservedeler. Klagenemnda den gang skal ha vist til at direkte utgiftsføring ikke er i strid med noen skatteregel – noe det er vanskelig å være enig i. I en avgjørelse i Klagenemnda for oljeskatt i 2006 ble det lagt til grunn at denne praksisen var så fast og langvarig at den var blitt bindende for myndighetene.
Skatteyteren hevdet at denne praksisen måtte være avgjørende også utenfor petroleumsbeskatningen, for reglene er i prinsippet de samme, og likhetsprinsippet måtte tillegges stor vekt. Skatteyteren fremhevet at hans reservedelslager var sammenlignbart med oljeselskapenes.
Skattekontoret var imidlertid ikke enig. Kontoret var i og for seg enig i at oljeskattemyndighetenes praksis var bindende på oljeskatteområdet. Men praksisen kunne ikke være bindende utenfor dette området. Det ble bl.a. henvist til at oljeskatten håndteres av selvstendige myndigheter (Oljeskattekontoret og Klagenemnda for oljeskatt). Skattekontoret ga derfor ikke skatteyteren medhold i direkte fradragsrett for kostnadene.
Hva gjør man med langvarig gal praksis?
Saken reiser her et interessant prinsipielt spørsmål: Hva gjelder når ett skattekontor over tid følger en gal praksis og skatteytere som hører inn under andre skattemyndigheter, forlanger å bli skattlagt på samme fordelaktige måte?
Hva gjelder når ett skattekontor over tid følger en gal praksis og skatteytere som hører inn under andre skattemyndigheter, forlanger å bli skattlagt på samme fordelaktige måte?
Selv om likhetsprinsippet står sterkt, må utgangspunktet likevel være at det at noen er blitt skattlagt galt (og fordelaktig), ikke gir andre rettskrav på å bli behandlet på den samme uriktige måten. Men en “gal” praksis kan i prinsippet med tiden bli “riktig” hvis den har vært praktisert konsekvent, lenge og har forekommet ofte. Hvis dette innebærer en løsning som er i strid med sentrale skatterettslige prinsipper, skal det imidlertid svært mye til.
I tilfeller med reservedelslager er det klart at det ikke foreligger noen oppofrelse av verdier idet reservedelen anskaffes, og slik oppofrelse er et grunnleggende vilkår for fradragsrett. Det er derfor ikke sikkert at Klagenemnda for oljeskatt og storbedriftsskattekontoret hadde rett i at oljeskattemyndighetenes praksis var rettslig bindende. Uansett taler gode grunner for at en gal praksis, selv om den var bindende, begrenses til å gjelde på det området den direkte gjelder, altså oljebeskatningen.
En ‘gal’ praksis kan i prinsippet med tiden bli ‘riktig’ hvis den har vært praktisert konsekvent, lenge og har forekommet ofte.
Men det kan ligge slik at resultatet bør bli et annet. I mange år var ansatte i utenrikstjenesten, og etter hvert også i andre statsinstitusjoner, ikke blitt skattlagt for verdien av fri bolig i utlandet, noe som var åpenbart uriktig. Kværner krevde at det samme måtte gjelde deres ansatte som var stasjonert i utlandet, og fikk medhold av Høyesterett. Her spilte det nok en viss rolle at praksisen hadde vært langvarig og velkjent for myndighetene, og ikke bare skattemyndighetene. Ikke minst tror vi det har hatt betydning at det her var statens ansatte (og dermed indirekte også staten) som nøt godt av den gale behandlingen. En annen og ugunstigere behandling av privat sektor ville da fått ekstra sterk preg av forskjellsbehandling.
