Det mest berømte eksemplet på dette er da Egil oppsøkte kong Eirik Blodøks for å forsøke å bli forlikt med ham etter at han hadde reist nidstang mot Eirik og drept en av kongens sønner. Ettersom Egil hadde kommet frivillig, mente kong Eirik at det var “liten heder” i å drepe Egil på direkten. Men dronning Gunhild hisset kongen og ville at han skulle få Egils hode hugget av der og da.
Kong Eirik lot da Egil få muligheten til å dikte et hyldningskvad til ham. Var det tilstrekkelig bra, skulle Egil få beholde livet. Hvis ikke ...
I løpet av natten diktet og memorerte så Egil kvadet Hovudlausen (“hoderedningen”), og fremførte det neste morgen i en fullsatt gildesal. Det er et heltedikt på hele 20 vers som smigrer kong Eirik med hans tapperhet og storsinn; særlig om han sparer Egils hode. Det var dessuten på enderim, noe som ikke var kjent fra før i Norge.
Kong Eirik satte pris på det flotte kvadet som ga ham så megen heder i manges påhør, og han lot Egil leve og reise fritt derifra.
Fryktinngytende utseende
Egil overlevde krig, forræderi, forfølgelser og mordforsøk, og levde til han var over 80 år. Han hadde heltestatus på Island og var rik og berømt. En tilsynelatende usedvanlig vellykket viking.
Men det er noe alarmerende ved Egil. Sagaen beretter at han var “stor i ansiktet, bredskallet og storbrynt, nesen var ikke lang, men styggelig diger, og bred var han hele veien om kjakene.” Når Egil ble sint, trakk det ene øyebrynet seg ned på kinnet og det andre opp mot hårrøttene.
Ganske fryktinngytende type, altså.
Egil beskrives ikke bare som stygg, men også som ekstremt irritabel. Det samme gjaldt for øvrig hans far og bestefar.
Sagaen beskriver videre at da Egil ble eldre, kunne han ofte miste balansen, fikk stadig hodepine, hadde vanskelig for å holde hodet oppe, led av kronisk kalde føtter, fikk dårlig hørsel og ble etter hvert blind. Men intelligensen var hele tiden på plass.
Sagaen beskriver disse forholdene usedvanlig nøye; åpenbart fordi det var uvanlige egenskaper, både fysisk og psykisk.
Som gammel var Egil selvironisk i forhold til plagene sine og det faktum at kvinnene lo av hvor skrøpelig og innskrumpet han var blitt “både her og der”, han som hadde vært så sprek og viril i yngre dager. Med stor selvironi skrev han i den anledning:
Stiv eg går og stabbar
skalla ottast falla
Lite eg høyrer, og liten er
lem som til lyst er laga.
Føtene, iskalde, arme
krevja varme.
(“Skalla ottast falla”: Er redd for ikke å klare å holde skallen oppe.)
Egil forsvarer jomfruens ære: Den berømte svenske berserken Ljot har fornærmet en jomfru. Egil møter Ljot til holmgang og dreper ham. Jomfruens ære er reddet. (Maleri av Johannes Flintoe 1787–1870.) Kredit: Wikipedia
Kollisjonspute i skallen
Så til medisinen. Bensubstansene i knoklene brytes normalt ned og bygges opp igjen i “samme takt”. Hos personer med Pagets sykdom foregår imidlertid nedbrytning og oppbygging av bensubstans asynkront, slik at vevet bygger seg opp for fort og legger seg utenpå og danner store fortykkelser.
Det er særlig hodeskalle, hofteben, skinnben, lårben og rygg som kan angripes av Pagets sykdom. Angripes hodeskallen, kan den bli utrolig tykk og porøs og bli så tung at den er vanskelig å bære. Med sykdommen følger gjerne også svimmelhet, dårlig hørsel og stadig hodepine med påfølgende labilt temperament.
Men sykdommen går ikke utover intellektet, som faktisk periodevis ser ut til å kunne skjerpes.
Alt dette passer med beskrivelsen av Egil i sagaen. Men sykdommen var ikke bare negativ. Den store, porøse skallen fungerte bra som støtpute mot slag, og var utvilsomt medvirkende årsak til at Egil alltid klarte seg i kamp.
Nidstang er en stang med et avkappet hode på toppen; gjerne et hestehode. Våre norrøne forfedre reiste nidstenger med runeinskripsjoner for å håne fiender og nedkalle ulykke og uhell over dem. Nidstangen ble vendt mot stedet der fienden befant seg.
Pagets sykdom er en sjelden lidelse som i betydelig grad er arvelig betinget. Arveligheten stemmer godt med sagaen, som beskriver Egils etterkommere slik: “I den ætten har det vokst opp folk som har vært blant de vakreste på Island, men flere var uvanlig stygge.”
Knoklene til Egil ble gravet opp allerede på 1200-tallet av presten Skapti Torarinsson, en av Egils etterkommere, i forbindelse med at Egil skulle flyttes til en annen kirkegård. I et middelaldermanu-skript beskrev Skapti Egils enorme hodeskalle med ruglete overflate. Igjen et typisk symptom på Pagets sykdom.
Skaff deg “Egils saga”. Den overgår det meste i frodig eventyrlighet, gir deg i tillegg en god porsjon flott middelalderpoesi, og på toppen den intellektuelle utfordringen det er å lete i sagaen etter symptomene på Egils plagsomme sykdom.
