Til stjernene med steinalderteknologi

For 45 år siden, nærmere bestemt 20. august 1977, ble romsonden Voyager 2 skutt opp fra Cape Canaveral i Florida. Voyager 1 fulgte etter 5. september. Voyager 1 har størst hastighet og ligger nå godt foran Voyager 2.

Oppdraget til Voyager 1 og 2 var å sende tilbake til Jorden bilder og vitenskapelige data fra kjempeplanetene Jupiter og Saturn og deres måner, samt andre objekter i vårt solsystem. Dette oppdraget har Voyager-sondene utført til alles store tilfredshet, og vi har fått mer enn 33.000 fantastiske bilder og ny kunnskap. Som tidligere omtalt flere ganger i disse spalter, har Voyager-sondene bl.a. oppdaget vulkansk aktivitet og store vannhav med – i det minste teoretisk – mulighet for liv under den isbelagte overflaten på flere av Jupiters og Saturns måner.

Nå har Voyager 1 passert heliopausen og skaffet oss ny kunnskap om den. Heliopausen er det området der trykket fra “solvinden”, som man gjerne kaller strømmen av atomære partikler som Solen sender ut, nøytraliseres av trykket fra det ytre rom, som er det samlede trykket fra partiklene som i hovedsak sendes ut av de stjernene som ligger nærmest vårt solsystem.

Før trodde man at heliopausen lå 70–80 AU fra Solen og at avstanden varierte i en form for pulsering. Men Voyager-sondene har vist at heliopausen ligger omtrent 120 AU ute og varierer lite. AU er en såkalt astronomisk enhet (Astronomical Unit). 1 AU tilsvarer gjennomsnittsavstanden mellom Jorden og Solen, eller 149.597.871 km.

Imponerende steinalderteknologi

1977. Det er lenge siden. Mange av Kapitals lesere var ikke født da, og kjenner ikke den steinalderteknologien som Voyagers instrumenter er basert på og som er helt annerledes enn den teknologien som ligger til grunn for datamaskiner og kommunikasjonsutstyr vi i dag er omgitt av.

“Datamaskinen” på Voyager 1 har ikke mer enn 68 kilobyte hukommelse, mens våre vanlige mobiltelefoner har flere millioner ganger så mye. Ja, selv den elektroniske nøkkelen til bilen din har større hukommelse enn Voyager-sondene.

Stamatios Krimigis: Verdenskjent gresk-amerikansk astrofysiker og sentral under konstruksjonen av Voyager-sondene og utallige romfartøyer siden. Han sier at Voyager-elektronikkens holdbarhet skyldes steinalderteknologi med loddebolt og ledninger. NTB

Ikke desto mindre har NASA bra kontakt selv med Voyager 1, som er den sonden som har kommet lengst ut. Dette på tross av at det 825 kg tunge romfartøyet nå befinner seg hele 157,5 AU eller ca. 23,5 milliarder km fra Jorden, og radiosignaler (og lys) bruker ca. 22 timer mellom Jorden og romsonden.

Voyager 2 har en litt annen bane enn Voyager 1, og har ikke kommet “mer enn” 19,4 milliarder km av gårde.

Det er faktisk utrolig at NASA fremdeles mottar signaler og data fra Voyager. Hver enkelt komponent på romsonden hadde nemlig en garantert levetid på bare fem år.

Den verdenskjente gresk-amerikanske astrofysikeren Stamatios Krimigis var sentral under konstruksjonen av Voyager-sondene og utallige romfartøyer siden. Han forklarer holdbarheten slik: “Det er den gammeldagse teknologien som har gjort det mulig med så lang holdbarhet. Nesten alle elektroniske kretser ble bygget med ledninger og loddebolt. Dagens ingeniører vet ikke hvordan dette gjøres. Voyager-sondene er de siste i sitt slag.”

Radiosenderne til romsondene er på bare 23 watt, tilsvarende effekten på en før-LED gammeldags svak lyspære. At de stadig klarer å sende måleobservasjoner det er mulig å laste ned på Jorden, er ubegripelig. Riktignok har parabolantennene på sondene en diameter på hele 3,8 meter, men 157 x avstanden til Solen er langt.

Budskap til E.T.: Romsondene har med budskap fra oss til E.T. Det er gullbelagte kobberplater med fredelige, nakne mennesker og klassisk musikk (Mozart og Beethoven) og rock (Chuck Berry), samt en vennlig hilsen fra Jorden på 55 språk. Vi får tro at E.T. er språkmektige og ikke pripne. Illustrasjon NASA

For å gjenta: Det blir som å studere lyset fra en lyspære som er 157 ganger så langt borte som Solen! Det er jo nesten ikke til å fatte.

Mottak hadde naturligvis ikke vært mulig om teknologien i radiomottagerne også hadde vært 50 år gammel. Men mottagerteknologien har utviklet seg enormt, og svære radioteleskoper holder løpende kontakten med Voyager.

Men det blir stadig vanskeligere å ta imot og tolke signalene. Det skyldes først og fremst elektronisk støy fra radioer, TV, mobiltelefoner og andre elektroniske innretninger på Jorden. “Det blir stadig mer problematisk å høre hviskingen fra Voyager”, som Glen Nagle ved Deep Space Network i Canberra/Australia uttrykker det.

Det blir også vanskeligere å manøvrere sondene, som har atomdrevne rakettmotorer på til sammen 470 Watt. Disse rakettmotorene har blitt avfyrt nærmere 320.000 ganger i løpet av de 45 årene som har gått siden oppskytningen. Men nå nærmer kapasiteten seg slutten.

Kanskje liv: Voyager-sondene har oppdaget vulkansk aktivitet og tegn på flytende vann under overflaten på flere måner i solsystemet. Det kan åpne muligheter for liv. Slik tenker forskerne seg et snitt gjennom overflaten på Jupiters måne Europa. De har observert utbrudd av varmt vann til overflaten Illustrasjon: Afp Photo/NASA/JPL-Caltech

Solvind, heliopause og E.T.

Astronomene som følger Voyager-sondene kan observere antall partikler fra Solen som treffer sondene, altså solvinden. Det antallet sammenligner de med antall partikler fra det ytre rom. Nå for tiden er antall partikler fra verdensrommet som treffer Voyager 1 større enn fra Solen, noe som viser at sonden er på vei ut av heliopausen.

Stjernene og E.T. neste? Javisst, men det tar litt tid. Voyager 1 beveger seg med omtrent 17 km/sekund, tilsvarende 61.000 km/time eller 3,6 AU/år. (Hastigheten for Voyager 2 er 3,3 AU/år.) Det betyr at det vil ta sånn cirka 80.000 år for Voyager 1 å reise de 4,5 lysårene til nærmeste stjerne som kan ha planeter med levelige betingelser à la Jorden. (1 lysår er ca. 63.000 AU.) Hvis da ikke hastigheten vil bli øket ved skyv fra den kosmiske strålingen.

Så det blir ikke akkurat i vår levetid at Voyager-sondene blir tatt imot av E.T. eller andre intelligente vesener. Hvis de da ikke allerede har vært ute og tatt sondene i nærmere øyesyn.

Både Voyager 1 og 2 er utstyrt med graverte og spillbare gullplater så E.T. kan høre klassisk (Beethoven og Mozart) og moderne musikk (Chuck Berry), samt varmhjertede hilsener fra Jorden på hele 55 forskjellige språk. Og se nakne mennesker.

Litt stressende blir det nok for E.T. når han ser på platene. For de har bilder av 9 planeter i vårt solsystem. Men for noen år siden ble jo Pluto avskjediget som planet fordi den ikke var stort større enn mange andre tilsvarende himmellegemer i det såkalte Kuiper-beltet. Så nå er det bare 8. Vi får håpe at E.T. bærer over med oss.