Et typisk eksempel kan være at et driftsmiddel er blitt ødelagt og at skatteyteren får fradrag for tap. Senere viser det seg at skatteyteren får erstatning for tapet (fra skadevolderen eller et forsikringsselskap). Da har skatteyteren ikke lidt noe tap og skulle egentlig ikke ha hatt fradrag.
Merverdiavgift og inntektsskatt
Et annet eksempel gir en dom av Sør-Rogaland tingrett av 9. februar i år, en dom som også illustrerer et nokså komplisert samspill mellom fastsettelse av merverdiavgift og inntektsskatt. Skatteyteren drev et personlig firma innenfor finansieringsvirksomhet. Som kjent er finansieringsvirksomhet som hovedregel unntatt fra plikt til å betale merverdiavgift (av rent praktiske grunner), men grensen for avgiftsfriheten kan volde tvil. I det aktuelle tilfellet hadde skatteyteren ikke beregnet moms fordi han antok at unntaket omfattet hans virksomhet. Skattemyndighetene var uenige og etterberegnet merverdiavgift med i alt nesten 1,5 millioner kroner for årene 2005–2007. Merverdiavgiften skal jo egentlig innkalkuleres i prisen og dermed veltes over på kjøperen. Men forholdet til kjøperen var avsluttet flere år i forveien, og det var umulig for skatteyteren å få kjøperen til å betale den etterberegnede avgiften. Avgiften ble dermed en kostnad for skatteyteren, og skatteyteren hadde derfor krav på fradrag ved beregningen av skattepliktig inntekt for denne. Dette ble godtatt av skattemyndighetene, og det innebar at skatteyteren fikk redusert sin skattepliktige inntekt i årene 2005–2007.
Likevel momsfritt
Så langt så vel. Men så viste det seg at skattemyndighetene hadde tatt feil da de etterberegnet merverdiavgift for 2005–2007. Skatteyterens aktivitet var likevel omfattet av unntaket for finansieringsvirksomhet. Etterberegningen av merverdiavgift falt altså bort.
Men hva da med det fradraget som skatteyteren hadde fått for momskravet ved fastsettelsen av skattepliktig inntekt? Skatteyteren hadde jo likevel ikke noen kostnad knyttet til etterberegnet moms. Skatteyteren synes å ha vært innforstått med at en korrigering i prinsippet burde finne sted. Men han mente at det riktige var å endre skattefastsettelsene i 2005–2007 ved å stryke fradraget for beregnet moms (og dermed øke skattepliktig inntekt disse årene tilsvarende). Skattemyndighetene mente imidlertid at de i stedet kunne foreta korrigeringen ved å inntektsføre den beregnede momsen i det året det ble avklart at skatteyteren likevel ikke skyldte denne, hvilket var i 2015. Dermed ville for store fradrag i 2005–2007 bli oppveid av tilsvarende økt inntekt i 2015.
Endringsfrister
Hvorfor var dette noe å føre rettssak om? Jo, fordi lovens frist for å endre skattefastsettelsene for 2005–2007 for lengst var løpt ut. Skatteyterens syn var altså at korrigeringen i prinsippet skulle skje ved å stryke fradragene i disse årene, men at en slik endring nå var avskåret fordi endringsfristen var løpt ut. Skattemyndighetenes syn var at det først var i 2015 det ble klart at skatteyteren ikke hadde krav på fradraget, og at det derfor var riktig å foreta korrigeringen ved å inntektsføre beløpet da. Og da var naturligvis ingen frist løpt ut. Dette mente skatteyteren innebar at skattemyndighetene forsøkte å omgå fristreglene.
Dette mente skatteyteren innebar at skattemyndighetene forsøkte å omgå fristreglene.
Spørsmålet kan ha betydning på andre måter enn for fristregler. Det kan f.eks. tenkes at skattesatsene er ulike for de aktuelle årene, eller – hvor progressive skattesatser gjelder – at skatteyteren hadde forskjellig inntekt de aktuelle årene, slik at progresjonen ville slå ulikt ut.
Valgrett
Spørsmålet er ikke ordentlig avklart av Høyesterett (i så fall ville det neppe blitt noen sak). I et par saker som har vært oppe for Høyesterett, var det ikke strid om akkurat dette spørsmålet, men mer om det skulle skje korrigering overhodet. I favør av skatteyterens syn kan det anføres at resultatet da blir det samme som om tingene hadde vært gjort riktig fra første stund (bortsett, naturligvis, fra virkningen av at endringsfristen var løpt ut), og dessuten at det var skattemyndighetenes vaklende holdning i momsspørsmålet som skapte problemene i denne saken. I favør av skattemyndighetenes syn kan det anføres at det først var i 2015 det ble endelig avklart at skatteyteren ikke hadde noe krav på fradrag og dessuten at det alltid er mer komplisert å gjøre om på tidligere års skattefastsettelser enn å ta korreksjon i det året forholdene avklares.
Det var skattemyndighetenes vaklende holdning i momsspørsmålet som skapte problemene i denne saken.
Tingretten kom til at skattemyndighetene har en valgrett. Retten anførte både rettspraksis og teori til støtte for resultatet, men iallfall støtten i teori er nokså spinkel. Et argument var også at skatteyteren ikke kunne ha hatt noen berettiget forventning om å få fradrag i inntekt for moms som han ikke skulle betale. I praksis vil myndighetene normalt velge å korrigere ved inntektsføring i det år der spørsmålet avklares, som i denne saken, ikke minst fordi man da slipper å gripe inn i tidligere års skattefastsettelse og skatteberegning.
Retten anførte både rettspraksis og teori til støtte for resultatet, men iallfall støtten i teori er nokså spinkel.
Saksomkostninger
Skatteyteren ble også idømt saksomkostninger. Men statens krav var bare på vel 73.500 kroner, noe som dag er lite for en tingsrettssak, selv om hovedforhandlingen bare gikk over én dag. Til sammenligning hadde skatteyterens advokat fremlagt en omkostningsoppgave på nesten 229.000 kroner. Men denne synes tingretten var “for høy, særlig hensett til at saken ble avviklet på under fem timer og at tvistesummen er på ca. 354 000 kroner”.
Dommen er ikke anket.
