I krigen mot corona fører menneskeheten en rå og heftig kamp. Tre kvart år etter starten av vaksineringen er det satt mer enn fem milliarder sprøyter. Minst to milliarder mennesker har allerede fått to doser. Og tempoet til den største og mest komplekse vaksinekampanjen i historien bare fortsetter å øke. I løpet av en dag blir mer enn 39 millioner mennesker immunisert, og i løpet av september skal ytterligere en milliard doser være nådd.
Innen slutten av året skal et dusin farmasiselskaper ha produsert ytterligere mer enn fem milliarder vaksinedoser, og neste år vil den globale produksjonen øke ytterligere. De to produsentene av den svært effektive mRNA-vaksinen, Biontech/Pfizer og Moderna, vil nesten doble sin årsproduksjon – fra om lag fire til syv milliarder doser. Og det kommer flere produkter på markedet. For eksempel en vaksine fra det amerikanske selskapet Novavax, som kan lagres med kjøleskaptemperatur. Dermed kan denne brukes i flere land. Den franske farmasigiganten Sanofi skal også snart komme i gang med vaksineproduksjonen etter flere forsinkelser.
Vaksine-apartheid
Allerede i løpet av 2021 vil det være så mye vaksine tilgjengelig at, i hvert fall teoretisk, mer enn 70 prosent av jordens befolkning kan bli beskyttet mot sykdom eller død dersom de blir smittet. Selv optimistene våget ikke å håpe på noe slikt ved starten av året.
Betyr det at alt nå går i riktig retning? Så enkelt er det dessverre ikke.
Riktignok er vaksinebalansen imponerende, men det alene er ikke nok. Det finnes ingen masterplan for hele menneskeheten. For at vi kan nærme oss slutten på pandemien, for at det det normale livet igjen skal kunne komme tilbake for så mange som mulig, må verden opptre klokere og mer koordinert for å finne en vei ut av den mest alvorlige helsekrisen de siste hundre årene.
Fortsatt representerer nemlig den globale vaksinekampanjen ulikhetene i verden. Rike land vaksinerer allerede barn og ungdom, mange land planlegger også en tredje eller til og med årlige sprøyter for voksne i alle aldre. De tømmer markedet, lagrer og hamstrer, mens mange fattige land fortsatt ikke en gang har mulighet til å få vaksinert medisinsk personale og høyrisikogrupper mot Covid-19.
Om lag 40 prosent av verdens befolkning har minst fått én dose – men de nasjonale forskjellene er dramatiske. 84 prosent av de vaksineklare portugiserne er i hvert fall delvis beskyttet, 61 prosent av argentinerne, 29 prosent av albanerne. Og de sistnevnte bor tross alt i Europa.
Men spesielt i Afrika ser tallene ekstremt mye dårligere ut. Bare 3,5 prosent av vaksineklare kenyanere har fått en sprøyte, 1,3 prosent av nigerianerne og bare 0,09 prosent av befolkningen i Den demokratiske republikken Kongo. Det bor mer enn 1,3 milliarder mennesker på dette kontinentet – og mindre enn to prosent er fullt vaksinert. Kritikere kaller det vaksine-apartheid og fordømmer vaksine-nasjonalismen til egoistiske industriland.
Covax kjøper inn
Denne situasjonen er ikke bare etisk uakseptabel. Også medisinsk er denne ulike fordelingen en risiko for hele verden. Hvis virus får sirkulere i befolkninger uten tilstrekkelig immunitet, vil det kunne skapes nye mutasjoner som kan svekke eller i verste fall eliminere virkningen av dagens vaksiner.
Sør-afrikanske leger har meldt at de igjen har funnet en ny virusvariant. I mai ble C.1.2. oppdaget i Sør-Afrika, og den er også blitt registrert i Kina, England og Sveits.
Endringer i dette nøkkelproteinet kan få alvorlige konsekvenser fordi det muligens kan begrense virkningen til eksisterende vaksiner.
Det er fortsatt ikke klart hvor farlig denne nye coronamutasjonen er. Forskere er imidlertid enige i at C.1.2. opptrer med flere dusin mutasjoner av i første rekke Spike-proteinet. Det vil si av det proteinet som virus er avhengig av for å trenge inn i menneskelige celler. Endringer i dette nøkkelproteinet kan få alvorlige konsekvenser fordi det muligens kan begrense virkningen til eksisterende vaksiner.
Den nye mutasjonen er et tegn på at verden må bli mer på vakt – og ikke la vaksineluker som vi er vitne til i Afrika få lov til å oppstå. Og denne kunnskapen er langt fra ny. Helt siden starten på pandemien har epidemiologer advart mot at en slik dramatisk underdekning kunne oppstå.
Verdens Helseorganisasjon (WHO) har derfor etablert et gigantisk prosjekt for å skape balanse i den globale vaksinedekningen. Sammen med internasjonale partnere grunnla WHO i april 2020 initiativet Covax for å sikre en mest mulig global og rettferdig fordeling av vaksiner.
Ideen er at Covax skal bli et innkjøpsfellesskap finansiert av rike land som kjøper vaksine i store mengder og fordeler dette på medlemslandene avhengig av innbyggertall og behov. Fattige land betaler ingenting eller svært lite, mens de rike landene betaler full pris.
Covax opplevde en god start. 192 land er blitt med, og etter hvert er det også blitt innbetalt om lag ti milliarder euro. USA er den største bidragsyteren. Da Joe Biden overtok som president, ble landet med på laget og har bidratt med fire milliarder dollar.
Indisk eksportforbud
Målet til Covax er å skaffe til veie to milliarder doser med vaksine for å demme opp for den akutte fasen av pandemien i først og fremst den fattige delen av verden. Men så langt har dette ikke lykkes.
Covax har bare vært i stand til å levere om lag 230 millioner doser til i alt 139 land – altfor lite til å påvirke utviklingen av pandemien. Blant mottagerne finner vi også land som Storbritannia, Canada og Saudi-Arabia, som allerede er godt eller svært godt forsynt med vaksine. Likevel har de ikke vært villige til å gi fra seg noen av sine Covax-rettigheter.
Covax skulle egentlig bli et lysende eksempel på global solidaritet i en tid med kollektiv nød. Men ideen har så langt vært mislykket. En talsperson for vaksinealliansen Gavi, som er med på initiativet, forteller at da Covax endelig hadde fått tilstrekkelig med ressurser til å foreta større bestillinger, hadde de rike landene allerede sikret seg hele 2021-lageret.
Covax har derfor i stor grad blitt avhengig av én produsent. “Serum Institute of India”, verdens største vaksineprodusent, skulle forsyne Covax med store mengder av lisensprodusert vaksine fra AstraZeneca. Selskapet leverte – men for lite. Og da den morderiske andre coronabølgen også rammet den indiske befolkningen, vedtok Indias regjering et eksportforbud. Dette gjelder fortsatt.
En reduksjon av et slikt omfang var ikke Covax i stand til å kompensere. Afrika ble hardest rammet, mens Deltavarianten også spredte seg der og drepte titusener.
Mangelen på vaksine forklarer imidlertid ikke hele elendigheten. Mange afrikanske land havnet på etterskudd i organiseringen av sine vaksinekampanjer. I vår landet et fly med 144.000 doser AstraZeneca i det vestafrikanske landet Benin. 110.000 av disse enhetene måtte ødelegges fordi Benin ikke klarte å gjennomføre vaksineringen før datostemplingen gikk ut. På grunn av en forsinket levering hadde landet en frist på fire uker, men det ble for knapt.
Ifølge undersøkelser stoler et stort flertall av befolkningen i disse landene heller på gud og bønn enn på nåler og vaksiner.
Like katastrofalt forløp vaksineringstakten i Den Sentralafrikanske Repubikk, i Kamerun, Gambia, Sierra Leone og Sør-Sudan. Mer enn 450.000 av de knappe vaksinedosene ble ikke brukt. Det kan ha manglet utdannet medisinsk personale, kjøleskap eller strøm, drivstoff til lastebilene – og mange ganger også mennesker som var villige til å la seg vaksinere.
Hjelp av Ebola og gul feber
Niger, Liberia og Senegal er bastionene i den religiøst motiverte motstanden mot vaksine. Ifølge undersøkelser stoler et stort flertall av befolkningen i disse landene heller på gud og bønn enn på nåler og vaksiner.
Diskusjonen om bivirkningene til AstraZeneca-vaksinen har også påvirket vaksine-villigheten i Afrika. Malawi fant ingen mottagere for 17.000 av disse dosene, og helseministeren i landet ga “propagandaen mot AstraZeneca” skylden for dette. Hun kastet personlig de små flaskene inn i en forbrenningsovn på et sykehus like før utløpsdatoen. Vaksinen som er blitt heftig kritisert i sosiale medier blir også i Afrika sett på som mindreverdig av mange, selv om denne lett tilgjengelige vaksinen også gir god beskyttelse mot Deltavarianten.
Andre afrikanske land har derimot forberedt seg langt bedre til massevaksineringen. Noen av disse fikk god hjelp av den treningen de hadde vært igjennom for kort tid siden med vaksinekampanjer mot Ebola og gul feber.
Rwanda er i stand til å etablere hele den komplekse kjølekjeden for Biontech-vaksinen, landet er dessuten aktuelt for byggingen av et planlagt Biontech-produksjonsanlegg. Med en intensiv informasjonskampanje har Botswana lykkes med å få 76 prosent av befolkningen til å la seg vaksinere.
Ghana har med spesialteam klart å nå avsidesliggende regioner i landet, Mauritius har gjennomgått hele vaksineopplegget i øvelser, mens Angola har bygget mobile vaksinestasjoner som hver dag skal kunne ta seg av mer enn 5.000 personer – hvis vaksinen kommer.
Mye tyder nå på at vaksinemangelen snart kan være over. Mange rike land disponerer etter hvert mer vaksine enn de noensinne kommer til å bruke. USA, Nederland, Storbritannia og Tyskland har allerede ødelagt tusenvis av utgåtte doser. I fremtiden vil disse landene unngå denne sløsingen ved å gi vaksinen til Covax i rett tid.
Tyskland skal gi fra seg 30 millioner doser med AstraZeneca, og Johnson & Johnson, Japan planlegger noe lignende, Frankrike har lovet mer enn 60 millioner doser til fattige land, Storbritannia lover 100 millioner doser. USA vil finansiere produksjonen av 500 millioner enheter av Pfizer/Biontech, som i år og neste år skal distribueres til 92 fattige land via Covax.
I begynnelsen av august startet dessuten leveransene av en så langt helt unik bestilling fra Den afrikanske Union til enkelte afrikanske land. Denne omfatter 400 millioner vaksinedoser fra Johnson & Johnson, produsert i Europa og der ampullene er fylt opp i Sør-Afrika. Innen sommeren neste år skal bestillingen være avsluttet.
Vil de rike regjeringene da enda en gang ikke ta hensyn til behovene til fattige land og igjen beholde all vaksinen selv?
Afrikas vaksinekampanje skal dermed kunne komme skikkelig i gang , men der hvor det så langt knapt fantes noe som helst, kommer det kanskje snart altfor mye. Massevaksineringen lykkes bare hvis vaksinen også i stort omfang havner i overarmen. Landene på dette kontinentet må nå lynraskt bygge ut sin vaksinasjonskapasitet – og dessuten være forberedt på at innbyggerne ikke trenger to doser, men kanskje tre eller flere.
Er det mulig å gjennomføre alt dette dersom en booster-shot, det vil si den ekstra vaksinedosen, snart blir en medisinsk nødvendighet ikke bare i industriland, men også i resten av verden? Vil de rike regjeringene da enda en gang ikke ta hensyn til behovene til fattige land og igjen beholde all vaksinen selv? Bekymringen er berettiget. Og det finnes bare én fornuftig vei ut av dette dilemmaet.
Verden må produsere vesentlig mer vaksine for alle. Spesialister fra Covax-partneren Unicef har regnet ut at den globale vaksineproduksjonen under optimale betingelser neste år vil gjøre et kraftig hopp – fra om lag 13 milliarder doser til 42 milliarder. Da kan den endelige kampen mot pandemien virkelig starte.
Hvis alt dette stemmer, hvis antallet vaksinemotstandere synker og det ikke oppstår nye supermutasjoner, da kan verden også nærme seg et nærmest mytisk mål: flokkimmunitet. Hvis dette derimot ikke lykkes, kan sunnhetseksperten Andrea Taylor fra Duke University i North Carolina få rett. Hun frykter at vaksineringen av befolkningen i hele den fattige verden vil ta tid – helt til 2023.
Av: Marco Vers, Der Spiegel
Oversatt av: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)
