Louisa Clement sitter ved arbeidsrommet i atelieret sitt, det fungerer også som stue og oppholdsrom. På sofaen bak henne sitter to andre kvinner. De er svært like den 33 år gamle kunstneren, og stadig vekk blander dobbeltgjengerne seg inn i samtalen. De babler i vei på engelsk. Den ene hevder at hun skal ha svar på alt, den andre mener at det kan hun holde for seg selv.
Dukkene er ikke bare utstyrt med kunstig intelligens, de fungerer også seksuelt.Louisa Clement, kunstner
Begge dobbeltgjengerne er laget av kunststoff, i alt skal det produseres ti stykker. Clements kropp ble først scannet, så gikk målene til en kinesisk produsent av sexdukker. Og det arbeides fortsatt med personligheten. En IT-professor skal lære datamaskinene i dukkene hva kunstneren pleier å si, hvordan hun tenker.
– Dukkene er ikke bare utstyrt med kunstig intelligens, de fungerer også seksuelt, forteller Clement. Samlere som skaffer seg disse duplikatene, skal kunne forestille seg at de lever sammen med den kvinnelige kunstneren.
Selvportretter har en lang tradisjon i kunstverdenen, men i denne formen er de helt nye. Clements arbeider skal snart stilles ut i Kunsthalle Giessen, og de representerer starten på en epoke der kunst og teknologi smelter stadig sterkere sammen.
Dukkene er kledd i minikjole og neglelakk. De skal presentere det typisk kvinnelige på nettet, for eksempel på Instagram eller Tinder. De er representanter for det håndgripelige internett. Clement formidler her digitaliseringen av liv og følelser, temaer som de siste månedene er blitt kraftig forsterket.
Nettopp denne omveltningen sørger for at kunstbransjen nå gjennomgår en omfattende endring. Stadig flere kunstverk eksisterer bare som datasett. Et nytt og formuende klientell kjøper kunstig kunst i kunstige verdener. Betalingen gjennomføres i ulike valutaer, mange ganger i virtuelle, i bitcoin eller ether.
Ikke fortsette som før
Selv om kunstverdenen også kan være åpen og progressiv, har den tidligere ofte reagert med skepsis og nøling på nyvinninger – spesielt på de tekniske. Slik var det med fotografiet, som ble oppfunnet rundt 1830. Mange tiår senere skjedde det samme med bevegelige bilder, nylig også med VR-briller. Internett var for bransjen ikke noe mer enn en slags tavle man brukte for å fortelle om utstillinger og åpningstider. Det fantes et par kunstnere som utnyttet nettet, men disse var nisjekunstnere.
Nå er alt dette i ferd med å bli endret. Mange andre deler av kulturen virker som lammet på grunn av pandemien, men den kunstneriske virksomheten opplever en revolusjon.
Alle er imidlertid ikke begeistret for dette. Plutselig gjelder ikke de gamle og etablerte sannhetene lenger om hvilken kunst man skal ta alvorlig. Men ingen vil bli hengende etter. Auksjonshuset Phillips fikk nylig et tilslag på over fire millioner dollar for en kort filmsekvens som viser en kopimaskin. Filmen spiller på de dupliseringsteknikkene som var moderne i “gamle dager”. Verket, som bærer navnet “Replicator”, var det første NFT-verket som ble solgt av dette auksjonshuset. NFT – eller Non-Fungible Tokens – er helt unike data som ligger lagret i blokkjeden, og som ikke kan kopieres. “Replicator” er programmert slik at det kan skape helt nye tokens.
Den globale markedslederen blant auksjonshusene, Christie’s, solgte nylig ni avatarer, ni figurer satt sammen av grove piksler som tilhører det som har fått navnet CryptoPunks. Programvarehuset som introduserte disse, Larva Labs, ga dem bort helt gratis i begynnelsen. Til sammen finnes det 10.000 av dem, og de ni på auksjonen ble solgt for 16,9 millioner dollar. Det nest høyeste beløpet for NFT så langt.
Dirk Boll er ansvarlig for Christie’s’ aktiviteter i Europa, Russland, India og Midtøsten. Han analyserer kunstmarkedet regelmessig, og i sin siste bok beskriver han hvilke kriser som har tatt markedet på sengen. I 2000 sprakk dotcom-boblen, og i 2009 kom finanskrisen etter Lehman Brothers-konkursen.
Men denne gangen handler det ikke om å komme igjennom en krise, og så bare fortsette som før. Bransjen står midt oppe i en metamorfose. Den digitale endringen skjer også fordi både gallerier og auksjonshus er blitt tvunget til å eksperimentere på grunn av sviktende omsetning. Den globale omsetningen falt i det første coronaåret 2020 med mer enn 20 prosent til 50 milliarder dollar.
Men nå er det ikke lenger tidsriktig å være til stede alltid og overalt.Esther Schipper, gallerisjef
Til gjengjeld økte omsetningen via nettet kraftig, den ble doblet til 12,4 milliarder dollar. Og i en undersøkelse gjennomført av messen Art Basel sa to tredjedeler av kunstsamlerne at de nå interesserer seg mer for kunst enn før pandemien. Først og fremst er det et internasjonalt, yngre og mer tech-interessert publikum som fristes av det digitale, noe som er enda et tegn på at kunsten er på vei inn i en ny tidsalder.
Crashkurs for bransjen
I kunstverdenen er det blitt etablert et jetset-liv der aktørene har reist jorden rundt for å bli sett mest mulig på messer og fester, i Seoul og i Miami. Kunst har også vært en sosial valuta.
– Men nå er det ikke lenger tidsriktig å være til stede alltid og overalt, sier Esther Schipper. Hun er en av verdens mest innflytelsesrike gallerisjefer, holder til i Berlin, men er også internasjonalt svært aktiv. På grunn av jobben har hun bygget opp et omfattende nettverk – og vært innom mange flyplasser.
Til tross for coronaen vil en av de store kunstmessene igjen åpne dørene i mai, Art Basel i Hong Kong. Der har Schipper bestemt seg for å delta på en helt ny måte. Verkene hun har til salgs vil bli godt bevoktet på stedet. Kundene får lov til å komme og se på bildene, men selv vil Schipper og hennes medarbeidere logge seg inn online fra det fjerne. – Bransjen må gå helt nye veier, sier hun.
Det at alle har hemningsløst flydd verden rundt – uten å tenke på klimaetn – har ført til et stort troverdighetsproblem. Nå kan digitaliseringen hjelpe galleriene med å løsne på plikten til hele tiden å måtte være til stede.
Mange i bransjen føler seg nå midt inne i et crashkurs. Hvordan viser man frem kunst på nettet? Hvordan selger man kunsten der? Og hvor er verkene som allerede er et resultat av denne nye tidsånden?
De finnes absolutt, men mange av dem kan man ikke henge opp over sofaen. Millioner av dollar (eller bitcoin) blir betalt for NFTs. Disse kan ikke forfalskes, og det må ikke engang handle om et virtuelt bilde. Det kan være noe helt annet, et helt annet datasett: lyd eller musikk, videosnutter eller filmer. Poenget er at man på nett, hvor alt hele tiden blir spredt og mangfoldiggjort, kan bruke teknologien til å skape en original.
Denne statusen som unikum har alene gjort verkene attraktive for en ny kjøpergruppe – og skapt helt ekstreme transaksjoner. Digitalkunstneren Beeple hentes stadig vekk frem som det råeste eksempelet. Han var tidligere ikke spesielt suksessfull, men er nå en stjerne takket være salget av mosaikk-collagen i mars for 69 millioner dollar. 22 millioner mennesker fulgte de siste minuttene av auksjonen.
Kjøperne ble avatarer
Kunstmarkedet var tidligere delt. Galleriene hjalp kunstnerne med administrasjon og salg av nye verker, mens auksjonshusene tjente penger på å selge verker som allerede hadde en eller flere eierveksler bak seg. Verk som kunne være både 20 og 200 år gamle. Men disse grensene er nå i ferd med å forsvinne. For NFT-kunstnerne er de også helt uten interesse. Hvorfor trenger de et galleri? I verste fall tilbyr de bildene sine selv, for eksempel på Instagram.
Hvordan denne trenden har snudd opp-ned på det tradisjonelle markedet kan man se i Berlin. I virkeligheten holder galleriet Johann König til i den elegant ombyggede Kreuzberger Kirche St. Agnes, men i april arrangerte det en auksjon over flere dager på nettplattformen Decentraland.
Mange gallerier selger ikke til hvem som helst, selv om de har penger. Bare de utvalgte havner i kundekartotekene. I den digitale auksjonen til König kunne imidlertid alle være med og gi bud, hvis de var villige til å bli en digital skikkelse.
Decentraland fungerer som et dataspill, og Königs galleri var til stede i en tegneserieversjon. På veggene i spillet hang det bilder av en alv i pastellfarger, og det ble vist en film av en ballongskulptur farget i lilla på vei ned en trapp. Alle objektene var tilgjengelige på auksjonen via et museklikk. Alle deltagerne, alle kjøperne, var til stede som avatarer, og det hele virket så barnslig at man knapt skulle tro at målet til de fargerike figurene var å bruke ekte penger.
Etter auksjonen fortalte König at de hadde solgt alle de ni verkene for til sammen 119.100 dollar. Nesten alle gikk til kjøpere som man i dag kaller kryptosamlere – ofte er dette ledere for internettselskaper. König snakker om et “formidabelt sporskifte”, som de er med på for å henge med i utviklingen. Til tross for de vanskelige tidene kan det likevel virke som det hersker gullgraverstemning.
Kopi av van Goghs øre
De nye kjøperne er kanskje ikke nye kunstelskere, de vil rett og slet bare være med på den nye internett-trenden. Kanskje vil de også utnytte at alt dette også er fiskalt nybrottsland, og at det skattemessig fortsatt finnes store gråsoner og spillerom.
Kjente kunstnere, som for eksempel Hito Steyerl, kritiserer at det både for mange av dem som driver de relevante plattformene og for kjøperne i første rekke dreier seg om å holde kryptopenger unna skattemyndighetene. At bildene estetisk ikke er mer verdt enn en samling smurfer.
Gallerier har brukt mye tid på å formidle fremragende verker til gode adresser, og det har fungert lenge.Esther Schipper, gallerisjef
Men denne utbredte holdningen kan også være en typisk refleks i kunstverdenen. Også Andy Warhols bilder av tomatbokser eller Damien Hirsts haier i akvarium møtte først motstand før de ble eksklusive og dyre. I det 19. århundre ble også impresjonistene anklaget for at de ikke skapte ekte kunst med sine hurtig malte bilder.
– Kunstmarkedet fungerer til en viss grad som en steinalder-økonomi, sier galleristen Schipper. – Gallerier har brukt mye tid på å formidle fremragende verker til gode adresser, og det har fungert lenge. Men parallelt med dette har det takket være intensiv bruk av teknologi funnet sted en fascinerende forandring som lar oss tenke på nytt om materialitet og imaterialitet.
Den tyske kunstneren Diemut Strebe bor i USA, og hun var tidlig ute med å se denne sammenblandingen av teknologi, vitenskap og kunst. I 2014 brukte hun en såkalt bioprinter, som kan lage vev av celler, til å gjenskape Vincent van Goghs øre. En erstatning for det maleren kuttet av seg i 1888. DNA hentet hun fra en etterkommer til van Goghs bror. Hun satte sammen molekyler og metoder som nå også er viktige for produksjonen av coronavaksine.
Hennes siste maskinskulptur, “The Prayer”, skaper, helt autonomt, sakrale sanger og bønner. – Men NFT-leken skaper ingen kunstverk, det er bare samlebilder produsert i en digital verden av varer, hevder Strebe.
Kanskje er det riktig. Eller kanskje har kunstens fremtid nettopp begynt.
Tekst: Ulrike Knöfel, Carola Padtberg, Der Spiegel
Oversatt og tilrettelagt: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)
