Denne artikkelen ble publisert i Kapital nr. 12/2018. Håkon Bleken er aktuell med salgsutstilling hos Galleri Brandstrup frem til 16. oktober 2021.
Pushwagner la som kjent bort tegnesakene for godt i vår. Hans 11 år eldre kollega maler stort sett litt hver dag. Neste år fyller Håkon Bleken 90. Det skal blant annet markeres med en større, retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum som åpner i november. I samme slengen skal Galleri Brandstrup arrangere en salgsutstilling med verkene hans på Tjuvholmen i Oslo. På de siste utstillingene har kritikkene vært panegyriske, og kjøperne har kastet seg over Blekens kunst. Totalsalget har fort endt på noen millioner kroner. Hver gang.
I snart en mannsalder har Bleken vært en skikkelse i norsk kunstliv. Etter en besværlig start med hele ni avslag på Høstutstillingen, og år ut og inn av sykehus med sykdom som legene aldri fant ut av, har trønderen tatt en stadig mer ruvende posisjon i samfunnet.
Nå er Bleken representert i de fleste offentlige museer, og utsmykningsoppdragene har strømmet på. Honorarene har også økt betydelig etter at han i starten av karrieren fikk et par sokker i betaling for et utsmykningsoppdrag i Killingdal gruber i Trøndelag. Side om side med at han har tjent mer penger, har samfunnsengasjementet økt i samme takt. Senest i vår skrev han et åpent brev i Adresseavisen:
“Jeg og flere med meg her oppe i Trondhjem forstår mindre og mindre av Arbeiderpartiet. Riktignok har Giske vært – og er – en viss belastning for partiet, men det er andre som i langt større grad har ødelagt dette partiet. Og det er selvsagt Rita Ottervik”, skrev Bleken om Trondheimsordføreren.
– Blir vel en krangel
Den tropevarme junidagen Kapital skal fly fra Oslo til Trondheim for å møte Bleken, dukker navnet hans opp på mobildisplayet tidlig om morgenen. Vi frykter et øyeblikk at intervjuet blir avlyst. Men Bleken vil ringe for å advare om klimatiske forhold. Det er fem grader i Trondheim.
Noen timer etterpå snirkler en taxi seg opp en bratt gate i Byåsen, et av Trondheims finere boligstrøk. Bleken har panoramautsikt over byen fra den rundt 100 år gamle villaen. Det var utsikten som gjorde at han kjøpte den for 20 år siden. Før bodde han lenger opp i veien.
– I morgen kommer det noen fra Henie Onstad. Vi skal bli enige om hvilke bilder som skal være med på den retrospektive utstillingen. Jeg håper at noe av det jeg har begynt på nå, får bli med. Men det er ikke sikkert at arbeidene er gode nok.
Ofte ser den som ikke har laget bildet, bedre om det er godt eller ikke. Det skyldes vel vår umettelige egenkjærlighet.Håkon Bleken
– Hvem får det endelige ordet om hvilke verk som skal være med på utstillingen?
– Det blir vel en krangel. Jeg prøver å få det endelige ord. Ofte ser den som ikke har laget bildet, bedre om det er godt eller ikke. Det skyldes vel vår umettelige egenkjærlighet, sier Bleken.
Det alvorlige ansiktet sprekker først opp i et stort smil før han bryter ut i latter av sin egen uttalelse.
– Bildene mine er ikke dyre
Bleken er kledd i gråsort skjorte og mørk bukse. Til tross for en ryggoperasjon for fem uker siden beveger han seg lett og ledig når han viser oss inn i stuen. Han geleider oss til en sort, elegant skinnsofa som står i et hjørne i den ene enden av rommet og tar på høreapparatet.
– Vet dere at Sartre har vært i Trondhjem? Han skrev én setning om byen: “Trondhjem er en liten by med en lav og skitten trebebyggelse og en ubetydelig katedral”. Det stod det i et brev til Simone de Beauvoir. Jeg har det med å huske slike setninger og har laget en aforisme om Trondhjem: “Ta bort Nidarosdomen og studentene, og det blir ingenting igjen av byen.” Du må forresten skrive Trondhjem og ikke Trondheim, oppfordrer Bleken og går på kjøkkenet for å hente kaffe til oss.
Fotografen og undertegnede smyger seg inn i sofaen mellom stabler på stabler av kunstbøker, kunstkataloger, biografier og skjønnlitterære verk. Bleken omtales ofte som en litterær maler.
Han er straks tilbake med presskanne med kaffe og wienerbrød etter svensk oppskrift.
– Vi har lest at du alltid serverer pulverkaffe til journalister. Hva skyldes denne æren?
– Ja, der ser du hvor høyt jeg setter dere.
– Eller har du solgt noen dyre bilder?
– Bildene mine er ikke dyre. Det er Kim hos galleriet mitt, Brandstrup, som tar seg av salget. Han er en meget fin gallerist å ha. Jeg var hos Haaken tidligere. Han hadde litt lett for å bli sur. Jeg tjener ikke så mye. Det er mange billedkunstnere i Norge som tjener mye bedre enn meg, mener Bleken.
– Du har jo hatt flere utstillinger hvor det har blitt solgt kunst for millioner av kroner. Selv om du kanskje bare har fått halvparten, blir jo det mye penger?
– Det er ikke mange av mine utstillinger som har solgt for fire til fem millioner kroner. Det har vært noen de siste årene. Jeg arbeidet mange år på høyskolen. Hadde det ikke vært for at jeg ble syk, hadde jeg fortsatt med det, sier han på slepen fintrønderdialekt.
Kjøpt hus for alle penga
Pengene som Bleken har tjent på kunsten, har han investert i eiendom. Som en nomade flytter han fra hus til hus alt ettersom hva han skal lage. I huset i Trondheim, hvor vi møter ham, maler han. Lenger opp i svingen har han lager. Litografier produserer han når han er i Oslo og bor i leiligheten i Madserud allé på Skøyen. For det finnes ikke litografipresser i Trondheim. I et rekkehus i Trondheim lager han kulltegninger.
– Kulltegning er veldig skittent. Derfor driver jeg med det et annet sted enn der jeg bor, sier han.
Det var med en serie kulltegninger Bleken slo igjennom i 1971. Før det hadde han blitt refusert fra Høstutstillingen i Oslo hele ni ganger.
– Det hørtes brutalt ut?
– Da det hadde gått noen dager, skjønte jeg at juryen hadde rett. Etter at jeg gikk ut av Kunstakademiet i 1953, var jeg inne i en ganske rotete periode. Men året før jeg ble avvist av Høstutstillingen hadde jeg blitt antatt med to bilder, sier han.
Anmeldelser bryr Bleken seg stort sett lite om. Men det er én som har festet seg.
– “Håkon Bleken er en tung og hjelpeløs figurmaler,” skrev Håkon Stenstadvold om mine bilder på et samleutstilling. Alle som ble anmeldt fikk gjennomgå unntatt én. Han ble aldri maler.
– Er flinke og gir faen
– Din far ville ikke at du skulle bli maler?
– Nei, men han motsatte seg det heller ikke. Helst ville han at jeg skulle bli arkitekt. Jeg har undervist på arkitektlinjen på høyskolen i byen i form og farge. Men jeg måtte slutte etter en hodeskade. Jeg lå på sykehuset i to år. Det var en merkelig sykdom legene ikke forstod noe av.
– Du ble ferdig med den?
– Ja, men det var en lang rekonvalesens. Det hele ble utløst av en hjernerystelse. Jeg er en uhyre komplisert fyr, så det var vel derfor jeg fikk så mye ut av det; at jeg klarte å drive en sykdom så langt, sier han ironisk.
I denne tiden malte han overhodet ikke. Men så gikk Bleken i gang med å lage kulltegninger inspirert av sykdommen og studentene.
– Studenter er flinke og gir faen. I enhver vellykket, pedagogisk situasjon lærer både pedagogen og studentene like mye, sier Bleken.
Særlig serien “Fragmenter av et diktatur” fikk stor oppmerksomhet.
“Beste bildene malt jævlig fort”
– Hva maler du?
– Prosessen avgjør hva det blir. Jeg tror ingen er i stand til å tenke seg frem til et godt bilde, men man må klare å analysere og vurdere det i etterkant. Picasso sa: “Jeg leter ikke, jeg finner” når han malte. Det er jævlig godt sagt om det å skape. Francis Bacon kastet maling på lerretet. Da oppstår det kaos, og man finner noe, sier han.
Unntaket er portretter. Da vet Bleken noenlunde hvordan bildet vil bli seende ut til slutt. Flere av portrettene han har malt av komponisten Arne Nordheim vises i sommer på en utstilling på Baroniet i Rosendal. Nordheim var en nær venn av Bleken.
– De siste årene var Arne helt borte. Han hadde et par slag, Parkinson og var dement. Det ble endel til sammen. Det var tragisk å se. Jeg har et portrett av Arne her også. Det er malt fort, på en og en halv time. Ofte er de beste bildene mine malt jævlig fort, sier Bleken.
Oljemaleriene hans koster opptil flere hundre tusen kroner. Kulltegningene rundt 50.000 kroner, men varierer i pris, mens litografiene ligger på mellom 3.000 og 10.000 kroner.
Samler på andre kunstnere
På en vegg i stuen henger det bilder av Per Krohg, Bjarne Ness, Jakob Weidemann og Palle Nielsen. Det er bilder han har kjøpt.
– Det finnes to typer kunstnere, de som har massevis av andre eller bare seg selv. Ja, stort sett er det slik. Frans Widerberg hadde én Hertervig. I Oslo har jeg to litografier av Munch. Jeg har mange Ekeland-bilder. Ekeland har inspirert meg mye. Picasso er selvfølgelig fabelaktig. Det er også Dalí og Bacon. Det finnes massevis av fine malere, de tyske, Dix og Kirchner, og mange franske, som Braque. Per Krohg er en morsom maler, mener Bleken.
Krohg var professor sammen med Jean Heiberg og Åge Storstein da Bleken gikk på Kunstakademiet i Oslo.
– Jeg hadde Heiberg. Vi hadde ikke noe godt forhold. Han var ingen god læremester for meg. Jeg var for beskjeden til å be om å få bytte professor. Jeg synes Heiberg er en meget fin maler. Det er ikke sagt at man er god til å lære bort, selv om man er god.
Kjøper tilbake egne bilder
I kunstsamlingen til Bleken er det flere bilder som har kastet betydelig av seg økonomisk. To små Balker kjøpte han for 20.000 kroner. De mener han nå er verdt rundt en halv million kroner hver. Per Kleivas kjente trykk “Amerikanske sommerfuglar” kjøpte Bleken for 100 kroner for mange år siden. Nylig solgte Grev Wedels Plass Auksjoner et tilsvarende arbeid for rekordhøye 150.000 kroner. Kleiva gikk bort i fjor – og ikke tidligere i år som Kapital kom i skade for å skrive i forrige utgave.
Bleken har sågar brukt en formue på å kjøpe tilbake egne bilder. Det gjorde Munch i sin tid. For noen år siden kjøpte sambygdingen og kunstnerkollegaen Kjell Erik Killi Olsen tilbake en rekke egne fra Galleri Kaare Berntsen i Oslo, som ryddet etter nedleggelsen.
Kulltegningene mine er så gode at jeg ville ha flest mulig. Jeg har også kjøpt tilbake noen malerier.Håkon Bleken
– Hvorfor har du kjøpt tilbake egne bilder? Er det for å holde prisene oppe?
– Nei, men kulltegningene mine er så gode at jeg ville ha flest mulig. Jeg har også kjøpt tilbake noen malerier. Det er bilder jeg ville male om igjen eller gjøre på en litt annen måte, sier Bleken.
Det dreier seg om et par håndfuller arbeider. Bleken sier han til sammen har brukt 150.000 kroner på tilbakekjøpene.
Daglig leder Hans Richard Elgheim hos Grev Wedels Plass Auksjoner i Oslo sier til Kapital at han de senere årene har fått inn så få Bleken-bilder at han ikke synes han kan si noe kvalifisert om annenhåndsmarkedet.
– Men at han har en enestående evne til å treffe publikum selv i moden alder, ser man jo gang på gang eksempler på. Han er The Grand Old Man i norsk kunst, sier Elgheim.
Rekorden for Blekens bilder i annenhåndsmarkedet ligger på 220.000 kroner. I fjor klubbet Blomqvist Kunsthandel maleriet “Uten tittel” fra 2009 på en auksjon for den summen pluss omkostninger. For fire år siden solgte Blomqvist et annet bilde fra 2006 for 210.000 kroner. Den neste på topp-noteringslisten ligger på 80.000 kroner, ifølge prisdatabasetjenesten Artprice. Det varierer om, og hvor godt, Bleken selger i annenhåndsmarkedet.
Jeg orker ikke å sette igang. Jeg synes det er plagsomt. Min advokat er nesten sur på meg på grunn av det.Håkon Bleken
– Min advokat er nesten sur
– Har du en plan for dine egne bilder?
– Nei, dessverre. Jeg orker ikke å sette igang. Jeg synes det er plagsomt. Min advokat er nesten sur på meg på grunn av det. Jeg ønsker å fordele kunst til venner og kjente og noe til museer, hvis de vil ha.
– I et intervju med Kapital for cirka ti år siden sa du at det å male var dødsfordriv for deg. Er det fremdeles slik du ser på det?
– All beskjeftigelse eller arbeid er dødsfordriv. Uten arbeid er livet vanskelig å bære. Det står i Bibelen at arbeid er velsignelse, sier han og peker på Bibelen som ligger på salongbordet.
Den er til besøkende.
Blekens første minne av bildende kunst er fra illustrasjonene i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Fra han var ganske liten kunne han fortelle om det var Egedius eller Werenskiold, to kunstnere med ganske likt uttrykk, som hadde laget en tegning. Det klarer han ikke lenger.
– Jeg er ikke følsom nok. Det går nedover. For meg tippet det sent. Man kan drive på lenge, til man er 80 år, kanskje. Jeg begynner å bli trett etter hvert, fysisk, når jeg jobber. Det er litt dumt. Jeg prøver å male hver dag etter jeg har gått tur i Bymarka, men det er ikke alltid jeg orker.
“Mange drittsekker blant menn”
Bleken spør om vi vil ha mer kaffe.
– Nå blir det pulver, forteller han, før han oppdager at vi spiser wienerbrød med skje.
– Det må være Oslo-stil, konstaterer han.
– Hvordan smakte tegningen du laget av Pushwagner?
– Jeg spiste den ikke. Men Pushwagner spiste sin tegning, hvis det ikke var en gimmick at han lot som og spyttet den ut i skjul etterpå. Pushwagner var en hyggelig fyr. På sitt beste var han veldig god. Men han forfalt litt etter hvert.
Pushwagner var en hyggelig fyr. På sitt beste var han veldig god. Men han forfalt litt etter hvert.Håkon Bleken
Bleken vet ikke selv når han har vært på sitt beste. Han mener det har gått litt opp og ned.
– Det er store forskjeller i kunstnerskapet mitt i motsetning til mange andre som er mer jevne. Jeg tror det er en legningssak. Jeg er utålmodig. I boken Suzanne Brøgger skrev om Norge, og som kom ut tidligere i år, beskrev hun meg som utålmodig, og at jeg hadde en rusten og bulket bil med jord i, sier han.
Det alvorlige ansiktet sprekker igjen opp i et kjempesmil. Med ett ligner Bleken Høyre-nestor Kåre Willoch på en prikk.
– Bilen som står utenfor, ser fin ut?
– Bakfra, ja. Du må se den fra siden. Man må ha bil for å komme opp bakkene hit. Ordføreren i Trondhjem elsker sykler og hater biler, sier han.
Bleken lurer på hvordan det går i Oslo med miljøpolitikeren Lan Marie Nguyen Berg, og om det er biler igjen i byen. Så penser han over på Arbeiderpartiets fall i popularitet.
– Jens Stoltenberg var god under Utøya. Men Jonas Gahr Støre er mer sympatisk. Han gjorde det helt OK under #MeToo-saken i Arbeiderpartiet med Trond Giske, men han kom tapende ut, mener Bleken.
Kunstneren har sansen for #MeToo-bevegelsen. Han mener det finnes mange drittsekker blant menn, og at de har “jævlig” godt å av bli tatt.
– Blitt mer radikal
– Til Morgenbladet sa du for ikke lenge siden at det er mange som hater deg?
– I Trondhjem kommune er det mange som hater meg. Ellers er folk jævlig hyggelige mot meg. Jeg har kritisert hva kommunen har gjort med byen. Rett her nede fikk de kjøpe endel ved elven under forutsetning av at det skulle bli park, men så laget de idrettsanlegg. Det skal de nå rive og bygge enda større. Det er for å smiske med håndballen og fiskerimessen. Jeg har laget et kunstverk om det som heter “Nidarø” med ordføreren. Hun har sett det, og sa hun likte det. Det er ment som kritikk. Nå har hekken heldigvis blitt så høy at jeg ikke kan se området fra huset mitt lenger.
– Har du alltid vært så engasjert?
– Tja. Det er morsomt å følge med og holde seg litt orientert. Jeg har blitt mer radikal med årene. Det skyldes at jeg har blitt oppmerksom på tingene som skjedde av overgrep i verden. Utgangspunkt mitt var ikke konservativt. Jeg vokst opp i hjem med mye kultur på Øya i Trondhjem. Det var midt imellom. Men jeg har aldri hatt særlig sans for ml-sakene.
