– Hva tenker du på da? Det som har kommet frem i forbindelse med grunnrentedebatten?
– Nå er jo grunnrentedebatten lagt død. I den blir det gjerne fremstilt at næringen ikke betaler skatt. Dette stemmer ikke. I tillegg til vanlig selskapsskatt betales det arealavgifter og produksjonsavgifter og nye konsesjoner kjøpes gjennom statlige auksjoner. Havbruksnæringen står foran store teknologiske endringer, endringer som vil være økonomisk krevende og som vil kreve store investeringer. Jeg tenker da at det er feil medisin å redusere næringens mulighet til å fornye seg og innovere seg ved å ilegge næringen 62 prosent skatt, sier hun.
Olaisen påpeker at det feil at laksen er full av antibiotika.
– Det sluttet vi med for over 20 år siden. Da ble det laget en vaksine mot sykdommer som atypisk furunkulose og vibiose.
– Fisken får vaksine?
– Ja, hver enkelt lille smolt (som de blir når de bikker 30–40 gram, red. anm.). Da jeg var ung, håndvaksinerte vi. Nå bruker vi maskin. Når myndighetene snakker om å vaksinere fem millioner og hvordan vi skal klare det, så tenker jeg, ja, ja. Det tar vi på en dag eller en uke.
Da jeg var ung, håndvaksinerte vi smolten. Nå bruker vi maskin.
Priser de ansatte: – Det hjalp også enormt at flere ansatte i Nova Sea ringte i dagene etter dødsfallet og sa: “Aino, vi er med og kjører videre,” forteller Aino Olaisen. Her med Jens Petter Myhre, driftsoperatør på lokalitet Rensøy N. Foto: Marthe Mølstre
Ville redde ungdomsskolen
I dag er situasjonen på Lovund like rosenrød som fargen på de titusenvis av laks som spreller i vannet. Stedet har landets laveste snittalder i befolkningen på 29,1 år. Men det var ikke slike tider på sekstitallet. Fraflyttingen var dramatisk etter at fisket endret karakter, og fiskerbøndene, som de kalte seg, flyttet til Mo i Rana hvor de fikk jobb på jernverket.
Ungdomsskolen på Lovund manglet lærere og var i ferd med å bli lagt ned, og uten skole og arbeidsplasser dør som kjent et samfunn lett. Faren Steinar Olaisen og slektningen Hans Petter Meland søkte jobb på den lokale ungdomsskolen som manglet lærere. På lærerværelset snakket de om hvordan de kunne snu den dystre trenden. Hva med lakseoppdrett? Det var ingen som hadde prøvd seg på dette nord for Trondheim.
Alltid en “laksegubbe”
Prosjektet ble spådd nord og ned fordi det angivelig var for kaldt. Men hvorfor skulle ikke det gå? spurte de seg selv. Nord-Norge hadde tross alt noen av de beste lakseelvene i landet, valfartet til av rikmannsfolk fra både inn- og utland.
Laksen døde i hopetall de første årene, men siden noen få tross alt overlevde, var det jo bare å fortsette. Duoen kunne etter hvert skilte med å være blant Norges laksepionerer.
– Jeg snakker mye i telefonen, men det er ingenting sammenlignet med han pappa. Han var i telefonen hele tiden og pratet med en eller annen “laksegubbe”, minnes Aino Olaisen.
Men det tok 20 år før det ble stabil butikk. En stor endring var da det ble åpnet for å eie flere konsesjoner. Dette skjedde på 90-tallet. Etter 2010 har tidene vært gode. Eksportprisen for levende laks ligger i skrivende stund på 65 kroner.
Navn: Aino Olaisen (46)
Aktuell fordi: Hun har en finger med i spillet i mye av havnæringen i Norge, som eier og styreleder av lakseoppdrettsselskapet Nova Sea, styremedlem i Norges sjømatråd og Alex Sushi Holding og som spesialrådgiver for PE-selskapet Bluefront Equity. Olaisen spiller også inn podcasten Hekta på havbruk.
Viktigste milepæl: 1. Å flytte hjemmefra som 16-åring. 2. Å få sønnen Anker, som nå er 17 år, og flytte hjem da han ble født i 2003. 3. Alvoret da faren døde i 2011 og hun ble overhodet i familien. 4. Da hun ble styreleder i Nova Sea for to år siden.
Beste investering: Laks, men det er Nova Sea og arvet, så teller kanskje ikke. Håper batteriselskapet Freyr i Mo i Rana, som tidligere FrP-leder Siv Jensens bror Tom Jensen er sjef for, blir bra.
Dårligste investering: Tør nesten ikke si det: Kjøpte Norwegian-aksjer i februar 2020.
Best på: Være kreativ, løfte blikket og finne løsninger.
Dårligst til: Kjeder meg fort. Blir utålmodig og hissig når folk synes “alt” blir veldig vanskelig, og det handler om at de ikke gidder. Er ingen multitasker. Kan nesten glemme å trykke inn gassen hvis jeg snakker i telefon når jeg kjører bil. Drive styrketrening, jukser og gir meg etter syv repetisjoner, selv om det skal være ti.
Min hverdag: En dag jeg ikke har vært ute kvelden før: Står opp i sekstiden, driver med yoga eller løper. Har refleksjonstid og tenker på hva som er det viktigste. Planlegger før telefonen begynner å ringe. Så starter showet. Møter og mye reising. Ulike oppgaver. Jobber mye.
Hobby: Klisjé, holder på med hobbyen min. På jobb tenker jeg ikke at jeg er på jobb. Den er så allsidig. Liker å lese. Nå har jeg en runde med klassikere. Én i måneden. Fyrsten av Machiavelli var grusom, men fortsatt aktuell. 100 års ensomhet leste jeg på spansk, men måtte slå opp mye. Nå leser jeg Den gudommelige komedie av Dante.
– Surrealistiske verdier
– Det er surrealistiske verdier, vedgår Olaisen om familiens formue. – Men vi var langt unna den listen da jeg vokste opp. Noen år var kjempevanskelige, andre lettere. Alt som ble tjent ble videreinvestert. Det var ikke før i 2010 at det virkelig ble betydelige tall. Jeg har blitt kalt riking og kapitalist. Jeg føler meg ikke hjemme i det, sier hun og fortsetter:
– Ikke for å høres klagete ut, men jeg opplever at folk som ikke kjenner meg har dannet seg et visst inntrykk av hvordan jeg er basert på at jeg har penger. Et inntrykk som ikke nødvendigvis stemmer. Men det er klart at disse pengene gir meg muligheten til å skape mye og sette i gang ting. Det er en kjempegave. Men det skal gjøres skikkelig, og pengene skal vare, sier hun.
Jeg har blitt kalt riking og kapitalist. Jeg føler meg ikke hjemme i det.
Selv jobber hun nå også med å skape egne initiativer i sitt eget holdingselskap Aino Aktiv, som bevisst ikke heter Aino Invest.
– Selskapet er midt i en omstilling og stikkordene er bærekraft, grønn energi, omstilling og gjerne i selskaper i Nord-Norge, som batteriselskapet Freyr. Vi vil være med på å skape aktivitet.
Femårsplaner
– Dere driver med femårsplaner i Nova Sea. Sånn sett bort ifra at det høres litt stalinistisk ut, hva står det i planene nå?
– Uff, stalinistisk … det har jeg ikke tenkt på. Planene er oppe til gjennomgang flere ganger i løpet av den perioden og minst en gang i året. Da spør vi oss selv: “Mener vi fortsatt det her?” sier hun og utdyper:
– Nå skal vi bygge nytt slakteri. Som næring i en brytningstid med ny teknologi må vi følge med. Nå skjer det mye. Det gjelder oss også, hvilke teknologivalg vi skal ta både på det som er landbasert, semi-offshore, altså lukket i sjø. Vi må passe på ikke å sove i timen, sier hun.
Dagens Nova Sea er et helintegrert lakseoppdrettsselskap som kontrollerer hele verdikjeden fra stamfisk/lakseforeldre, via smoltanlegg, matfiskanlegg, pakkeri og videreforedling. I tillegg eier selskapet brønnbåt og servicefartøyer.
– Opptatt av vekst: – Nå skal vi bygge nytt slakteri. Som næring i en brytningstid med ny teknologi må vi følge med, sier Aino Olaisen. Her foran hovedkontoret til Nova Sea. Brønnbåten Steinar Olaisen ligger til kai. Foto: Marthe Mølstre
– Hva står det om oppkjøp og det å vokse i femårsplanen?
– Vi er våkne for vekst. Næringen står foran en stor utviklingsfase, og vi er opptatt av vekst og å være med i fremtidens utvikling av havbruksnæringen.
Følger med på graviditeter
– Det er sikkert noen som har banket på døren hos dere?
– Ja, det er det. Det er alltid noen som har lyst til å kjøpe aksjene. Det kommer i rykk og napp. Det er ikke aktuelt å selge. Jeg synes dette er så spennende. Hva skal jeg drive med som er like artig? Jeg hadde kjedet meg i hjel hvis jeg bare hadde drukket vin i Spania.
Hva skal jeg drive med som er like artig? Jeg hadde kjedet meg i hjel hvis jeg bare hadde drukket vin i Spania.
Det er alltid noen som har lyst til å kjøpe aksjene.
– Alt har en pris?
– Det jeg driver med er en viktig del av identiteten min. Det er utrolig spennende det vi får holde på med. Penger gir ikke den gleden alene. Fordi vi er en hjørnestensbedrift blir vi veldig involvert i samfunnet. Vi er avhengige av at folk vil bo på Lovund og på Helgeland og stifte familie. Vi har 260 ansatte. Jeg følger med på alle som blir gravide eller skal ha barn. På det laveste rundt 1970 var det 210 innbyggere, nå er det 510. De unge er fremtiden, sier Olaisen og ser kjærlig på et lite barn som passerer oss.
Jeg følger med på alle som blir gravide eller skal ha barn.
– Snudd en trend: – På det laveste rundt 1970 var det 210 innbyggere på Lovund, nå er det 510, sier Aino Olaisen. Foto: Berit Roald/NTB
Alle barn som blir født i foregående år, ønskes velkommen til Lovund og mottar en sølvskje den 17. mai.
– Vi har vært med og snudd en trend og skapt noe som er viktig for mange. Det gir motivasjon. Vi er opptatt av å være gode eiere, sier hun.
Det er kjent at Nova Sea er raus med bonuser.
– Grått hår og magesår
Veterinær Kristin K.S. Ottesen ble kjent med Aino Olaisen i forbindelse med etableringen og den første driftsperioden av selskapet Helgelandstorsk, som ble startet i 2003. Det måtte legges ned i 2009 da bunnen i torskeoppdrett falt ut.
– Vi slet oss igjennom en oppstartstid som endte i grått hår og magesår, forteller Ottesen.
– Det var mye trøbbel, men også mye glede og humor som endte i et spesielt vennskap. Vi diskuterer selvsagt mye laks, men etter kort tid pleier Aino å si “no må vi snakk om de viktige tingan”, sier Ottesen.
Hun forteller at Olaisen ikke lar seg begrense, og at det er noe av det hun setter aller mest pris på hos henne.
Mowi på eiersiden
Hydro Seafood kom inn på eiersiden i Nova Seas på midten av nittitallet. Veldig forenklet kan man si at Hydro Seafood er forløperen til dagens børsnoterte Mowi. Eierandelen i Nova Sea er uendret. Indirekte eier MowiMOWI 48 prosent.
– Hva får dere ut av å ha Mowi med på eiersiden?
– Vi har opplevd Mowi som er seriøs aktør som vi har hatt et godt samarbeid med i over 25 år, sier Olaisen.
Resten av Nova Sea eies av Olaisen-familien, likt fordelt på Aino og hennes to yngre søsken Maria og Håkon . De tre er alle notert med en formue på 1,15 milliarder kroner hver, hvorav det meste er knyttet til Nova Sea. Det gav en 321. plass sammen med blant andre Ola Mæle på Kapitals liste over Norges 400 rikeste.
Eldst i flokken: – Jeg er storesøster og prøver å spørre søsknene mine om jeg tar litt mye plass, sier Aino Olaisen. Foto: Marthe Mølstre
Maria er blant annet styremedlem i Nova Sea. Håkon er ikke operativ i familiebedriften.
– Jeg er storesøster og prøver å spørre søsknene mine om jeg tar litt mye plass. Foreløpig synes de det går greit, sier hun.
Farens brå død
Da faren døde i 2011, var det hun og den tre år yngre søsteren Maria Olaisen som overtok. På det tidspunktet hadde Aino jobbet som leder i biologiavdelingen og som daglig leder i holdingselskapene. Søstrene hadde også vært med i styret i flere år.
– Den viktigste verdien for meg er hverdagen og ha en god hverdag. Det var nok noe av motivasjonen min til å komme i gang igjen umiddelbart etter at pappa døde også. Det hjalp også enormt at flere ansatte i Nova Sea ringte i dagene etter dødsfallet og sa: “Aino, vi er med og kjører videre.” Men det var en stor overgang, vedgår hun.
– Han var så levende til stede, og tok de viktigste beslutningene i eierskapet. Jeg følte nok at jeg ikke helt visste hvilken fot jeg skulle stå på i tiden rett etter bortgangen hans. Det tok tid å komme inn i det, og bli trygg på meg selv. Jeg måtte nok vokse litt inn i rollen. Jeg har hatt veldig god støtte i min onkel Bjørnar og i han Odd, sier hun.
Onkelen Bjørnar Olaisen var tett på faren. De to vokste nesten opp som tvillinger. Bjørnar Olaisen bodde i Oslo i mange år, hvor han var professor ved Rettsmedisinsk institutt.
– Jeg fulgte lakseoppdretten intenst i de over 20 årene jeg bodde sørpå, blant annet ved å sitte i styret. Aino er flink til mye, både det faglige og det å skaffe seg venner og forbundsfeller, sier onkelen.
“Felleseie” på søskenbarn
Neste generasjon er også gearet og med på “ å kjøre på”.
– Vi er en tett familie og har det artig sammen, sier Aino Olaisen.
Hennes sønn Anker (17) er den yngste. Søsterens to barn, Håvard og Edda, er henholdsvis 22 og snart 19 år.
– Jeg pleier å si at vi har felleseie på dem. Hvis vi har vært på reise, har Anker bodd hos Maria og motsatt. De ser på hverandre som søsken. Vi har alltid sagt at de ikke må føle noen forpliktelse og gjøre som de vil. Likevel har vi vært opptatt av at de skal lære seg verdien og gleden av å jobbe og stoltheten av å få til noe i fellesskap med andre, sier hun.
Neste generasjon har hjulpet til siden de var små og hatt jobb fra de var 13.
– De aller fleste ungdommene på Lovund har jobb etter skoletid fra og med ungdomsskolen med å vaske garderober, fôre fisk og servere. Det er godt å føle seg nyttig og tjene egne penger. Når ungdommene fra Lovund er 17–18, har de allerede en liten CV. Det blir lettere med yrkesvalg, mener hun.
Selv har hun bodd i utlandet og andre steder i Norge. Olaisen har en bachelor fra Norges Fiskerihøgskole og har også studert mellomfag i historie fra Oslo med fokus på Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara.
– I de senere årene har jeg studert finansiell strategi og merkevarebygging på BI samt styrearbeid og disrupsjon på INSEAD.
– Møtte oss selv i døren
– Hva er bakgrunnen for at neste generasjon allerede nå er involvert?
– Litt egen erfaring kanskje. En gang er også jeg og søsteren min borte, og da er det viktig at neste generasjon er godt innsatt i hva som kreves fra eierskapet. Vi hadde likevel ikke tenkt at de skulle involveres så tidlig, sier hun.
Det begynte med at han eldste av de tre “felles” barna spurte hva det betydde at familien er eiere.
– Vi tok en runde med dem for et par år siden. Det viste seg at de hadde tenkt mye. De hadde lyst til å lære mer og påvirke en retning de synes er riktig.
– Hva er det?
– Det første de sa var at de syntes vi skulle skifte navn på holdingselskapet, som het Steinar Olaisen etter pappa. Vi møtte oss selv i døren, for vi hadde sagt at vi var åpne for alt de hadde å foreslå, men det ble først tvert nei fra oss. Men det vokste på oss. Nå heter det Occasione by Olaisen. Occasione betyr mulighet. Så nå går vi inn i en annen tid ved å markere med et navneskifte, sier hun.
Tilrettelegge for startup
Det neste de gjorde basert på barnas ønsker var å starte et fond, Olaisen Blue, som skal tilrettelegge for startups.
– Det skal investere og støtte startup-selskaper som har fokus på bærekraftig utvikling av havrommet. Selskapene skal kunne bruke fasilitetene vi har på Lovund.
– Har de fått aksjer?
– Nei, ikke ennå. På et tidspunkt er det naturlig at de får det. Håvard har en traineestilling i Nova Sea og er fast møtende vara i selskapet. De andre går på videregående fremdeles. Både Anker og Edda skal inn i styret i Olaisen Blue. De er selvfølgelig veldig opptatt av teknologi, digitalisering og bærekraft. Det er så viktig at vi lytter til ungdommene. De har et annet perspektiv på verden. Det er forfriskende å jobbe sammen med unge mennesker uten så mye erfaring. Mangel på erfaring er både positivt og negativt. Det positive er at de ikke ser begrensninger og bare muligheter. Det er herlig å bli utfordret på sine egne automatiske nei!
Det er så viktig at vi lytter til ungdommene. De har et annet perspektiv på verden.
Blå siden i Ap
I fjor ble Olaisen håndplukket til å delta i det regjeringsoppnevnte utvalget Norge mot 2025, ledet av Arctic Securities-partner Jon Gunnar Pedersen, nylig portrettert i Kapital, og som leverte sine råd før påske.
– Vi håper at noen av rådene vi gav skal være med og utforme politikken. Det har vært en krevende tid under corona, men det har også gitt noen muligheter, som jeg håper nasjonen er våken på. Det gjelder spesielt innen digitalisering. Tenk så lang tid det hadde tatt med utvalg og vurderinger av å ta i bruk digitale verktøy i skolen hvis det ikke var for corona.
– I Norge mot 2025-utvalget satt det mange personer som er vant til å ha ordet i forsamlinger, som eks-DNB-sjef Rune Bjerke, NHO-sjeføkonom Øystein Dørum og NHH-rektor Øystein Thøgersen. Hvordan gikk det når dere alle 16 hadde møter på Teams?
– Utvalgsleder Pedersen var svært dyktig. Han sørget for at alle fikk omtrent samme taletid og plass, sier Olaisen, som engasjerte seg for Arbeiderpartiet på hjemstedet i en periode fra 2011 til 2015.
– Et privilegium: – Det er et privilegium å få oppleve og erfare så mye som det jeg gjør, sier Aino Olaisen. Her fra Lovund. Bildene er tatt etter Kapital traff henne i Oslo. Foto: Marthe Mølstre
– Det er ikke klassisk å velge Arbeiderpartiet når man er søkkrik og kommer fra næringslivet?
– Kanskje ikke. I Nord-Norge er det nok flere i næringslivet som er tilknyttet Arbeiderpartiet. Jeg skal innrømme at jeg nok er på den blå siden i partiet. Som varaordfører og eier i hjørnestensbedriften opplevde jeg at jeg ble inhabil i mye av det jeg syntes var artig. Men jeg fikk også stor respekt for all den iherdige innsatsen som gjøres i en kommune. Jeg jobber ganske mye i området mellom politikk, næring og samfunn fortsatt.
I Nord-Norge er det nok flere i næringslivet som er tilknyttet Arbeiderpartiet.
– Du har også vært med i TV-serien Sølvrushet. Hender det at du sier nei til noe?
– Jeg jobber med saken. Men jeg synes man skal si ja til endel ting også. Det er et privilegium å få oppleve og erfare så mye som det jeg gjør.
– Sei er favoritten
– Spiser du noe annet enn fisk?
– Ja, jeg er veldig glad i god mat. Det er fantastisk å være i Oslo og bestille mat fra Foodora, og velge og vrake blant alle tilbudene. Jeg liker både kjøtt og vegetarisk mat godt. Jeg burde jo si at jeg liker laks best, men sei er favoritten. Det er en veldig undervurdert fisk. Da sønnen min konfirmerte seg, ville han ha taco og seibiff. Seien forsvant like fort som tacoen.
Da sønnen min konfirmerte seg, ville han ha taco og seibiff. Seien forsvant like fort som tacoen.
– Kanskje du skal starte med seioppdrett?
– Jeg skal ikke gjøre det. Det har jeg ikke tid eller mange nok år til. Det som bidro til at det ble laks i sin tid, var at det var mangelvare og veldig høy etterspørsel og lavt tilbud, og dermed et annet prisbilde. Vi er i gang med oppdrett av kveite og steinbit. Steinbitanlegget er det eneste i Norge og verden, men vi er flere som driver med kveite. Men laksen står fremdeles for over 95 prosent. De har en biologi som gjør det lettere å drive med oppdrett. Steinbiten har noe av de samme egenskapene, sier Olaisen
Hun tar en liten pause.
– Jeg var like lykkelig før jeg fikk disse pengene også. Jeg er en ganske lett type. Men jeg bor ikke på énstjernes-“hoteller” med lopper i sengen som jeg gjorde da jeg backpacket i Ecuador og Peru på ‘90-tallet.