Gjestekommentar: Sara Midtgaard i Handelsbanken Capital Markets
La meg spole tilbake til en tid som flere av oss ønsker å fortrenge. Jo, tilbake til den grufulle tiden med smittevernstiltak hvor alle satt hjemme. Restauranter, kinoer, barer – alt var stengt. En kjedelig tid med andre ord. Heldigvis har vi internett, så ingen, selv ikke myndighetene, kunne stoppe oss i å netthandle. Nordmenns varekonsum økte med 18 prosent fra mars til juli i 2020, det er en historisk sterk økning på såpass kort tid. Men det var ikke bare i Norge at husholdningene ville shoppe. Det var over hele verden. Når man ikke kan bruke penger på byen, nei, da blir det heller en ny PC til hjemmekontor, litt ekstra klær, men samtidig også sparing.
Hvor får vi alle disse varene fra?
Jo, mye av disse varene kommer som kjent fra Kina. Og selv om kinesiske produsenter har en høy kapasitet, så kom dette gigantiske globale etterspørselssjokket noe overraskende på produsenter som ventet en lav etterspørsel som følge av pandemien. Produksjonen måtte raskt opp, men med smittevernstiltak er det ikke lett å møte etterspørselen. Det ble kaos i kinesiske havner, og frakt av container fra Kina til Europa og USA spratt i været. Det samme gjorde råvareprisene.
For å kunne produsere alle disse varene trengs råvarer. Men råvarer har vi ikke uendelig av. Det tar også lang tid å få frem råvarer som skal ut i produksjon. Kobber, for eksempel, som er en råvare som er viktig for alt av elektronikk, fikk et spesielt kraftig etterspørselsoppsving under pandemien når alle skulle ha ekstra elektriske duppedingser til hjemmekontor. Kina sitter på betydelige kobberreserver, og mye av disse reservene ble tæret på i forsøk å få prispresset noe ned. Dette gjelder over hele linja.
Etter at råvareprisene allerede har fått tid til å stige betydelig, smyger også strømprisene seg opp. Her kan vi ikke skylde på etterspørselen, det er et tilbudssjokk. Historien om strømprisene er lang, men en ting som er sikkert, er at Norges Bank, den felleseuropeiske sentralbanken eller Fed ikke kan påvirke hvor mye vann som er i vannmagasinene eller hvor mye vinden blåser. Men sentralbankene har ikke glemt husholdningenes høye konsum, og det kan de gjøre noe med.
Hva skjedde ved gjenåpningen?
Da samfunnet åpnet opp igjen, kunne husholdninger endelig bruke både løpende inntekter og av de pengene som ble spart opp under pandemien. Men denne gangen mer på tjenester enn varer. Varekonsumet har gått noe ned, både i Norge og utlandet, men er fortsatt på et høyere nivå sammenlignet med før pandemien. Samtidig som tjenestesektoren har fått et etterlengtet løft. Arbeidsledigheten er historisk lav og arbeidsmarkedet er stramt, både i Norge, Europa og USA. Når så å si alle arbeidshodene er tatt, begynner også kapasitetsutnyttelsen å stange i taket. Så lenge etterspørselen holder seg sterk, vil prisene også stige stadig raskere. Prispresset skyldes altså ikke bare av sanksjoner mot Russland som følge av krigen i Ukraina og tilbudsutfordringene i kjølevann av pandemien.
Medisinen for å få ned inflasjonen er bitter, og den kommer ikke gratis. Høyere renter, i tillegg til fortsatt sterkt prispress, har ført til at konsumtilliten har stupt til rekordlave nivåer. Mindre kjøpekraft til husholdningene ventes å dempe konsum og dermed verdiskapning. Men dette er tilsiktet. Bank of England har fått det travelt med å heve renten, og ser samtidig for seg fem kvartaler på rad med fall i BNP og betydelig økning i arbeidsledigheten. Eurosonen kan være i resesjon allerede. Og det er en risiko for at USA slår følge. Dette høres ille ut. Men hadde sentralbankene ventet enda lenger med å gi økonomien denne medisinen, hadde de måttet ta i enda mer senere. Nettopp det samme poenget har Ida Wolden Bache fremført her hjemme. Norges Bank ønsker å bremse etterspørselen i økonomien her og nå, fremfor å måtte gi husholdningene et desto større rentesjokk i neste runde.
