Hvilket forhold man har til inflasjon kan være avhengig av hvor gammel man er (ref. diagram). Med foreldre eller besteforeldre som hadde minner fra 1920-tallet, er kanskje referansen hyperinflasjonen i Tyskland som gjorde penger verdiløse og banet vei for Hitler og nesten verdens undergang. Dersom man var i en etableringsfase på 1970- og 80-tallet, vil man neppe ha glemt høye tosifrede rentenivåer som gjorde finansering av boligkjøp til en heftig risikosport. Og dersom man har en økonomisk bevissthet som starter på 1990-tallet, er kanskje inflasjon kun verdt et skuldertrekk – inflahvada?
Flere tekniske måle-utfordringer
Inflasjon er ifølge ordbøkene en vedvarende vekst i prisnivået. Det vanlige norske målet på prisnivået er SSBs konsumprisindeks KPI, som beregner den gjennomsnittlige prisen på et utvalg varer og tjenester. Der kommer selvfølgelig den første utfordringen. Vektingen av de forskjellige elementene behøver ikke reflektere den enkeltes etterspørsel eller kostnader i det hele tatt. En sosialistromantisk boligarving på Nordstrand med lønn fra det offentlige, som spiser vegansk og har månedskort på trikken (tilfeldig eksempel), opplever en helt annen utvikling i levekostnadene enn en ansatt i privat sektor som har belånt rekkehuset til pipa, elsker pølser og øl, og kjører diesel gjennom et antall bomringer hver dag.
En annen vesentlig utfordring er at varer og tjenester kan skifte karakter enormt over tid. Ta teknologi som et eksempel. Computeren som landet Apollo 11 på månen gjorde et par hundre tusen beregninger i sekundet, var på størrelse med en bil, og kostet 3,5 millioner dollar. En vanlig smarttelefon, som alle nå har i lommen, er 120 millioner ganger raskere. Til noen tusenlapper. Det blir ganske enkelt meningsløst å sammenligne priser på varer som heter det samme over tid, men som gjør helt forskjellige ting. Når vi kommer til tjenester, blir det kanskje enda mer merkelig – tenk bare på sosiale medier som ikke en gang eksisterte på 60-tallet da KPI ble unnfanget. Endel teknologer mener nok derfor at “tech kills inflation”.
Inflasjon – fremdeles vesentlig
Men i investeringssammenheng er inflasjon fremdeles vesentlig, fordi de inflasjonsmålene som benyttes – uansett hvor imperfekte de er – slår rett inn i rentenivået. Norges Bank er pålagt å føre en pengepolitikk med sikte på en stabil inflasjon på rundt to prosent målt ved KPI. Styringsrenten, som er renten Norges Bank gir de andre bankene på deres innskudd, er det viktigste virkemiddel sentralbanken har for pengepolitikken. Høy inflasjon og høy rente henger derfor sammen. Hva som er høne og egg når det gjelder rente og inflasjon kan diskuteres, men sammenhengen er der.
Stabil høy inflasjon kan man tilpasse seg investeringsmessig. Det som er utfordrende, er når endringene skjer hurtig. For obligasjoner er sammenhengen direkte; når renten stiger, faller verdien på papirer med lavere rente etter en formel. For aksjer er det ikke alltid direkte sammenhenger. Alt annet likt vil imidlertid selskaper som skal tjene penger et stykke inn i fremtiden bli mindre verdt ved stigende rente – det koster ganske enkelt mer i tapt alternativ avkastning å vente på resultatet. Og desto hurtigere endring, desto større effekt.
Investeringsstrategier for å møte inflasjon bør derfor ha som målsetning å beskytte mot hurtig vekst i inflasjon. En gruppe analytikere fra Duke University og Man Group (Neville et al.; The Best Strategies for Inflationary Times, Journal of Portfolio Management august 2021, SSRN 3813202) har gjort en grundig analyse av hvordan forskjellige aktiva og strategier har gjort det i perioder med uventet inflasjon. Ikke uventet sliter aksjer og obligasjoner, mens råvarer gjør det (stort sett) bra. Dynamiske strategier med bruk av hedging kan fungere bra, og noen faktormodeller. Analysen anbefales sterkt.
Så da gjenstår det bare å kunne forutse når det kommer uventet inflasjon. Fikser man det er man vel nærmest Gud, men den jobben er kanskje uansett ledig?
