Jeg kan huske min far fortalte om valutarådsmøter i Norges Bank på 1950-tallet. Der allokerte man amerikanske dollar til de verft på Vestlandet som trengte dem som mest. Det var utbredt valutamangel den gang. Og Norge var relativt godt stilt takket være sine skipsfartsinntekter. Resten av Europa led av det som ble kalt “the dollar gap”. Manko på den hardeste valuta av dem alle – den allmektige amerikanske dollar. Hard valuta var en knapp faktor for alle europeere.
I dette årtusen har vedvarende gigantiske underskudd på den amerikanske handelsbalansen sørget for at de fleste modne land har mer enn nok dollar i sine valutareserver. Innenlands sparing har også tatt seg opp tilstrekkelig til å finansiere både fornuftige og ulønnsomme prosjekter. Vi har således gått fra en æra med kapitalknapphet, hvor flinke mennesker og gode prosjekter slåss en desperat kamp for å få tak i finansiering, til en tid hvor kapitalen desperat leter etter flinke mennesker som kan ta den i bruk. Avkastningskravene til nye prosjekter er gruset. Aksjekursene har gått til himmels.
Mer innenlandske investeringer
Men mye av det gamle tankegods fra 50-tallet henger igjen hos våre toppøkonomer. Nylig kunne finansministeren feire at underskuddet på fjorårets statsbudsjett ble 40 milliarder kroner mindre enn man trodde så sent som ved juletider. Penger som man nå kan sette til side i tyske statsobligasjoner. YIPPI! Haken er at disse sikre statspapirer har negativ rente, med garantert tap som resultat. Vedvarer de negative rentene til evig tid, og alt tyder på at så vil skje, så blir midlene helt sikkert borte. Det er kun et spørsmål om tid.
Derfor har jeg sans for forslagene om å bruke mer av pengene våre på innenlandske investeringer. Formelt har vi høye avkastningskrav på offentlige investeringer. For jernbaneinvesteringer er de for eksempel fem prosent pro anno. Litt merkelig å se at jernbanespor skifter fra å ha lave avkastningskrav til høye, bare de passerer svenskegrensen.
Jeg har også sans for å investere i produksjonen av vår knappeste ressurs – mennesker. Fremfor å bare kaste bort sparepengene utenlands, kunne man tenke seg at man delte det ut til nordmenn som oppfører seg bra. For eksempel kunne en fylle et par hundre tusen kroner på de private pensjonskontoene til hver kvinne som føder barn. Det ville hjelpe dem å komme i gang med sparing, rette opp en stor urett som de påføres ved at de ofrer seg for fellesskapet ved å føde og oppdra barn, og utjevne inntektene i samfunnet. Det haster. Norske kvinners fertilitet faller snart under 1,5. Et nivå som demografer sier vil gi selvforsterkende og uopprettelig nedgang i den norske befolkningen.
Det vil også være klokt å investere mer i skole og utdannelse. I dag går det tusenvis av barn ut av den norske grunnskolen uten å kunne lese og skrive. Ingen mulighet har de for å takle den moderne tid, noe som før eller siden vil bety økte sosialutgifter for den norske stat. Det er i sannhet få ting som kaster mer av seg enn å investere i human kapital.
Styrk barnefamiliene
Rikspolitikere og deres økonomer har dessverre ikke fått meg seg den nye tid. Kake serveres, gledestårer triller, og hurra-ropene jaller hver gang vi makter å sende et uventet nytt lass med sparemidler ut av landet til dets sikre forødelse. Politikere som vil styrke barnefamilier, bygge ut infrastruktur og investere tungt i barn og unge, er derimot uansvarlige utgiftskåte fruer (selv om de skulle vise seg å være av hankjønn).
Men den nye tid er kommet. Styrk gjerne barnefamiliene ved å gi dem en ekstra uke fri. Overfør gjerne betydelige midler til småbarnsmødre. Det er maktpåliggende å øke Norges human kapital. Men det er disse “utgiftsfruene” som har rett. Er det noe man bør renonsere på, er det heller den tanketomme destruksjon av norske sparemidler ved utenlandske verdipapirkjøp, ulønnsomme samferdselsprosjekter eller det ekstremt resurssløsende regjeringskvartal som alle politiske partier vil skjerme mot kritisk innsyn. Penger kan med fordel pøses inn i kampen for bedre skoler, kamp mot utenforskap og voksenopplæring – også for våre toppøkonomer.
På 1950-tallet allokerte valutarådet i Norges Bank dollar. Og da jeg var barn, kastet jeg på stikka. Har sluttet med det. En ny tid rår. En tid hvor kapitalen er lett tilgjengelig, men hvor gode ideer og kloke mennesker er de reelle knapphetsfaktorer.
