Amerikansk massearbeidsledighet uunngåelig

Hvor mye ledig kapasitet må egentlig skapes før den amerikanske økonomien kan gå inn i et langt mildere veksttempo, med dertil klart svakere inflasjonsrater? Eller hvor mye økonomisk smerte – slik den amerikanske sentralbanksjefen Jerome Powell litt mer upedagogisk uttrykte det, da han tidligere i år ikke la skjul på at man må stålsette seg for økonomiske forsakelser for at USA skal klare få kontroll med det verste inflasjonsutbruddet siden 1980-tallet. 

Sentralbankens egne prognoser trekker i retning av at arbeidsledigheten, som antageligvis er målparameteren Powell sikter til rundt begrepet økonomisk smerte, trenger å stige til litt over fire prosent innen utgangen av 2024 dersom man igjen skal komme tilbake til sentralbankens inflasjonsmål om en årlig prisstigningstakt på rundt to prosent. 

Dette er anslag Wall Street-investorene til nå åpenbart har kunnet leve med, og som i deres verden ikke sender amerikansk økonomi ut i en resesjon. Derimot er de nye anslagene fra en ekstern arbeidsgruppe dramatisk lesning, nettopp med tanke på hvor mye ledigheten må stige med i USA for å få kontroll med inflasjonsspøkelset.

Produksjonsgapet ute av kontroll

Men først, en rekke økonomier verden over drukner i ikke-bærekraftige kapasitetsutnyttelsesnivåer, med tilhørende historisk lav ledighet, skyhøye lønnsveksttall – og altså inflasjonsrater enhver fagøkonom mister pusten av. Norsk økonomi skjærer ikke unna den uholdbare utviklingen.    

Analysesjef Haakon Ødegaard i Malling & Co. skriver følgende i en gjestekommentar i denne Kapital-utgaven:

– Kapasitetsutnyttingen estimeres gjennom produksjonsgapet, definert som avviket mellom faktisk produksjon og potensialet. I Pengepolitisk rapport gjengir Norges Bank estimater på produksjonsgapet, og antyder at det nå er over to prosent. Med andre ord vokser økonomien over evne. Norges Bank nedjusterte tidligere i år vekstpotensialet i økonomien til rundt 1,25 prosent. Veksten må da avta betydelig før produksjonsgapet er lukket. På samme tid er prisveksten langt over målet. Dette bør tale klart for videre renteoppgang. Spørsmålet er hvor raskt det går, og hvor høy renten blir. Det er her veddemålet står, skriver Ødegaard. 

Hans analyse peker nettopp på at sentralbanken må få ned veksttakten i bruttonasjonalproduktet (BNP), og det raskt, for å unnslippe astronomiske rentenivåer lenger frem i tid om inflasjonskampen nå mislykkes. I praksis betyr dette at ressurser må frigjøres, også i form av flere ledige hender enn hva tilfellet er i dag. 

Men hvordan vil investorer og analytikere innrette seg på Oslo Børs når man skal inn i en fase der enhver aksjeanalyse må ta hensyn til fallende BNP-vekstrater i tiden som kommer? En rekke topplinjeanslag må uansett tas ned. 

Tilsvarende hodebry må også investorer som holder det gående på Stockholmsbørsen forholde seg til. Riksbanken henger etter i sin inflasjonskamp, konsensus pekte mot en styringsrente ved utgangen av året på om lag 1,75 prosent. Nå går prognosene i retning av en styringsrente på 2,25 prosent. Også i Sverige dras det derfor i gang en pengepolitikk med tanke på å drive frem flere ledige ressurser, noe som betyr nedtonede topplinjeestimater for en rekke av børskjempene på Stockholmsbørsen. 

Tilsvarende medisinering legger den europeiske sentralbanken opp til. Den hevet nylig sine styringsrenter med 0,75 prosentpoeng, og tok samtidig opp inflasjonsanslagene både for 2022, 2023 og 2024. Stagflasjonsscenarioet brer altså om seg, et scenario som står i grell kontrast til stigende aksjekurser. 

Sjokkledighet på vei  

Men tilbake til amerikansk økonomi. Ekspertgruppen, som også inkluderer økonomer fra det internasjonale pengefondet IMF, mener arbeidsledigheten i USA må opp i syv og en halv prosent, en økning fra dagens nivå på cirka 3,7 prosent, for å få bukt med den høye inflasjonen. Dette innebærer at nærmere seks millioner jobber vil forsvinne. 

Lagt dette anslaget til grunn, skal altså amerikansk økonomi ut i en mildt sagt smertefull reise, som ingen aksjestrateger synes å være i nærheten av å ha tatt innover seg, gitt at nøkkelindeksene på Wall Street fortsatt er så høye som de er.