Gjør man et google-søk på Glittertind-partner Emanuel Feinberg (36), er det første treffet etter advokatfirmaets egen profilside en oppføring på Wikipedia. Den lister helt korrekt opp karrierehøydepunkter som Edward Snowden mot staten og klimasøksmålet som i disse dager vurderes av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg, men mer om det senere.
Helt til slutt i Wikipedia-artikkelen hevdes det at Feinberg er en aktiv nynorskforkjemper.
– Det kan jeg avklare én gang for alle, den siden, det er en practical joke fra en vennegjeng. Det var noen venner som mente det var gøy at de kunne lage en Wikipedia-side om meg. Jeg gjorde et lite forsøk på å fjerne den, noe som egentlig ikke er mulig.
Det hele endte med en diskusjon blant moderatorene om Feinberg var såkalt leksikonverdig.
– Vennene mine gikk tungt inn med velartikulerte argumenter. Det ble konkludert, under sterk tvil, at det var greit. Så jeg blir ikke kvitt den, sier Feinberg.
Ifølge ham selv er han absolutt ingen nynorskforkjemper:
– Jeg har ikke noe imot det, jeg bare mestret det overhodet ikke.
Skolen hvor Feinberg ikke mestret nynorsk var Steinerskolen på Hovseter på Oslos vestkant.
– Min onkel gikk på Steinerskolen, det var alltid min mor misunnelig på, så da hun fikk barn selv, sendte hun oss dit hun selv skulle ønske hun gikk.
– Steinerskolen er en veldig god arena for å bli det man har mest lyst til. I mitt kull er det leger, journalister, musikere, skuespillere, økonomer og jurister. Alt mulig. Den kanskje største hedersbetegnelsen Steinerskolen kan få, er at man får finne sin egen vei, sier Feinberg.
Emanuel Feinberg
Mellomtittel
Selv følte han alltid en dragning mot næringslivet, mot økonomi og jus. Med jødisk barnehage og 12 år på Steinerskolen i sekken, oppvokst med en alenemor som blant annet er religionshistoriker og Nordens første kvinnelige ordinerte rabbiner, syntes ikke det en opplagt vei.
Han tror bestefaren Kai Feinberg, Holocaust-overlever, forretningsmann og forstander i Det Mosaiske Trossamfund kan ha hatt en innflytelse. I tillegg tror han onklene som i dag driver bestefarens selskap, vil mene det er deres fortjeneste at han studerte jus. De lovet ham nemlig en bil dersom han fullførte med laud.
– Laud finnes ikke lenger, kanskje det er derfor det aldri ble noe av den bilen, ler Feinberg, som i dag, litt skamfull, kjører en dieselbil han har kjøpt selv, og som mange andre småbarnsforeldre i Oslo elsykkel med varekasse.
Om hvordan han taklet overgangen fra Steinerskolen til Dragefjellet i Bergen sier han:
– Jeg var heldig i den forstand at de i Bergen hadde begynt mye med problembasert læring, noe jeg hadde erfaring med fra Steinerskolen. Det var også en fordel at det var flere mindre eksamener. Ergo blir ikke selvdisiplin like avgjørende som det var i Oslo på den tiden.
– Mangler du selvdisiplin?
– Jeg er ikke noen racer til å pugge, men jeg har en god hukommelse og evne til å forstå ting. Det er veldig sjelden jeg har måttet pugge, det viktige har alltid vært å huske ting fordi det har en sammenheng eller betydning som er viktig. Jeg har alltid synes det har vært gøy å forstå, og motiveres veldig av det.
Tysk supporterkultur
Hadde ikke Feinberg vært det han beskriver som en “fryktelig kjedelig” småbarnspappa som må prioritere fritiden hardt – den brukes først og fremst på familie og venner og litt langrennsski (“kjedelig og generisk” det også) – hadde han brukt mer tid på å lese og forstå fenomener som vekker samfunnsengasjement.
– For eksempel Michel Houellebecq skulle jeg gjerne ha lest, ikke fordi jeg er enig i hans standpunkter. Veldig langt ifra, eller er så interessert i den bevegelsen spesielt, men det at hans bøker evner å bevege såpass som han gjør synes jeg er spennende. For egen del er jeg ganske sentrums- og kompromissorientert av natur.
Noe han har tid til å høre på til trening, hus- og hagearbeid er podcaster. Han trekker blant annet frem den norske podcasten om tysk fotball, Dritte Halbzeit. Det er blitt noen fotballturer til Tyskland, men ikke først og fremst for å oppleve fotballen.
– Hvilket lag som spiller betyr ikke så mye, det jeg er opptatt av, er at kampene har en historie og en kulturell betydning. Typisk byderbyer og en historie som setter følelser i sving. Supporterkulturen i Tyskland er veldig sterk. For eksempel da tyske høyreekstreme supportere på tvilsomt grunnlag var blitt utestengt fra en kamp og motstanderens venstreradikale supportere boikottet kampen i sympati under fanen “Også drittsekker har rettigheter”.
– Så det handler mer om en kulturell opplevelse enn om fotball?
– Ja, det høres jo litt pretensiøst ut, da. Jeg er veldig glad i fotball, men det er klart, når 20.000 mennesker engasjerer seg fra hjertet og begynner å gråte, da er det lett å la seg rive med.
Klimapress
En sak som de senere årene har skapt et enda større engasjement, store folkemengder, tårer og brøl verden over, er klimakrisen. Den har også begynt å sive inn i domstolene i flere land.
Her hjemme saksøkte miljøvernorganisasjonene Greenpeace og Natur og ungdom i 2016 staten med påstand om at utvinningstillatelser til petroleumsvirksomhet i Barentshavet var i strid med Grunnloven § 112, første og andre ledd, og dermed ugyldige. Saken ble ført av Feinberg og Cathrine Hambro, partner i Wahl-Larsen Advokatfirma for både Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og for Høyesterett i plenum som hans første prøvesak.
– Det er en sak som har vært knyttet til ganske betydelig press fra starten av, i og med at det er så mange som interesserer seg for den. I første instans, i Oslo tingrett, var det stappfullt, og lange køer utenfor da jeg kom på jobb på Tinghuset den første dagen.
Han beskriver det som en god erfaring i å lære seg å sile ut støy, og klare å konsentrere seg om det man skal.
– Du kunne lagt på ganske mange andre ting uten at det ble så mye verre, presset var allerede voldsomt stort.
I fjor sommer ble avgjørelsen i klimasøksmålet klaget inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, den tredje klimasaken som har tatt den veien så langt. Den er blitt kommunisert, slik at staten tidligere i vår leverte sitt svar. Nå skal Feinberg, Hambro og blant andre deres ferske partshjelper, det globale advokatnettverket ClientEarth, respondere på det.
Et klimasøksmål mot Sveits ble nylig overført til storkammeret i EMD, det er det også en viss mulighet for at saken mot Norge blir.
– Vår sak er blitt varslet som en mulig såkalt impact case, ergo er det mulig den også overføres til grand chamber, avhengig av hvordan de vurderer våre svar nå. Og da blir det å prosedere i Strasbourg. De siste 20 årene har det vært om lag åtte saker ført muntlig, så det er det ikke ofte man får mulighet til som advokat.
– Det hadde vært litt kult?
– Ja, absolutt. Også det å få prosedere i plenum i Høyesterett skjer omtrent annethvert år, så å få lov til å gjøre det er veldig stort. Og klart, blir det prosedyre i Strasbourg, så hadde det vært veldig gøy, men det er ikke min personlige ambisjon som kommer til å være i førersetet, så det tenker jeg ikke altfor mye på.
Provoserende maktarroganse
I tillegg til klimasøksmålet, som har preget mange år av Feinbergs hittil 11 år lange karriere, stikker saker som Edward Snowden mot den norske stat og Dyrebeskyttelsens søksmål mot Norsk Kennel Klubb, for å få stanset avl av hunderaser særlig eksponert for alvorlige helseproblemer, seg ut.
– Dommen i tingretten beveger kanskje noe internasjonalt, den skapte veldig mye interesse. Da vi startet med det, ble det ikke tatt på alvor, men hvis du bryr deg om dyrevelferd, er den viktig. Det var opplevelsen i klimasøksmålet i starten også, at det ikke ble tatt på alvor, og så blir verden litt påvirket av det likevel. Ikke fordi det man gjør alene har så stor effekt, men man er med på noe som bidrar til å flytte på ting.
Sakene han synes er mest spennende å jobbe med har et fellestrekk:
– Jeg synes maktarroganse er veldig provoserende, og det å benytte seg av jusen, slik at de med makt må stå til rette for en dommer, det synes jeg er veldig motiverende.
Den samme dynamikken finner man i sakene Feinberg sier dominerer arbeidshverdagen hans som forretningsadvokat.
Han har representert mange minoritetsaksjonærer mot majoritetsaksjonærer, og påpeker at ofte kan majoriteten bli blind for minoritetens interesser i et aksjeselskap. Crew Gold-saken mot Pareto hadde også elementer av dette, ettersom Pareto ikke var villig til å akseptere de rettighetene Feinberg mente loven ga kundene. Etter å ha vunnet frem i tingretten ble saken forlikt.
– Det kan derfor være motiverende å representere minoritetsaksjonærer som blir utsatt for maktmisbruk. Samtidig kan det være vel så motiverende å bistå kontrollerende aksjonær som blir satt under urimelig press.
Andre profilerte saker Feinberg og Glittertind-kollegene har vært involvert i er Bergshav-saken, som etter flere tiår fikk et endelig punktum i Høyesterett i 2016, og mer nylig saken mellom arvingene til Tinius Nagell-Erichsen og investeringsselskapet Blommenholm Industrier. Her representerte han den kontrollerende aksjonæren.
– Jeg lever veldig etter idealet om at alle har krav på å få sitt perspektiv fremført på en god måte. Som majoritetsaksjonærens advokat vil jeg være var mot å fremstå som arrogant, sier han.
Elbil neste
– Er du redd for å bli “klimaadvokaten”?
– Cato Schiøtz, som var min prinsipal er også først og fremst forretningsadvokat, men forbindes trolig av mange med en håndfull svært profilerte straffesaker han har hatt. Men nei, jeg er ikke redd for det i det hele tatt, tvert om. En sånn sak leder kanskje til flere saker innen det området, og det synes jeg er kjempespennende og morsomt. Å kunne bidra på den måten, det er ikke noe problem for meg, men det blir ikke et helt riktig bilde av helheten av det jeg driver med.
– Miljø og klima engasjerer etter hvert ganske bredt. Det engasjerer også meg, og jeg synes det er veldig motiverende å bidra i en så viktig sak. Men som jeg sa, jeg er veldig kompromissorientert og har nok lett for å forstå begge sider av en sak. Det tror jeg er en styrke som advokat. Det ville blitt helt feil å kalle meg klimaaktivist, legger han til.
Som sagt, Feinberg kjører fortsatt dieselbil. Elsykkelen med varekasse har han først og fremst fordi det er praktisk.
– Jeg føler meg litt som en Oslo-klisjé når jeg sykler rundt på den, men jeg har blitt veldig glad i den. Også lover jeg at neste bil blir elektrisk.
