Oslo tingrett behandlet nylig Norwegian Air Shuttle og datterselskapet Norwegian Ground Handlings klage på gyldigheten av tre vedtak som ble fattet i Skatteklagenemnda i januar 2020. Vedtakene medførte at selskapets skatteregning ble økt med flerfoldige millioner kroner for årene 2013 og 2014.
– Saken gjelder omorganiseringen av Norwegian-konsernet i 2013–14, da vi flyttet deler av virksomheten fra Norge til Irland. Enkelt forklart mener vi at det ikke er grunnlag for å beskatte omorganiseringen som om disse delene av virksomheten ble solgt ut av konsernet, sier kommunikasjonsdirektør Esben Tuman i Norwegian til Kapital.
Selskapet vant imidlertid ikke frem med sitt syn i tingretten. Her fikk staten ved Skatteetaten medhold fullt ut.
Solgte eiendeler til Irland
I dommen fra Oslo tingrett fremgår det at Norwegian, i forbindelse med omorganiseringen, solgte eiendeler til datterselskaper i Irland mot fordringer. Fordringene ble siden konvertert til egenkapital ved utstedelse av vederlagsaksjer i de irske datterselskapene. Salgene ble gjort til markedsverdi, og genererte gevinster.
Stridens kjerne er om disse gevinstene skulle beskattes. Dersom de hadde blitt realisert ved overføringer mellom norske aksjeselskaper i samme konsern, kunne de vært skattefrie. Tanken er da at konsernet ikke skulle ha kommet i en annen skattemessig stilling enn dersom omorganiseringen ikke hadde funnet sted.
Samtidig er ikke intensjonen bak denne bestemmelsen at det skal gis endelig skattefritak i landet der gevinstene er opparbeidet, men her kommer EØS-retten inn i bildet. Norwegian anførte at kravet om at skattefrie konserninterne overføringer må skje mellom selskaper hjemmehørende i Norge, slik det norske regelverket var utformet, var i strid med den frie etableringsretten i EØS-avtalen.
I dommen konkluderes det imidlertid med at norsk rett kan fastsette beskatning av latente gevinster ved grensekryssende konserninterne overføringer av eiendeler innenfor EØS. Det stilles i dag krav om at skatteyter skal tilbys å betale utflyttingsskatten i rater, noe som ikke var nedfelt i den aktuelle forskriften i 2013 og 2014, men dette ble vurdert til ikke å være relevant for den aktuelle saken. Det bemerkes likevel at Norwegian har takket ja til betalingsutsettelse for deler av kravet i form av rater over syv år.
Har satt av penger
For Norwegian utgjør skatteregningen fra 2013 og 2014 mye penger. I sin nyeste årsrapport anslår selskapet en mulig skatteøkning for de aktuelle årene på rundt 518 millioner kroner. På toppen kommer en reduksjon i forskuddsbetalt skatt på 166 millioner og renter estimert til maksimalt 148 millioner. Totalt utgjør dette rundt 832 millioner kroner, med en tilsvarende reduksjon i selskapets egenkapital.
I tillegg anslår Norwegian at det risikerer en reduksjon i utsatt skattefordel på rundt 376 millioner kroner. Dette vil ikke ha egenkapitaleffekt.
I årsrapporten fremgår det at selskapet ikke hadde gjort avsetninger for å dekke en eventuell økning i skatteregningen. Esben Tuman sier imidlertid at skattesaken ble hensyntatt i den nylige refinansieringen av selskapet.
– Vi har tatt høyde for dette kravet i rekonstruksjonsprosessen vi akkurat er ferdige med, og saken vil som sådan ikke påvirke kundene våre eller konsernet, sier han, og forteller at det fortsatt ikke er avgjort om dommen vil bli anket.
Vi har tatt høyde for dette kravet i rekonstruksjonsprosessen vi akkurat er ferdige med, og saken vil som sådan ikke påvirke kundene våre eller konsernet.Esben Tuman, kommunikasjonsdirektør i Norwegian
Slipper saksomkostninger
Et lyspunkt for Norwegian er at selskapet slipper å betale saksomkostninger etter rettssaken i Oslo tingrett. Årsaken er at det foreligger et vedtak fra Skatteklagenemnda fra 2013 der det ble konkludert med at det norske regelverket noen år i forveien var i strid med praksis fra EU-domstolen.
“Saksøkerne hadde etter rettens oppfatning ingen berettiget forventning om skattefritak da de aktuelle transaksjonene ble gjennomført. Retten har likevel forståelse for at det nevnte Skatteklagenemndvedtaket fra 2013 har skapt en form for uklarhet som saksøkerne har ønsket prøvd for domstolene,” skriver dommeren.
Hver av partene dømmes dermed til å dekke sine egne saksomkostninger.
