Den eksklusive boksamlerforeningen Bibliofilklubben fyller 100 år og feirer seg selv med både bokutgivelser, festmiddag og ny styreleder.
– Medlemmene syntes vel det var min tur igjen, sier Schiøtz, som ble rikskjendis da han forsvarte Per Orderud, men stort sett har ført saker om økonomisk kriminalitet i rollen som partner i Advokatfirmaet Schjødt frem til 2018.
Bibliofilklubben har nå gjennom over 35 år vært en kilde til stor glede og gitt meg marginal, for ikke å si unyttig, kunnskap, som jeg har plaget mine medmennesker med.
Ved siden av en hektisk juskarriere, hvor millionene har trillet inn, har Schiøtz brukt mye tid og penger på å samle på aktiviteter, glass, kart, prospekter og bøker. Det siste gjorde at han allerede i 1987, som ung 39-åring, ble tatt opp som medlem i Bibliofilklubben. Her er opptakskriteriene at du både er bibliofil og sosialt egnet, noe det stemmes over, og hvilket unge Schiøtz altså var og forhåpentlig fremdeles er. Nå er advokaten igjen blitt styreleder i klubben med det konstante medlemstallet 33, og hvor kun fire er kvinner.
– Bibliofilklubben har gjennom over 35 år vært en kilde til stor glede og gitt meg marginal, for ikke å si unyttig kunnskap, som jeg har plaget mine medmennesker med, sier Schiøtz.
– Er i våre kjertlers vold
I disse dager feirer klubben, hvor “alle” lider av samlersyken, 100 år. Selv har Schiøtz skrevet teksten En boksamlers bekjennelser til jubileet, som starter med:
“Samlere kan ikke noe for sin legning: Vi er i våre kjertlers vold og kan ikke annet enn å samle.”
Kapital har fått et eksemplar av særtrykket i 66 eksemplarer, hvorav 33 er nummerert for Bibliofilklubbens medlemmer og ble delt ut på jubileumsmiddagen 15. mars. Her skriver Schiøtz at han kan tidfeste helt nøyaktig når og hvor han kjøpte sin første antikvariske bok.
Det skal ikke stikkes under en stol at ufortjent høye advokatinntekter var en viktig forutsetning for at jeg kunne samle.
“Dette skjedde i august 1980. Da åpnet en god bekjent av meg fra skoleårene på Slemdal og Ris, Helge Johnsen, Vinderen antikvariat. Og hos Helge kjøpte jeg Arne Garborgs Læraren for 400 kroner. l tillegg kjøpte jeg to debutbøker av Johan Borgen og Jakob Sande. Og da var det gjort. Det var som det første skuddet med heroin: Jeg ble hekta. Og gjennom åtti- og nittitallet og inn i det nye århundre opparbeidet jeg meg en meget betydelig samling. Det skal ikke stikkes under en stol at ufortjent høye advokatinntekter var en viktig forutsetning. Selvfølgelig burde jeg kjøpt små toromsleiligheter på Frogner istedenfor å bruke pengene på bøker. Det har jeg imidlertid aldri angret på. Det er ikke all investering som kan måles i kroner og ører,” skriver han.
Videre røpes pinlige situasjoner hvor hans kone har tatt ham på fersken i å smugle bøker inn i huset i Holmenkollen, etter at de egentlig hadde blitt enige om at pengene skulle brukes på noe mer “nyttig”.
Etterkrigstidens dyreste
Siden har advokaten hatt en forkjærlighet for debutbøker.
“Jeg jaktet i mange år på Ingvar Ambjørnsens sjeldne debut fra 1976, Pepsikyss. Plutselig, out of the blue, fikk jeg en telefon fra Ambjørnsen, som satt i Hamburg sammen med vår felles venn, Hamsun-biografen Ingar Sletten Kolloen. Følgende konversasjon utspant seg:
–Hei Cato. Du kan få boka.
– Hæ?