Gjestekommentar: Kiran Aziz, leder for ansvarlige investeringer i KLP Kapitalforvaltning
Elon Musk kalte ESG for en “scam” – en svindel – etter at Tesla ble kastet ut av S&P 500s ESG-indeks. Plutselig var alle i og rundt finansbransjen opptatt av hvordan elbilprodusenten, som nærmest egenhendig har revolusjonert bransjen og ledet an i arbeidet med utslippsfrie biler, ikke lenger nådde opp blant selskapene som prøver å gjøre verden mer bærekraftig. Hvis ikke Tesla er kvalifisert, hvem er det da?
Gjennom hele sommeren har diskusjonen gått om viktige hensyn innen ESG er ivaretatt på en god måte, sett i lys av dette. Det hele toppet seg da det anerkjente tidsskriftet The Economist den 23. juli publiserte det som i stort er en meget god spesialreportasje, hvor det pekes på mange av utfordringene ved det nåværende ESG-rammeverket. Men der The Economist vanligvis er svært etterrettelige, velger de å slå et slag for å snevre inn ESG-begrepet til det de mener er det eneste målbare, nemlig utslipp.
Med det begår de den samme feilen som mange har gjort før dem: å anta at fraværet av perfekte målinger gjør at arbeidet som legges ned ikke har noen effekt. Til tross for at handelsforeningen European Banking Federation anslår at det er nærmere 600 standarder og rammeverk, dataleverandører og rangeringer som utgjør virvaret med å måle ESG-relatert risiko, er i dag rundt 35.000 milliarder dollar investert i produkter med ESG som formål. Å påstå at det ikke har noen virkning er i beste fall naivt.
God intensjon – langt fra perfekt
For å starte med begynnelsen må vi forstå hva ESG er, og hva det betyr for valgene investorer tar. Enkelt forklart lar det investorene vurdere selskaper basert på faktorer som går utover de finansielle resultatene.
E står for “environmental” og dekker miljømessige aspekter. Typiske temaer er klimagassutslipp og karbonavtrykk, energiforbruk og -intensitet, farlig avfall, vannforbruk, resirkulering og påvirkning på beskyttede eller truede arter eller naturtyper. S er de sosiale dimensjonene, som setter søkelys på mennesker, og er den vanskeligste å måle. Menneskerettigheter, arbeidstagerrettigheter, mangfold og inkludering, personvern og produktsikkerhet er viktige stikkord. G står for “governance”, eller virksomhetsstyring, og dekker eierstyring, selskapsledelse og kontroll. Åpenhet og transparens rundt disse temaene er svært sentralt i investorers vurderinger.
ESG-ratinger, altså rangeringer eller karakterkort som skal beskrive hvor flinke ulike selskaper er, har etter hvert fått en viktig rolle i å definere om et selskap er bærekraftig eller ikke. Det er viktig å understreke at intensjonen er god – målet er å bruke vurderinger av store og komplekse datamengder til å gi et bilde av hvordan selskapene står sammenlignet med andre i sin sektor. Men disse ratingene er langt fra perfekte – vi ser ofte at selskaper kan ha en god rating, men samtidig romme mange kritikkverdige forhold. I tillegg blir alt ytterligere komplisert av at ulike dataleverandører bruker ulike metoder og vektinger, og dermed ender med å rangere selskapene ulikt.
Fra tid til annen er E, S og G på kollisjonskurs. Hvordan skal disse faktorene veies mot hverandre, og kan ett element i et selskap være viktigere enn et annet? Hvordan bør investorer vurdere et selskap med en svak styring og dårlige arbeidsforhold, men som er ledende på klima? I mangel av enhetlige internasjonale standarder vil det være mange ulike svar på disse spørsmålene.
Grelle eksempler
Derfor bruker de aller fleste store investorer slike rangeringer som én av flere informasjonskilder, fremfor å blindt la ESG-ratinger drive investeringsbeslutningene. Og som en del av et større beslutningsgrunnlag fungerer ESG-ratinger helt utmerket. The Economist har selvsagt rett i at alle hadde tjent på litt større grad av standardisering i denne bransjen, spesielt når det kommer til metodikk. Problemet med forslaget de fremmer, altså å vurdere ett tema isolert, er at det ikke gir et riktig bilde av risikoen et selskap er eksponert for. Det er helheten som gjelder og vil gi en pekepinn på bærekraftig utvikling i et selskap.
Heldigvis får vi drahjelp fra myndighetene i mange land. I Europa og USA gjøres det forsøk på å angripe fondsprodukter som har misvisende eller spekulativ markedsføring knyttet til ESG. Vi ser stadig mange grelle eksempler på at selskaper bruker bærekraft og sosialt ansvar som posisjonerende budskap i markedskommunikasjon, uten at det er en prioritet i selskapets hovedvirksomhet. Med nytt regelverk og ny håndheving på plass vil vi trolig snart få noen konkrete saker som fører til at gråsonene bli klarere. Det vil være svært nyttig for å definere hva som er god ESG-praksis. I tillegg står rapportering av ESG internasjonalt ved et veiskille, hvor viktige aktører som EU og IFRS Foundation utvikler standarder for rapportering.
Med nytt regelverk og ny håndheving på plass vil vi trolig snart få noen konkrete saker som fører til at gråsonene bli klarere. Det vil være svært nyttig for å definere hva som er god ESG-praksis.Kiran Aziz, leder for ansvarlige investeringer i KLP
ESG er ikke en avkrysningsboks-øvelse. Det krever mye tid og ressurser, og det fordrer en veldig tett dialog med selskapene for å gjøre en forskjell. Det er kun de siste fem årene at ESG har blitt en del av strategidiskusjonen hos mange styrer. Hvordan disse strategiene settes ut i livet vil være den store testen fremover. Jakten på bedre målinger og mer enhetlige standarder gjør at stadig flere prøver å finne ut hvordan ulike bransjer kan endres til det bedre for både mennesker og klima. Det er derfor investorene må fortsette å minne om kursen og dytte selskapene i riktig retning. Selv om de perfekte løsningene ennå ikke finnes.
