Gjestekommentar: Dag A.D. Messelt, SustainAX
Utfordringen er at kun en del av den miljømessig bærekraftige aktiviteten faller innenfor EUs taksonomi, resten må leverandører av finansprodukter selv forklare hvordan kvalifiserer. Det samme gjelder all aktivitet innen det sosiale feltet, og her er det rom for tolkning. Bidrag til FNs bærekraftsmål (SDGene) blir ofte det man lener seg på, og vi ser mye misbruk og tvilsomme snarveier som undergraver disse viktige målene. Dette er problematisk, men det kan løses med litt arbeid.
Problemene kan oppstå i flere ledd; i selskapenes kommunikasjon, investorenes bruk av denne og når investorer selv bedømmer selskapenes bidrag til målene. Det er i utgangspunktet veldig få private selskaper som har som mål å bidra til SDGene – deres mandat er å skape stabil risikojustert avkastning – i realiteten er det bare en sideeffekt. Mange later som om de investerer for å bidra, når de egentlig gjør det for å redusere risiko. De starter gjerne bærekraftrapporteringen med å fortelle at de støtter alle SDGene og bidrar spesielt til noen av dem. “Støtter”, “bidrar”,“ har som mål”, “lar seg inspirere av” og så videre – ordvalget utgjør en stor forskjell. Her ser vi endel vakling som resulterer i ganske diffus kommunikasjon, og for ofte er detaljene mangelfulle, selv hos store virksomheter.
Mange later som om de investerer for å bidra, når de egentlig gjør det for å redusere risiko.Analytiker Dag Messelt i sustainAX
FN har 17 bærekraftmål som de fleste har hørt om, men også 169 delmål og 237 måleindikatorer (KPIer). Det er nok mange færre klar over. Skal man gjøre dette riktig, må man presisere hvilken KPI man bruker for å måle bidraget til de utvalgte og presiserte delmålene. Det er en litt ullen prosess, da måleindikatorer er for nasjonale, regionale og globale forhold. Man må altså oversette dette til selskapenes verden, og her finner man eksempler hvor fantasien tydeligvis ikke har satt noen grenser. Det som vises frem er ikke alltid like relevant.
Veldig mange har heller ikke fått med seg at FNs Global Compacts prinsipper skal integreres i alle interne retningslinjer før man i det hele tatt betrakter SDGer. Svært mange virksomheter – kanskje de fleste, når man tar hele leverandørkjeden i betraktning – har også negative bidrag til en eller annen SDG. Det er det ikke noe morsomt å fortelle om, og det er det de færreste som gjør. Men å forstå og være åpen om dette er viktig.
Etterlyser oppstramming
Det er viktig å skille mellom selskapenes arbeid for å minske sitt negative bidrag, og det de gjør for å øke sitt positive bidrag. Det første er selvsagt for å redusere risiko. Føles det irrelevant for en nordisk virksomhet å snakke om negative bidrag til SDGer? Bare å bruke energi unødvendig, ineffektivt eller mindre fornybart er et negativt bidrag. Ta også en ærlig titt inn i leverandørkjeden, helt ned til arbeideren på gulvet i et utviklingsland, og gjør noen funderinger om hvordan det siste leddet tar miljøhensyn. Alt er ikke fullt så vakkert og bekymringsløst som man gjerne vi ha det til.
Vi ser mye rart. For eksempel hevder en norsk virksomhet at de bidrar til SDG nummer en, utryddelse av fattigdom, ved å ansette ungdommer fra mindre favoriserte miljøer i Norge. I eksemplet handlet det om to ungdommer i et selskap med over 400 ansatte. Vi vet ikke om de var fattige, eller om de kom ut av fattigdom på grunn av dette. Det er også et spørsmål om hvor stort bidraget er. Vi ser norske selskaper som sier de bidrar til SDG nummer fem, likestilling mellom kjønnene, og oppgir en høy prosentandel kvinner i ledende stillinger i sin norske virksomhet. Men slik er jo samfunnet vårt allerede, blir ikke dette for dumt? Man må ta ordet bidrag til seg – det er å være med på å skape endring.
Noen virksomheter mener de bidrar positivt til SDG 13, som handler om klima, ved å publisere sine klimagassutslipp. Men det sier bare noe om deres negative bidrag i dag. For å kunne snakke om positivt bidrag må man vise til lavere utslippsintensitet over tid. Mange av delmålene handler spesifikt om utviklingsland, og det er det ikke alle nordiske virksomheter som får med seg. Det gjelder spesielt SDG 17, som handler om samarbeid og globale partnerskap, samt de fleste av de relevante delmålene. Det rekker ikke å delta i et norsk samarbeid.
Altfor mange virksomheter kommuniserer om SDGer uten å ha sett mer enn hovedtittelen. Vi etterlyser en oppstramming fra selskapene og deres bærekraftkonsulenter. Veien er kunnskap, etterfulgt av klar kommunikasjon som utelater alt som sies for å se bedre ut enn det man er. Dette skulle kunne lede til økt kvalitet på denne type informasjon, noe som er nyttig for alle i samfunnet – ikke minst fondsforvaltere, og da spesielt for de som har fond med bærekraftige lovnader.
Høy risiko
Et av dilemmaene kapitalforvaltere står overfor, er at mindre enn fem prosent av Europas økonomi tilfredsstiller EU-taksonomiens krav for å kunne kalles miljømessig bærekraftig. Det kreves i tillegg at bærekraftige investeringer ikke har signifikant negativt bidrag til andre aspekter av EU-taksonomien, og at eierstyringen skal være god. Det er krevende å ha oversikt over selskapenes bidrag – det blir få selskaper å velge i om man vil være på den sikre siden, og mange av disse er dessuten relativt små. Derfor er det viktig at de får kommunikasjon av høy kvalitet fra virksomhetene.
Om kvaliteten på kommunikasjonen til kapitalforvalterne er dårlig, kan ikke beslutningene som baserer seg på den bli bra. I tillegg spiller forvalterens holdning en stor rolle. Nøyer man seg med å ukritisk krysse av noen bokser etter å ha skummet igjennom fargerike bærekraftrapporter, er den juridiske risikoen høy. Har kapitalforvalteren derimot kunnskap og kan gå i dialog med selskapene som har for dårlig kommunikasjon, vil denne risikoen bli redusert, ettersom fondene med høyere sannsynlighet vil investere i selskaper som yter det utlovede bidraget. Det er en drastisk forskjell i arbeidsmengde mellom disse holdningene.
Et alternativ for kapitalforvalterne er å selv anslå hvilke SDGer som de ulike selskapene bidrar til. Dette er reservert de som har den nødvendige kunnskapen og kapasiteten, og det er heller ikke alltid så enkelt, spesielt om selskapene har svak bærekraftrapportering. Fordelen er at man da har kontroll på hele prosessen. Problemet oppstår når man har globale porteføljer og skal anslå dette for tusenvis av selskaper, og det må man som regel om man skal plukke til et globalt fond som lover å bidra til en eller flere SDGer. Da ender man fort opp med forenklede, databaserte modeller med raskt fallende kvalitet på det som kommer ut.
Så, hva skal man gjøre? FNs bærekraftmål er viktige og viser veien mot et mer bærekraftig globalt samfunn. De er ikke perfekte, kan ikke løse alt eller brukes til alt. Men det er de vi har. Om selskapene misbruker og undergraver SDGene gjennom sin kommunikasjon, er det bedre at de lar være. Vårt råd til dem er enkelt: Følg FNs Global Compacts retningslinjer – det handler om å forstå og gå i detaljer, inkludert om delmål og KPIer. Vær åpen om negativt bidrag. Fokuser der hvor de negative og positive bidragene er størst, det handler ikke om å få alle de 17 boksene inn i rapporten for enhver pris.
