Folkefinansiering – ofte omtalt som “crowdfunding” – seiler opp som en stadig mer aktuell kilde til egenkapital og lån for norsk næringsliv. Markedet i Norge er fortsatt ganske lite, men i rask vekst, og interessen har skutt i været særlig det siste året. Samtidig øker antallet digitale plattformer som kobler sammen investorer og oppstartsbedrifter som ellers ikke ville ha funnet hverandre.
Det er flere fordeler ved dette: Folkefinansiering åpner opp et større investeringsunivers for investorene, og selskaper kan hente inn mange mindre beløp fra et stort antall enkeltinvestorer – fra “folkemassene”. Men folkefinansiering er ikke for den vanlige mannen i gaten – altså for “folket” – mener førsteamanuensis Carsten Bienz ved Norges Handelshøyskole (NHH). Han advarer mot den skyhøye risikoen.
– Folkefinansiering har sine fordeler for selskaper, som kan hente kapital uten å gå til banken, men det er veldig risikofylte investeringer for dem som spytter inn penger i prosjektene. Man må regne med tap, sier Bienz.
Kapital har i denne saken sett nærmere på en rekke bedrifter som har hentet penger gjennom folkefinansiering. Sentrale spørsmål er: Er det selve konseptet som lokker, bedre betingelser, eller ville prosjektene som finansieres ellers ikke fått støtte i banken og hos profesjonelle investorer? I hvilken grad er informasjonen som gis investorer og långivere etterrettelig, og hva skjer når den ikke er det?
Lavere risiko for selskapene
Bienz mener at bedriftseiere som henter penger gjennom folkefinansering grovt sett kan deles i to grupper. Den ene består av idealister som ikke ønsker å ta opp lån i banken, mens den andre simpelthen ikke får banklån. Basert på statistikk fra Storbritannia har det tidligere blitt anslått at mer enn halvparten av folkefinansieringslånene ikke ville blitt innvilget av profesjonelle finansinstitusjoner.
Der bankene gjør en veldig grundig jobb med å filtrere ut “dårlige” selskaper som de ikke ønsker å gi lån til, er dette mye vanskeligere for en amatørinvestor, mener Bienz. Årsaken er at de sistnevnte ofte sitter på mindre tilgjengelig informasjon enn banken gjør.
– Selskapene og plattformene er også veldig gode på markedsføring. Det er stort fokus på sjansen for at investeringen går bra, og lite snakk om sannsynligheten for at det går dårlig, sier førsteamanuensen.
Det er stort fokus på sjansen for at investeringen går bra, og lite snakk om sannsynligheten for at det går dårlig.Førsteamanuensis Carsten Bienz ved NHH
– I tillegg er det mye vanskeligere for en liten investor å påvirke selskapet på samme måte som banken kan dersom de har innvilget et lån. En bank kan sette opp renten eller sende inn en konsulent til en bedrift, det kan ikke investorene. Når banken ikke er inne i bildet, forsvinner dermed dette sikkerhetsnettet.
Så mye som en tredjedel av såkalte risikokapitalselskaper går konkurs, mens ett av ti blir en kjempesuksess, ifølge statistikk Bienz viser til. Og førsteamanuensen peker videre på studier som viser at folkefinansiering er enda mer risikofylt enn dette igjen. Det henger blant annet sammen med at eierne av prosjektene kan være mer villige til å ta risiko med folkefinansiering enn bankfinansiering i bakhånd, særlig dersom den personlige sikkerheten er svakere.
– Det kan gjøre eieren mer tilbøyelig til å ta risikofylte valg som øker faren for at investorene taper penger, sier han.
Sorte får
Etter at Kapital har gjennomgått flere titalls folkefinansieringsprosjekter, er vårt hovedinntrykk at de fleste ser ut til å være ryddige og greie, med tilstrekkelig informasjon og sikkerhet for eventuelle lån.
Dessverre gjelder ikke dette alle. I tillegg til flere selskaper med svak finansiell historikk og/eller eiere med flere konkurser bak seg, har vi funnet enkelte lån som kanskje ikke burde sett dagens lys i det hele tatt. I noen tilfeller kan det stilles spørsmål ved realismen i lovnadene som gis til potensielle investorer, mens andre prosjekter åpenbart ikke har gått slik man hadde håpet.
Et eksempel er Villakids, som solgte interiør, utstyr, klær og leker til barn. Etter det Kapital kjenner til, tok selskapet opp et lån via plattformen Monner på vårparten 2020 som ifølge Finanswatch ble fulltegnet på 30 minutter. Den påfølgende høsten gikk imidlertid selskapet overende, og ifølge bobestyrer synes selskapet å ha vært insolvent allerede ved det foregående årsskiftet – altså før lånet ble innvilget.
“Selskapet har over tid hatt sviktende omsetning i forhold til kostnader. Dette er videre påpekt fra virksomhetens regnskapsfører overfor styreleder tidligere,” står det i sluttinnberetningen.
Monner har ikke etterkommet Kapitals forespørsel om mer informasjon om lånet. Det fremgår av innberetningen at långiverne fikk dekket mesteparten av, men ikke hele, sitt krav i konkursprosessen.
Klagestorm
På nettsteder for brukeranmeldelser er ikke Villakids’ skussmål noe å skryte av. Hos anerkjente Trustpilot har over 90 prosent gitt selskapet den dårligste rangeringen. En rekke kunder klager på uteblitte leveranser og utilgjengelig kundeservice, og ordet “svindel” er gjennomgående.
Tidligere daglig leder i selskapet, Bente Høglid Hansen, skriver i en e-post at selskapet opplevde store forsinkelser fra Kina på grunn av Covid-19. Dette resulterte igjen i mange avbestillinger og de mange negative anmeldelsene.
“Vi forholdt oss til informasjonen vi fikk fra produsenten, men det ble flere forskyvninger på dette og nye datoer fra dem. Dette er vi forferdelig lei oss for. Denne situasjonen, og deretter snøballeffekten av dette, ble for stort å håndtere for den lille, men raskt voksende bedriften. For øvrig vil jeg gjerne tilføye at vi leverte ut tusenvis av lekebiler og andre varer, selv om noe av dette ble forsinket den siste tiden,” skriver Hansen.
Hun ønsker ikke å kommentere låneopptaket hos Monner.
4.000 prosent vekst
Et av de mer oppsiktsvekkende tilfellene av luftige lovnader er det Eagl Technologies som står for. Selskapet, som ønsker å gjøre golf mer tilgjengelig ved å tilby booking og bruk av golfbiler via en app, hentet kapital via Folkeinvest våren 2021. Store ord ble da brukt om selskapets potensial: “Investorer kan forvente en tyvedobling av aksjeverdien,” ble det reklamert med på kampanjesiden.
Før emisjonen hadde selskapet fått med seg Suzann “Tutta” Pettersen på eiersiden, med en eierandel på 5,5 prosent. Dette kan ha bidratt til å sette fart på emisjonen, som ble fulltegnet med 5,85 millioner kroner.
En nærmere gjennomgang av tallene til det relativt nye selskapet, som ble stiftet i 2019, viser at det er lagt til grunn en økning i salgsvolumet på nærmere 4.000 prosent innen fire år. Omsetningen, som ifølge Stiberg er ventet å ligge på 5,7 millioner kroner i 2021, skal da øke til 228 millioner kroner i 2025. I 2020 omsatte selskapet for beskjedne 50.000 kroner og gikk med over 300.000 kroner i underskudd.
– Hvordan skal dere nå disse tallene?
– Vi har troen på et solid team med tydelige og ambisiøse vekstplaner. Om alt går etter planen, er 20.000 golfbiler koblet opp mot vår tjeneste innen utgangen av 2025. Det vil sikre en inntektsstrøm på over 200 millioner kroner, hevder daglig leder Kai Stiberg.
– Er tallene dere budsjetterer med sannsynlige?
– Vi mener det. Det gjenstår å se om vi treffer.
– Bader i risiko
Kun 28 prosent av nyoppstartede selskaper fra 2013 levde fortsatt fem år senere, vise tall fra Statistisk sentralbyrå. Overfor Kapital legger ikke Stiberg i Eagl skjul på at det er mye risiko forbundet med oppstartsbedrifter.
– Alle tidligfaseselskaper bader i en haug med risiko. Vi tror vi har avlastet noe av dette, men at vi fremdeles har en god del risiko å ta ned før vi vil nå de målene vi har satt oss, sier han.
Alle tidligfaseselskaper bader i en haug med risiko. Vi tror vi har avlastet noe av dette, men at vi fremdeles har en god del risiko å ta ned før vi vil nå de målene vi har satt oss.Daglig leder Kai Stiberg i Eagl Technology
Han mener at det er godt opplyst om dette til de relevante aktørene.
– Vi gjør som alltid våre investorer og andre samarbeidspartnere oppmerksom på at ingen investeringer kommer uten risiko. Investering i tidlig fase er etter regelen mer risikabelt enn å kjøpe en børsnotert aksje, men det kan også ha virkelig stor oppside, da man får vært med på hele verdireisen.
– På hvilket tidspunkt kan investorene vente seg tyvedoblingen av aksjekursen?
– Om alt går etter planen, kan de vente seg dette innen 2025. Det gjenstår å se om vi treffer denne prognosen.
I emisjonen ble det solgt 150.000 aksjer til 39 kroner stykk, noe som priser selskapet til drøyt 44,5 millioner kroner. Hvis man legger til grunn en tyvedobling fra emisjonskursen, vil selskapet være verdt nærmere 900 millioner om fire år, noe som vil gi investorene en ellevill avkastning på 1.900 prosent.
Kritikk fra tilsynet
Det er verdt å merke seg at Folkeinvest nylig mottok kritikk fra Finanstilsynet. Tilsynet pekte spesielt på kvalitetssikring av informasjon, og av ni prosjekter som ble gjennomgått manglet syv opplysninger om selskapsspesifikk risiko. Dokumentasjonen beskrives som “svært mangelfull”, “svært lite balansert” og i ett tilfelle “villedende”, og det konkluderes med at foretaket har brutt verdipapirhandelloven på flere punkter.
Tilsynet med Folkeinvest var det første som er gjort av en egenkapitalbasert folkefinansieringsformidler i Norge noensinne, men seksjonssjef Roy Halvorsen i Finanstilsynet varsler flere slike fremover.
– Det er høy risiko i produktene de tilbyr, ettersom det er snakk om investeringer i tidligfasevirksomheter, unoterte og ofte små foretak uten historikk. I tilsynsrapporten til Folkeinvest viet vi mest plass til mangelfulle opplysninger om risiko knyttet til enkeltinvesteringer. De har rettet opp det vi påpekte at de måtte rette opp i, og det tar vi til etterretning, sier han.
Mens lånebasert folkefinansiering reguleres av finansforetaksloven og finansavtaleloven, er egenkapitalbasert folkefinansiering underlagt verdipapirhandelloven.
– Ettersom de er verdipapirforetak, må de etterleve kravene til investorbeskyttelse i loven, som blant annet sier at de skal gi tilstrekkelige og gode nok opplysninger om risiko, kostnader og lignende, sier Halvorsen.
Gransker konkurs
En siste bedrift vi har bitt oss merke i, er den mest aktive utstederen hos Fundingpartner. Her har selskapene Oslo Boligforvaltning og Oslo Boligpartner, som var eid av samme person, tatt opp en rekke lån over en periode på flere år. Førstnevnte gikk konkurs tidligere i år. Bobestyrer Jan Grønnerud gransker nå om driftsmidler på over 19 millioner kroner ble overført fra det ene til det andre selskapet i forkant av konkursen, samtidig som det fortsatt ligger krav på over tre millioner kroner i boet.
Både Fundingpartner og selskapene opplyser imidlertid at alle lån som var tatt opp via folkefinansieringsplattformen er innfridd. Styreleder og eier av boligselskapene, Knut Thoresen, forklarer konkursen med problemer i forbindelse med Covid-19, som medførte at hans utenlandske ansatte ikke kom inn igjen i landet etter familiebesøk.
– Dette var et selskap jeg hadde puttet mye blod, svette og sjel i de siste fem–seks årene, og det begynte akkurat å gå bra. Men Covid-19 var en sort svane vi ikke hadde planlagt for, og timingen kunne ikke vært verre. At det kom innledningsvis i prosjektet slo bena under det, og det ble mildt sagt et mareritt å prøve å få ferdigstilt det uten håndverkere tilgjengelig, sier Thoresen.
Forelagt opplysningene om at bobestyrer nå gransker overføringer mellom selskapene, sier Thoresen at han selv, venner og familie skjøt inn vesentlig mer penger i selskapet enn det som gikk ut, og at han selv tapte mye penger på konkursen.
– Jeg er ikke bekymret for at bobestyrer skal avdekke at det har skjedd noe galt. Jeg gjennomgikk alt da jeg tok over driften fra daglig leder, og fant ikke noe kritikkverdig, sier Thoresen.
Han skryter for øvrig av Fundingpartners risikohåndteringsprosesser.
– Fundingpartner er nøye med å sikre långiverne sine opp til pipa med personlige garantier og enda litt mer, og Oslo Boligforvaltning skyldte dem ikke noe da selskapet gikk konkurs. Det er egentlig en fjær i hatten til Fundingpartner. Jeg skjønner nå hvorfor de planlegger for den ene gangen en sort svane dukker opp, og synes det vitner om at prosedyrene deres fungerer bra.
Fundingpartner er nøye med å sikre långiverne sine opp til pipa med personlige garantier og enda litt mer, og Oslo Boligforvaltning skyldte dem ikke noe da selskapet gikk konkurs. Det er egentlig en fjær i hatten til Fundingpartner.Styreleder Knut Thoresen i Oslo Boligpartner
Lave mislighold
Til tross for hva man kanskje kan få inntrykk av fra det overstående, er det gjennomgående svært lave mislighold og tap hos de norske folkefinansieringsplattformene.
På sine nettsider skriver Fundingpartner at seks av totalt 156 lån har blitt misligholdt, tilsvarende en andel på under fire prosent, og at det ikke er realisert noen tap. Monner opplyser at de har “noen få” lån som er misligholdt, mens konstatert tap er mindre enn 0,4 prosent av totale utlån. Hos Kameo er seks av 458 lån misligholdt siden oppstarten, og det er null konstaterte tap i porteføljen, ifølge selskapet.
– De fleste kommer ikke gjennom nåløyet. Veldig mange blir ikke vurdert i det hele tatt, fordi de ikke når opp til våre minstekrav. Det første vi gjør er å sjekke kredittverdigheten, og om ikke denne er på plass, får ikke selskapene lån hos oss. Her er det mange som faller bort. En god del søkere har heller ikke reell sikkerhet å tilby. Man kan ta kausjoner og pant i varelager eller driftstilbehør, men er det ikke noe, så er det ikke noe, sier daglig leder Linn Hoel Ringvoll i Kameo Norge på spørsmål om hvordan de jobber for å sikre investorene sine.
Et fellestrekk for flere av folkefinansieringsplattformene, og en grunn til den lave misligholdsraten, er at svært mange av prosjektene det søkes finansiering til er eiendomsprosjekter. Ringvoll mener dette kan skyldes at det norske markedet er umodent, med unge tilbydere og låne- og kredittvurderingsprosesser som fortsatt er ganske manuelle. Det gjør endel mer risikable prosjekter krevende å håndtere.
– Til en viss grad kan man si at folkefinansieringsaktører burde tilby finansiering av ideer i en tidlig fase, men det er veldig krevende å gjøre denne typen risikovurderinger, sette riktig rente på det og kommunisere den reelle risikoen i prosjektene. Det har ført til at det er veldig lite av denne typen lån – nesten alt er pantesikrede lån, og veldig mye er knyttet til fast eiendom, sier hun.
Ny EU-regulering
De fleste folkefinansieringsaktørene opererer med en risikoskala som typisk strekker seg fra A til D eller E, eventuelt 1 til 4 eller 5. En utfordring er at modellene er utviklet av hver enkelt plattform, hvilket gjør det vanskelig å sammenligne på tvers.
I november kommer imidlertid EU med et nytt regelverk som standardiserer risikoklassifiseringen. Målet er at det skal bli mer transparent og enklere å sammenligne. Dette vil være EØS-relevant og vil bli implementert også her hjemme etter hvert. Folkefinansiering i Norge kommer da til å måtte følge et eget regelverk med egne tillatelser.
Ringvoll i Kameo er positiv til dette. Hun er trygg på at de har et godt produkt, og mener strengere regulering er viktig for at totalmarkedet skal vokse.
– Regelverket vil føre til en profesjonalisering. Mindre seriøse aktører vil vanskelig kunne overleve når tjenestene blir konsesjonsbelagt. Det vil kreve mer compliance-ressurser, gjennomsiktighet og rapportering, noe som er veldig bra. Er det én ting denne bransjen ikke trenger, er det useriøse aktører som ødelegger for alle andre.
Er det én ting denne bransjen ikke trenger, er det useriøse aktører som ødelegger for alle andre.Daglig leder Linn Hoel Ringvoll i Kameo Norge
Nye regler kan også føre til at flere profesjonelle långivere kommer på banen. I Norge må man i utgangspunktet ha kredittkonsesjon for å gi større lån – lånene som gis gjennom folkefinansieringsplattformene er begrenset oppad til en million kroner. Dermed er det ikke så interessant for større aktører.
– Globalt og ellers i Europa kommer mye av pengene som plasseres gjennom folkefinansiering fra institusjonelle investorer, så når taket fjernes, vil vi nok se at markedet åpnes mer for denne typen aktører hvis plattformene tilbyr interessante nok lån, sier Ringvoll.
Kvalitetssikringsløp
Folkeinvest skiller seg ut fra flere av de øvrige folkefinansieringsplattformene ved at de formidler egenkapital, ikke lån. Markedssjef Amalie Holt opplyser at selskapet så langt har tilrettelagt kapitalutvidelser for 83 selskaper, hvorav to har gått konkurs. De 83 har igjen blitt plukket ut etter samtaler med mellom 1.400 og 1.500 selskaper.
– Vi er bevisst på at det er avgjørende at investorer skal kunne feste lit til de opplysningene som gis i investeringstilbud og emisjonsprosesser tilrettelagt av Folkeinvest, av hensyn til den generelle tilliten til markedet og vårt eget omdømme. Vi er opptatt av, og har systemer for, å understreke overfor mulige investorer risikoen forbundet med investering i tidlig fase, og utfører undersøkelser for å ivareta investorbeskyttelse, sier hun.
Folkeinvest opplyser at de i snitt utfører et to måneders kvalitetssikringsløp for hver enkelt utsteder og deres investeringstilbud.
– Våre undersøkelser utføres i tråd med forholdsmessighetsprinsippet og god forretningsskikk. Vi benytter en kombinasjon av offentlige registre, tredjepartsløsninger og dokumentasjon direkte fra den respektive utsteder for å utføre våre kontroller. Vi gjør likevel alle potensielle investorer oppmerksom på at utsteder er ansvarlig for at investeringstilbudets innhold er gyldig og viser et sannferdig bilde av virksomheten, sier Holt.
Selskapet viser for øvrig til en pressemelding der rapporten fra Finanstilsynet kommenteres. Her omtales tilsynet som “en god anledning til å forbedre våre rutiner og systemer”. Det påpekes at rapporten gir et “øyeblikksbilde av virksomheten”, og at forholdene som påpekes allerede er lukket.
– Man må tenke selv
Som denne saken viser, er det mulig både å finansiere virksomheten sin og å sikre seg god avkastning fra spennende prosjekter i folkefinansieringsuniverset. Men som långiver er det også mulig å tråkke skikkelig feil. Det er svært krevende å gardere seg mot, mener Carsten Bienz ved NHH.
– Hvordan kan en investor skille mellom en dårlig folkefinansiert investering og en god?
– Det er veldig vanskelig. Hvis det fantes en god måte å skille mellom de på, så hadde nok ikke folkefinansiering eksistert, sier han, og legger til:
– Jeg tror mange ikke har nok økonomisk forståelse til å vite hva de putter pengene sine i. Hvis man for eksempel ikke vet hva en balansekonto er eller ikke forstår alle tallene i prospektet, burde man heller ikke investere.
– Vil du si at det er større risiko å investere i folkefinansiering enn i for eksempel aksjemarkedet?
– Ja, absolutt. Det blir som å investere i små oppstartsbedrifter – det er skyhøy risiko. Det første jeg lærte av en finansprofessor var “hvis du ikke tar vare på pengene dine, så vil noen andre gjøre det”. Man må tenke selv. Det er ingen som kommer til å redde deg hvis det går dårlig, og det tror jeg ikke mange er klar over.
– Hvor mange tror du skjønner hva de har investert i og risikoen ved det?
– Langt ifra mange nok, sier Bienz.
