Også solskjermen kom helt nøyaktig på plass. Den må stå i helt riktig posisjon for å oppfylle sin oppgave, som er å sørge for at teleskopet holder en driftstemperatur på minus 235 grader celsius. Så kaldt – men heller ikke kaldere – må det være for at ikke varmestråling fra teleskopet selv skal forstyrre observasjonene, som i utgangspunktet ikke observerer synlig lys, men lys i det infrarøde området (varmestråling). Og alle instrumentene må kunne jobbe prikkfritt i den samme ekstremt lave temperaturen.
Speil og solskjerm
Ingeniørene bak JWST hadde definert ikke mindre enn 344 punkter der én feil kunne velte hele prosjektet, såkalte “single-point failures”. Alle disse punktene måtte sjekkes etter at teleskopet var plassert i rommet, og før det kunne tas i drift. Et kvalitetssikringsarbeid som tok måneder.
Hvor mange “single-point failures” var definert for Follobanen, mon tro? Og hvordan ble de testet ut?
Ikke uventet lå ifølge JWST-prosjektsjef Gregory Robinson de største kvalitetsutfordringene med ekstra mange muligheter for “single-point failures” i pakking/utpakking og justering av speil og solskjerm.
Gregory Robinson: Fenomenalt dyktig prosjektsjef som har en betydelig del av æren for at det ytterst kompliserte JWST-prosjektet har blitt en fantastisk suksess. Foto: NASA/Joel Kowsky
Men alt funket, og i mars 2022 ble altså teleskopet skrudd på og kunne ta sine første bilder som etter bearbeidelse ble offentliggjort i juli.
Og hvilke bilder! Sjekk fotoet av Ørnetåken her og mange flere på NASAs nettsider.
Rene tidsmaskinen
Som figuren antyder, kan man ved hjelp av JWST observere galakser under dannelse som er hele 13,5 milliarder lysår borte. Lyset fra disse objektene har dermed brukt 13,5 milliarder år på å nå oss. Vi kan altså se universet slik det var bare ca. 300 millioner år etter Big Bang. Og forskerne ser ikke bort fra at man med ytterligere finjustering av JWST kan se enda 100 millioner år bakover i tid.
JWST har flere mål enn å studere universets barndom. Det skal også undersøke hvordan galaksene utvikler seg over tid inkludert stjerners og stjernetåkers endelikt, og det skal analysere fysiske og kjemiske forhold på planetene i vårt eget solsystem, samt på planeter som kretser rundt andre stjerner enn Solen med sikte på å finne ut om det kan være mulighet for liv der.
JWST er en utrolig ingeniør-bragd å glede seg over. Mens vi gremmes over Follobanen.
Hvem er forresten denne James Webb som JWST er oppkalt etter? Jo, han var sjef for NASA i årene frem mot månelandingen i 1969.
