Høyteknologisk blitzkrig for 3.250 år siden

For 80 år siden, nærmere bestemt 23. juni 1941, satte Nazi-Tyskland i gang “Operasjon Barbarossa” og invaderte Russland med tre millioner soldater og 3.350 stridsvogner. I enormt tempo rykket de frem og nedkjempet store russiske armeer, inntil den iskalde vinteren og et stadig sterkere russisk forsvar etter hvert stoppet tyskerne. Bak frontlinjen lyktes russerne også i å utvikle en stridsvogn (T34) som kunne konkurrere med tyskernes.

4. juli 1943 barket 2.700 tyske og 3.500 sovjetiske tanks sammen i historiens største stridsvognslag nær Kursk i det sydlige Russland. Slaget endte vel omtrent “uavgjort”, men tyskerne kunne vanskelig erstatte det ødelagte materiellet.

Frem til da hadde slaget ved Kadesh i Syria i år 1.275 f.Kr. vært det største stridsvognslaget, med deltagelse av mellom 5.500 og 6.000 stridsvogner.

Det ligger 3.218 år mellom slagene ved Kadesh og Kursk, men parallellene er mange. I begge slag ble det benyttet hurtige stridsvogner, fanger ble torturert til å avsløre fiendens planer, hærførerne forsøkte knipetangmanøvrer, linjene ble strukket for langt, angriperne kjørte seg fast i forsvarslinjer, og reserver ble satt inn da det nesten var for sent.

Og i begge slag var begge parter på nippet til å vinne avgjørende seier, men det endte med uavgjort regnet i tap av menneskeliv, materiell og arealer, mens angriperne (hhv. egypterne og tyskerne) kan betraktes som strategiske tapere.

Hestene var for små for ryttere

Det kan synes fjernt å sammenligne stridsvogner fra bronsealderen med de som ble brukt i 2. verdenskrig, men sett i lys av tilgjengelig teknologi var oldtidens raffinerte hestetrukne stridsvogner vel så imponerende som 2. verdenskrigs stålkolosser.

Vi vet mye om oldtidens stridsvogner. En av de beste bøkene om temaet er Chariots in Ancient Egypt fra 2018. Den er forfattet av André J. Veldmeier og Salima Ikram, er på ikke mindre enn 591 sider, og kan lastes ned fra nettet for en hundrelapp.

Hestetrukne krigsvogner ble først tatt i bruk ca. 2.000 år f.Kr. i områdene øst for Det kaspiske hav. Derfra bredte de seg vestover og østover, og ca. 1.500 år f.Kr. var de i bruk av alle stormaktene fra Kina i øst til Makedonia i vest.

De eldste vognene arbeidet bak frontlinjene. De hadde massive hjul, ble trukket av okser og var beregnet på å frakte forsyninger og skadde soldater. Men ca. 1.800 år f.Kr. var stridsvognene blitt vesentlig lettere og raskere, hester hadde erstattet okser som trekkdyr, og vognene kunne bære bueskyttere og spydkastere i angrep.

Målet for utviklingen hadde de siste århundrene vært å konstruere en vogn som tillot bueskyttere å skyte presist samtidig som vognen beveget seg vesentlig raskere enn de fiendtlige fotsoldatene. Ryttere behøvede man ikke å bekymre seg for. Datidens hester var nemlig for små til å bære væpnede soldater på ryggen, så hurtige, effektive stridsvogner representerte et overlegent våpen.

Slagene den gang ble utkjempet i fritt terreng med stein, sand, grøfter og bakker. Selv om datidens generaler valgte slagfelt med omhu, var det svært langt fra stuegulvoverflate, og den hærføreren som hadde de beste vognene, ville ligge godt an under ildgivningen.

Bronsealderingeniørene hadde ikke jern, så de løste stabilitets- og fjæringsproblemene ved hjelp av hjul med 4 til 6 eiker laget av tynt, smidig treverk forsterket med bronse og lær, med stor hjuldiameter og stor avstand mellom hjulene, og med lær som “dekk” over hjulfelgene.

Dermed ble konstruksjonen utrolig smidig og kunne absorbere sjokk-kreftene som oppsto når vognene i opp mot 50 km/t traff steiner eller grøfter, eller foretok krappe svinger. Bueskytterne sto på et gulv av lær som også fjæret.

Vognene var designet for langvarige krigstokter, med få deler som var lette å skifte ut ved behov, selv i felten.

Simulatorer i opplæringen

Toppen av 750 års kontinuerlig utvikling av stridsvogner og opplæringsprogrammer for mannskapet ble nådd under farao Ramses 2.

De elegante vognene hans hadde plass til en eller to bueskyttere som samtidig styrte de to hestene. Bueskytterne var mestere i sitt fag. Opplæringen omfattet bl.a. skyting fra store “gyngestoler” - simulatorer analoge med de nåtidens flyvere bruker under utdannelsen.

I kamp kunne de egyptiske stridsvognene komme opp i 40-50 km/t. Dermed var de velegnet både til sjokkangrep mot infanterister og omgående bevegelser og knipetangmanøvre.

Mens egypterne prioriterte mobilitet, satset egypternes hovedmotstander i Midtøsten, hettittene, på ren slagkraft med store vogner med flere bueskytt­ere og en viss pansring. Disse vognene var på langt nær så raske som egypternes, men var bedre egnet til å bryte gjennom massive falankser av fotsoldater.

Tyngre vogner ble også prioritert av de mektige herskerne i India og Kina. I Europa gikk tendensen i retning av lettere vogner. Keltiske stridsvogner som var i bruk i Storbritannia og Irland, var åpne i fronten, og ble brukt til å kjøre rundt fienden og beskyte ham fra siden, snarere enn til frontalangrep.

Egypterne med sine høyhastighetsvogner baserte seg på å beskyte fienden fra avstand med komposittbuer som hadde en effektiv rekkevidde på 75–150 meter.

Hettittenes større og tyngre pansrede vogner hadde ofte roterende knivblader på hjulene for å kunne “pløye” gjennom falankser av fotsoldater som på forhånd var “myket opp” av skyting fra de tre–fire bueskytterne i vognene.

Etter hvert ble det utviklet en strategi mot mass­ive angrep fra tunge stridsvogner: Infanteristene sto fast med skjoldvern til vognene var ganske nær, hvoretter de vek kvikt til side og lot vognene passere før de angrep vognene fra sidene og bakfra.

En annen utviklingsretning: Hettittene brukte tyngre vogner. Stor gjennomslagskraft, men lavere hastighet. Foto: Foto: Florilegius/Alamy Stock Photo

Kadesh-slaget

I slaget ved Kadesh i nåværende Syria møttes de to stridsvognideologiene til dyst i år 1275 f.Kr. Slaget er svært godt dokumentert både i egyptiske og hettitt­iske kilder. Arkeologene har forsøkt å “trekke fra” de rene propagandaelementene i partenes rikholdige skriftlige referater fra slaget, og mener å ha klart å rekapitulere det på en “objektiv” måte.

Den egyptiske farao Ramses 2. (1303-–1213 f.Kr), som ville gjenerobre tapte områder i Syria, stilte med 2.000-–2.500 stridsvogner. Hettitterkongen Muwatalli 2. (ca. 1320–1273 f.Kr.) disponerte 3.000–3.500 stridsvogner.

Ramses 2. hadde under fremrykningen gruppert sine styrker i tre armékorps, men gjorde den feilen at han tillot avstanden mellom korpsene å bli på hele 20 km. Muwatalli hadde ved hjelp av torturerte fanger skaffet seg kjennskap til egypternes bevegelser. Han benyttet sjansen til å angripe baktroppen, jaget den på flukt og brøt dermed forbindelsene til egypternes hovedstyrke, der Ramses selv var.

Ramses hadde fått falsk informasjon fra spioner, og trodde at Muwatalli var 200 km borte. Så da Muwatalli etter en omgående bevegelse plutselig angrep Ramses fra nord, ble egypterne overrumplet og spredte seg i full forvirring.

Hettittene trodde de hadde vunnet, og begynte å plyndre egypternes leir. Men Ramses’ hurtige stridsvognregimenter hadde i virkeligheten kommet relativt bra fra angrepet, og han lyktes i å samle sine styrker og sette i gang et motangrep i høy hastighet, hjulpet av det egyptiske 2. armékorps, som var holdt i reserve og endelig kom til fra vest.

Dermed befant hettittene seg plutselig i fare for å bli omringet. De ble presset tilbake mot den nærliggende elven Orontes, der de måtte etterlate sine stridsvogner. Men på den andre siden av elven sto 100.000 hettittiske infanterister, delvis forskanset i festningsbyen Kadesh.

Ramses hadde ikke ressurser til en langvarig beleiring, og måtte gi opp forsøket på å vinne en avgjørende seier. Han hadde dermed ikke nådd sine angrepsmål, og partene gikk inn i en mangeårig periode med forhandlinger avbrutt av begrensede krigshandlinger, før endelig fred mellom hettittene og egypterne kom i stand i 1258 f.Kr. Fredstraktaten er den eldste som finnes, og kan beskues i det arkeologiske museet i Istanbul.

Etter å ha dominert krigføringen i 1.500 år hadde hestetrukne stridsvogner på 400-tallet f.Kr. nærmest utspilt sin rolle som viktig militært våpen. Hestene var nå blitt så store at de kunne bære tungt bevæpnede ryttersoldater. De var raskere enn stridsvognene og kunne kjempe i terreng der vognene var ubrukbare.

Med 11 Oscar-priser: Filmen “Ben Hur” fra 1959 med helten Charlton Heston i hovedrollen. Det tok fem uker og 320 kjørte km å spille inn den legendariske veddeløpsscenen før regissøren var fornøyd. Foto: Pictorial Press Ltd/Alamy Stock Photo

Stridsvognene fikk allikevel en renessanse i Romerriket til bruk i gladiatorkamper og veddeløp. Og for ikke å snakke om i 1959 med Charlton Heston i det 3,5 timer lange filmeposet “Ben Hur”, som fikk hele 11 Oscar-priser. Litt gammelmodig, naturligvis, men velsignet fri for data-triks. Veddeløpsscenen med stridsvogner er legendarisk, og filmen er absolutt verdt en kveld.

Med 11 Oscar-priser: Filmen “Ben Hur” fra 1959 med helten Charlton Heston i hovedrollen. Det tok fem uker og 320 kjørte km å spille inn den legendariske veddeløpsscenen før regissøren var fornøyd. Foto: Foto: Mary Evans/AF Archive/NTB