– Særlig fin er samlingen av Jakob Weidemann, med viktige, tidlige arbeider, sier Thorkildsen.
Særlig fin er samlingen av Jakob Weidemann. Åsmund Thorkildsen, Drammen Museum
Blant de største gavene
En annen ivrig samler av Weidemanns tidlige arbeider er oljefondsjef Nicolai Tangen. Men at Sveaas-samling kanskje har en enda større og råere samling av Weidemanns kunst, er nytt. Igjen er det kubistiske streker og sterke farger som har appellert til Sveaas. Kunsten Tangen la i AKO Kunststiftelse har en anslått markedsverdi på ca. 300 millioner kroner.
Det er ikke kjent hvilken verdi kunsten som ble lagt i skipsmegler Hans Rasmus Astrups stiftelse hadde. Astrup gav bort både kunst og eierskap i diverse selskaper. I sommer solgte stiftelsen et verk av Francis Bacon for 74 millioner dollar.
Selv om Sveaas’ kunstgave nok ikke når helt opp til Astrups, er den trolig en av de største målt i kroner og øre i Norge. Den er kanskje på linje med flere historiske gaver og donasjoner i toppsjiktet, selv om det er vanskelig å sammenligne.
Ekteparet Sonja Henie og Niels Onstad skjenket rundt 300 kunstverk og 80 millioner kroner på slutten av sekstitallet da det nye bygget på Høvikodden stod ferdig. Samlingen inneholdt blant annet Picasso-kunstverk, som er blant den dyreste kunsten i verden.
Finansmannen Rolf Stenersen, som var en god venn av Munch, og hadde mange bilder av ham, skjenket sin store kunstsamling til hhv. Oslo og Bergen i to omganger. I 1916 donerte arvingene etter kjøpmann og brukseier Rasmus Meyer farens historiske samling av kunst og møbler til Bergen by. I dag er den regnet som en av de ypperste samlingene av norsk kunst fra 1880 til 1914.
Trodde nordmann var Picasso
Kapital er invitert til investeringsselskapet Kistefos’ lokaler på Aker Brygge for å få et dypere innblikk i bildene Christen Sveaas nå har gitt bort. Det er William Flatmo, som er direktør for samlingen på tiende året og nå også for Christen Sveaas’ Kunststiftelse, som har holdt mest i det hele.
På veggen henger kunstverk av både internasjonale og norske kunstnere, deriblant tre kunstverk av nordmannen Thorvald Hellesen. Ett av dem trodde en dansk kunsthandler var malt av Picasso. Det var til Sveaas’ glede, men kunsthandlerens sorg. Rekordprisen for Hellesens kunst i auksjonsmarkedet ligger på et promillebeløp av det man kan oppnå for Picassos verker.
– Det er hyggelig å tilgjengeliggjøre denne kunsten for allmennheten, sier Sveaas. – Jeg har ingen livsarvinger. Jeg kunne ha solgt kunsten. Men det hadde jo vært litt synd. Jeg har brukt 30–35 år på å bygge opp en samling med til dels interessante og kanskje viktige verker, som jeg er glad i. Jeg synes det er hyggelig at alt blir i Norge, sier han.
Jeg har brukt 30–35 år på å bygge opp en samling med til dels interessante og kanskje viktige verker, som jeg er glad i. Christen Sveaas
– Samlingen er maleritung og har to pilarer: internasjonal samtidskunst og norsk modernisme. Kunsten spenner over en periode på 100 år. Folk må mene det de vil om utvalget og måten det er organisert på. Det gir jeg blaffen i. Det er lagt vekt på museale verk i utvelgelsen, sier Sveaas.
Flatmo tilføyer at samlingen bringer endel kunst som det finnes lite av i Norge fra før eller som ikke har vært vist.
– De offentlige museene er ikke i nærheten. Men det er noe overlapp med Astrup Fearnley-samlingen, sier han.
De offentlige museene er ikke i nærheten. Men det er noe overlapp med Astrup Fearnley-samlingen. William Flatmo
Siler kunsten for Sveaas: William Flatmo er direktør for Christen Sveaas' kunstsamlinger og den nye stiftelsen. Her foran et bilde av Anna-Eva Bergman, som er rikt representert i stiftelsen og hvis kunst har gått som en kule de siste årene. Foto: Ole Berg-Rusten/NTB
Holder i Sveaas’ samlinger
– Headhunteren advarte meg før jeg skulle treffe William. Han sa: “Han ser veldig ung ut, men han er veldig flink,” sier Christen Sveaas om William Flatmo.
Det er ti år siden Flatmo (38) ble ansatt i jobben som direktør for Sveaas’ samlinger og også ble prosjektleder for skulpturparken på Kistefos. Han overtok for Nina Sørlie, som hadde hatt jobben i 12 år.
– William har fått lønnsøkning hvert år, så det har gått bra.
– Hva er det Flatmo er spesielt flink til?
– Holdt ut med meg! Jeg er jo gæren. Han er en kunstsil for meg. Jeg har ikke tid til å holde meg orientert om alt. Dessuten må jeg jo drive med forretninger for å finansiere det hele. William er flink til å skjønne min smak, sier Sveaas.
– Og også utfordre og påvirke smaken din, Christen, svarer Flatmo.
– Gjør du det? spør Sveaas. – Nuvel. Ja, vi har veldig ulik smak, sier Sveaas.
Flatmo er utdannet kunsthistoriker og har tidligere drevet et galleri i London. Han er initiativtager og nestleder i nettverket 2020|Nasjonalmuseet.
“Hva! Har jeg gitt bort det?”
– Er det bilder det har vært ekstra vanskelig å gi bort?
– Jeg spurte William her om dagen: “Hvor er det Howard Hodgkin-bildet?” sier Sveaas.
– Da svarte jeg: “Det har du gitt bort,” sier Flatmo.
– “Hva! Har jeg gitt bort det? Åh, søren også”, svarte jeg da, sier Sveaas. – Men man må skille seg fra ting for at det skal være en skikkelig gave, sier han.
Flatmo supplerer at Sveaas har levd tett på kunsten til britiske Howard Hodgkin i over 30 år.
– Du har ikke gitt bort alt av Hodgkin, forsikrer Flatmo.
Hodgkin var kunstneren Galleri K-eier Ben Frija i Oslo foreslo for Sveaas da han som ung mann på åttitallet beklaget sin “nød”, forteller Flatmo. Sveaas syntes nemlig norsk samtidskunst var blitt for dyrt, og spurte Frija med hans internasjonale kontakter om det ikke fantes noe utenlandsk kunst til 500.000 kroner. Det fantes selvfølgelig masse. Dette ble starten på den internasjonale delen av Sveaas’ kunstsamling.
Kjær kunstner: Britiske Howard Hodgkin var den første, internasjonale kunstneren Christen Sveaas kjøpte bilder av. Her er maleriet "Interior With Figures". 1977–1984. Foto: @ Howard Hodgkin. Gjengitt med tillatelse av Christen Sveaas’ Kunststiftelse
Fra før samlet Sveaas på både gullalderkunst, fra 1800-tallet, og norsk moderne kunst og samtidskunst.
Noe av den norske gullalderkunsten, signert av I.C. Dahl, Thomas Fearnley, Peder Balke og Christian Krohg, har han gitt bort til anerkjente museer i utlandet.
Det er ikke mer enn to år siden han satte norsk auksjonsrekord. Da kjøpte Sveaas Theodor Kittelsen-maleriet “Guldhornet” for 12,8 millioner kroner. Det bildet har han i sin private samling.
De internasjonale kunstnerne i Sveaas-stiftelsen som det finnes flest arbeider av, er tyske Martin Kippenberger (13 verk), amerikanske Ross Bleckner (12 verk), serbiske Marina Abramovic (11 verk) og britiske Howard Hodgkin (10 verk).
Verdi i konstant endring
Tidligere har Sveaas spøkefullt sagt til Kapital at bildene gitt til stiftelsen, som skal være halvparten av Sveaas’ totale samling, både i antall og i verdi, er valgt ut med pilkastmetoden.
– Christen, den er et slags speilbilde av samlingen din totalt sett, sier Flatmo.
– Nei, det er den ikke, William, sier Sveaas og fortsetter:
– Stiftelsen kan selge noe kunst frem til jeg dør, men så er det stopp, sier Sveaas, som har sikret sitt ettermæle.
Stiftelsen kan selge noe kunst frem til jeg dør, men så er det stopp. Christen Sveaas
– Hvordan har dere kommet frem til verdien på over en milliard kroner?
– Det har vært en større prosess. Vi har hentet inn vurderinger fra auksjonshus og gallerier i inn- og utland, sier Flatmo.
Det har vært en større prosess. Vi har hentet inn vurderinger fra auksjonshus og gallerier i inn- og utland. William Flatmo
– Den verdien er i konstant endring, supplerer Sveaas. – Den kan både være 500 millioner og to milliarder kroner om noen år, sier han.
Christen Sveaas’ Kunststiftelse
Christen Sveaas’ Kunststiftelse ble grunnlagt av Christen Sveaas i oktober 2019. Stiftelsen har som formål å drive forvaltning, bevaring, formidling og utlån av stiftelsens kunstsamling for å fremme moderne kunst og samtidskunst.
Et vesentlig mål for stiftelsen er å tilgjengeliggjøre samlingen for et større publikum. Det gjøres både ved å katalogisere verkene, og ved å drive utlån av kunstverk til norske og utenlandske visningssteder. Hjemmesiden til Christen Sveaas’ Kunststiftelse lanseres samme dag denne artikkelen kommer i kiosken fredag 9. oktober. Der finner man en oversikt over alle bildene: Christen Sveaas’ Kunststiftelse/Christen Sveaas Art Foundation/www.csk.art.
William Flatmo er direktør for stiftelsen. Christen Sveaas er styreleder. Wiersholm-partner Bettina Banoun, advokat Erik Wahlstrøm i Bull & Co, direktør Hege Galtung i Christen Sveaas Private Holdings og Jens Henrik Munthe-Kaas, analytiker i Oljefondet, sitter i styret.
Christen Sveaas’ Kunststiftelse
I forrige utgave skrev Kapital at Sveaas’ formue la på seg nesten 60 prosent fra i fjor til 8,9 milliarder kroner i oversikten over Norges 400 rikeste, og det til tross for at vi trakk fra et solid beløp for den kunsten han nå gir bort.
– Hvor mye har du donert av kunst, sølv, musikkinstrumenter etc. samt midler til forskning, studier og andre veldedige formål? Det må jo være flere milliarder nå med CS’K inkludert?
– Vi har ikke tallene og ønsker ikke å kommentere det, sier Sveaas.
– Kule, mystiske og suggererende
Sveaas begynte for alvor å samle på internasjonal samtidskunst i 1990. Den gang var samtidskunsten mye rimeligere enn det den er i dag.
Turte å bryte: Den tyske kunstneren Albert Oehlen (maleriet t.h.) var representant for en ny retning innen den tyske kunsten etter andre verdenskrig, ifølge William Flatmo, som holder i Sveaas' samlinger. Foto: Ole Berg-Rusten/NTB
– Tyske kunstnere er fremtredende i samtidskunsten, og i min samling er det endel av dem, sier Sveaas. – Mange kjøpte jeg allerede i nittiårene, da var de hverken kjente eller dyre. Jeg kjøpte bildene fordi jeg likte dem, enkelt og greit. De er kule, mystiske og suggererende, sier han.
Flatmo forteller om de to tyske kunstnerne Martin Kippenberger og Albert Oehlen, som var representanter for en ny retning innen den tyske kunsten.
– De tok et oppgjør med den alvorstyngede og konseptuelle kunsten. Kunsten deres var preget av en fornyet interesse for det ekspressive maleriet med stor grad av galgenhumor og parodi, f.eks. i serien hvor Kippenberger maler en mann som urinerer på en tanks, sier Flatmo.
Disse to samt den tyske fotografen Andreas Gursky vises på Kistefos i år.
Det er Flatmo som kuraterte, altså laget utstillingen, på Kistefos, og som åpnet i mai.
– Det var litt morsomt. Jeg sa til William, ikke lag en sånn troféutstilling. Men så skrev Kåre Bulie i Klassekampen at “Come Out!” var en “ansamling av trofeer fra museumsgrunnleggerens innkjøpsliste”. I stiftelsen er det mange verk som er mye mer trofeer enn de vi har vist i sommer.
– Hvilke er det?
– Noen av bildene som vises i Bergen nå er det, sier Flatmo, med en henvisning til en utstilling som åpner på KODE i Bergen i skrivende stund.
Tre eksempler, som alle er i kategorien “verdt over fem millioner kroner”, ifølge Flatmo, men kanskje betydelige mer: Christopher Wools “Untitled (P126) Hypocrite”, 1990, George Condo “Nocturnal Figure Composition”, 2004 og Edward Ruscha “Mountain Standard”, 2000.
Troféverk I: Christopher Wool, "Untitled (P126) Hypocrite", 1990. Foto: @ Christopher Wool. Gjengitt med tillatelse fra Christen Sveaas' Kunststiftelse
Troféverk II: George Condo, "Nocturnal Figure Composition", 2004. Foto: @ George Condo, BONO. Gjengitt med tillatelse fra Christen Sveaas’ Kunststiftelse
Troféverk III: Ed Ruscha, "Mountain Standard", 2000. Foto: Edward Ruscha. Gjengitt med tillatelse fra Christen Sveaas’ Kunststiftelse
Deres kunst omsettes i dag for henholdsvis 6, 27 og 46 millioner – dollar.
Det er den internasjonale samtidskunsten som er mest verdt i det Sveaas har gitt bort, og som trolig også har vært de beste investeringene.
Amerikansk kunst i Bergen
Også til utstillingen i Bergen er det Flatmo som har hatt regien. I samarbeid med museet har han valgt ut rundt 35 bilder. Denne gangen er temaet amerikansk postmodernisme.
– Det markerte starten på en gradvis forskyvning av kulturell definisjonsmakt: Europas langvarige posisjon som verdens kunstsentrum ble utfordret etter andre verdenskrig. Det er dette utstillingen utforsker, sier han.
Utstillingen er kalt “Private Eyes”, og et 20-tallskunstnere skal vises. Andy Warhol er den mest kjente.
Fra utstillingen i Bergen: Fra venstre mot høyre verker av Christopher Wool, Ed Ruscha, Robert Rauschenberg, Jonathan Lasker, Louise Bourgeois (marmorskulptur) og Francesca Woodman. Foto: Dag Fosse
Presidentvalget i USA i høst gjør utstillingen aktuell.
– Hvem er den neste som skal låne?
– Det er ennå veldig tidlig, sier Flatmo. – Viken fylke har ulike kunstforeninger. Disse har inne en søknad. Det er veldig hyggelig, sier han.
Viken fylke har ulike kunstforeninger. Disse har inne en søknad. Det er veldig hyggelig. William Flatmo
Flatmo forteller at det også er snakk om at Henie Onstad Kunstsenter skal låne til en ny sal. I tillegg er det bekreftet utlån til utstillinger i utlandet, som Whitechapel Gallery i London.
– Rappet mye
– Du er jo kjent for å strekke deg langt når du vil ha noe. Det har vel blitt noen utskeielser?
– Ja, da, sier Sveaas. – Det har blitt noen rekorder i auksjonsmarkedet, kanskje også noen verdensrekorder. Jeg har andreplassen for Christopher Wool.
– Har du ingen grenser når du først vil ha noe?
– Jo, jeg er jo ikke Onkel Skrue heller. Vi har rappet mye.
– Stjålet?
– Nei, med det mener jeg vunnet en budrunde på auksjon. Det er sjelden jeg ikke vinner.
Det er sjelden jeg ikke vinner. Christen Sveaas
– Det har blitt noen kupp også?
– Ja, det får jeg virkelig håpe! utbryter Sveaas, men ønsker ikke å utdype.
– Du kan få en morsom historie om et bilde jeg kjøpte fra et konkursbo, sier Sveaas.
Det var det bergenske, børsnoterte investeringsselskapet Investa og et maleri av Arne Ekeland.
– Bildet er et stort hovedverk og heter “Gullets verdi og bruksverdi” og viser en kvinne som nyder sitt gull og arbeidere som utvinner gull, sier Sveaas.
Kjøpt fra konkursbo: Christen Sveaas foran Arne Ekelands “Gullets verdi og bruksverdi”, som han kjøpte fra konkursboet etter børsnoterte Investa. Kommunisten Ekeland er den tredje største kunstneren i samlingen som kapitalisten Sveaas har gitt bort. Foto: Ole Berg-Rusten/NTB
Det er motsetningene som er nøkkelen i maleriet. Motsetningen mellom arbeid og kapital. Gullet i seg selv har ingen verdi. Ekeland var kommunist og mente nok at arbeiderne selv skulle eie fabrikkene.
Funnet på Høstutstillingen
Ekelands kunst kommer på tredjeplass i antall i samlingen etter Weidemann og Bjarne Melgaard. Stiftelsen har også mange verk av Thorvald Hellesen (som dansken trodde var Picasso) og Anna-Eva Bergman. Sistnevntes bilder har gått som en kule i markedet de senere årene.
Rundt en femtedel av kunstnerne er kvinner. En av dem har Sveaas kommet over på Høstutstillingen, som har mistet mye av sin glans siden den ble opprettet av kunstneren Christian Krohg med flere på 1800-tallet. Men den som leter skal som kjent finne. Det var Mona Orstad Hansen Sveaas oppdaget i 2007. Siden har han kjøpt tre bilder til av henne. Maleriene hennes koster ca. 120.000 kroner.
– Hun har et verk på årets høstutstilling, sier Flatmo.
– Har dere kjøpt det?
– Nei, men det er et flott verk!
