Hvis man spør Perisa Boskovic hvordan han ser på fremtiden, svarer han “grå”. Grått er også mye i livet hans. Støvet som legger seg på frukttrærne – og restene av gressplenen foran innkjørselen der det hele døgnet kjører forbi lastebiler fullastet med steiner.
Grå er også den fem meter høye veggen av byggeavfall som disse bilene for et par år siden lempet inn i hagen hans.
Boskovic er en pensjonert politimann som har bygget seg et feriehus i fjellene i Montenegro. Her har han fått seg et tilfluktssted der han både kan dyrke grønnsaker og brenne sin egen sprit i et lite bortgjemt uthus.
Det var et lite stykke paradis rett i nærheten av den nye motorveien – en motorvei som ble et mareritt, og ikke bare for ham.
Milliardlån
Montenegro har lånt nesten en milliard dollar av byggherrene fra Kina, og landet er nå redd for at det ikke lenger skal være mulig å få dekket avdragene. Balkan er også det området i Europa der folkerepublikken nå satser aller mest. Landet finansierer vannkraftverk i Bosnia, kullkraftverk i Serbia pluss broer og motorveier. Mange av disse prosjektene ville ikke ha vært mulige uten kineserne.
Men hvordan forholder man seg til et land som i skyggen av Ukraina-krigen forsvarer sine interesser med økende selvtillit? Og som krever politisk solidaritet i retur for sine bidrag til å forbedre infrastrukturen? Hvordan konfronterer man et diktatur, når mange i resten av Europa heller ikke våger å bruke dette begrepet om den asiatiske kjempen?
I april 2021 ba regjeringen i Montenegro om hjelp fra EU til å dekke lånet. Landet var på egen hånd ikke i stand til å komme opp med de 944 millioner dollar som byggingen av den 41 kilometer lange motorveien ville koste. EU-kommisjonen avslo søknaden og begrunnet det med at man ikke betalte ned lån “til fordel for en tredjepart”.
Perisa Boskovic valgte en annen vei. Han anmeldte det kinesiske konsernet Chinese Road and Bridge Corporation (CRBC). I seks år har arbeiderne fra dette selskapet boret tunnel gjennom fjellet, ødelagt elveløp og kvittet seg med mye av avfallet rett foran eiendommen hans.
Her sto altså en enkelt pensjonist opp mot et selskap i milliardklassen, et selskap som hans egen regjering hadde alliert seg med. Saken hadde potensial til å bli en politisk thriller, men Boskovic vil egentlig bare ikke akseptere at landet og hagen hans blir ødelagt.
Synlige skader i naturen
Den kinesiske ambassaden i Montenegro tilbakeviser all kritikk og snakker om en “vinn/vinn-situasjon”. Men realitetene er at Balkan-landet kan bli ruinert av dette motorvei-prosjektet. For å kunne dekke de årlige avdragene må det kjøre drøyt 30.000 biler gjennom bommene hver eneste dag, men ifølge rapporter har trafikken bare vært på en fjerdedel av dette.
Det er derfor også helt uvisst hvordan resten av motorveien skal bli finansiert. Den som skal gå nordover til grensen mot Serbia og sydover til havnebyen Bar ved Middelhavet.
Foreløpig er det bare en “Highway to nothing”, som også er tittelen på en dokumentarfilm om prosjektet. Det er da også helt åpent om veien noen gang blir ferdig. Skadene etter byggingen er imidlertid godt synlige. Naturen må ofte lide som en konsekvens av økonomisk vekst.
Boskovic forteller at en eller annen gang kom det noen offentlig ansatte fra byen Kolasin, like i nærheten, innom med et samtykkedokument. Helt i pakt med de kinesiske byggherrene skulle han skrive under på at haugene foran huset hans fungerte som beskyttelse mot flomvann fra den lille elven Drcka.
Det var altså nødvendig med en fem meter høy voll for en bekk? – Med underskriften forsøkte de å få godkjent en ulovlig handling, mener Boskovic.
Regjeringen vil ikke svare på forespørsler om saken. China Road and Bridge Corporation, CRBC, har heller ikke respondert på spørsmål.
Tausheten er en del av systemet. Dejan Milovac mener at mellom politikerne og de kinesiske investorene råder “Omertà”, loven der man holder tett. Han jobber for organisasjonen Mans, som blant annet har spesialisert seg på undersøkelser av korrupsjon, men de har knapt fått noe svar på flere dusin forespørsler om denne motorveien.
Kommunikasjonen mellom regjeringen og CRBC, resultatene av miljøvernundersøkelser og skattefordelene som også lokale underleverandører nyter godt av, deriblant også venner av presidenten Milo Djukanovich, alt dette blir behandlet som hemmeligstemplet.
– Men ødeleggelsene og uoverenstemmelsene er så store at man ikke kan gjemme dem bort, sier Milovac.
Slutt på ørretfiske
Det ser ut til å være den nye modellen for kineserne å skape gjeldsslaver av land ved hjelp av store infrastrukturprosjekter – og utnytte dette politisk. Under merkelappen “Nye Silkeveien” blir imidlertid prosjektene presentert på en helt annen måte. De skal finansiere fremskrittet, bli en renessanse for de gamle handelsveiene mellom Asia og Europa.
Det ser ut til å være den nye modellen for kineserne å skape gjeldsslaver av land ved hjelp av store infrastrukturprosjekter – og utnytte dette politisk.
Kina er spesielt aktive på Balkan. Landet kan gå inn som investor for et kullkraftverk i Serbia hvis EU ikke vil bidra til finansieringen. Eller landet kan få et oppdrag i Kroatia med å bygge en gigantisk bro ved Dubrovnik, der 85 prosent av finansieringen kommer fra EU-midler.
I 2009 overlot den greske regjeringen havnen i Pireus til det statseide kinesiske selskapet Cosco Pacific – med det resultatet at havnen raskt ble en av de fem mest trafikkerte i Europa. Som takk kan Hellas i 2018 ha blokkert en fellesuttalelse fra EU om situasjonen for menneskerettigheter i Kina.
Miljøvern ser ikke ut til å spille en rolle ved noen av disse prosjektene. På opptak fra luften kan man se hvordan den nye motorveien ruller nedover fra høydene i Montenegro forbi de grønne fjellene til den nesten når hovedstaden Podgorica. I flere kilometer følger veien Tara, en av de siste villelvene i området.
Mile Lazarevic forteller at elvevannet er blitt grått og skittent der det nå bygges broer for den nye motorveien. Han er født i fjellandsbyen Kolasin, der Autoput A1 slutter, en av de viktigste hovedveiene på Balkan. Lazarevic har arbeidet i både USA og Sveits, og vel hjemme igjen bor han ved elven der han allerede som femåring fisket harr og ørret.
Denne morgenen står han ved en av pilarene til den nye motorveibroen i Kolasin. Mellom hauger med stein og rester av treverk kan han se en knapt to meter bred strøm av vann. – Tara er her praktisk talt en død elv, sier han. En slik elv trenger plass for å utfolde seg, men her er hele elvebunnen blitt forskjøvet og presset inn mellom store mengder avfall.
Lastebiler kjører langs bredden, dalen er blitt til et lager for byggematerialer. – Byggeselskapene vasker her sine sementblandere i vannet, sier Lazarevich.
Forpakter eiendom
Etter flere år med Milo Djukanovich har Montenegro siden april i fjor hatt en grønn liberal president. Han har på TV innrømmet at hele saken med Autoput-veien er “temmelig uoversiktlig”.
Men etter et mistillitsvedtak for kort tid siden er også han nå på vei ut. Ifølge Lazarevic er uansett ikke noe blitt endret.
Teoretisk skal Tara være både dobbelt og tredobbelt sikret, blant annet ved hjelp av Unesco og statusen som Natura 2000-område, men den beskyttelsen ser ikke ut til å være mye verdt. Den nye regjeringen bekrefter da også skriftlig at etter en undersøkelse gjennomført av Unesco “kan området bli strøket fra listen over globale biosfærereservater”.
Miljøvernministeren avlyste med kort frist et avtalt møte med Der Spiegel og sendte i stedet lederen for miljøvernmyndighetene. Denne forteller om en daglig kamp mot investorer – og om alt han forsøker å få stanset. Men han innrømmer også at motorveien uansett må bygges ferdig.
Naturligvis vil det komme kompensasjon ved skader. Departementet har også kommet med en liste med forbud. Det er for eksempel ikke tillatt å dumpe avfall i elvene eller langs elvebredder. Det samme gjelder vask av betongblandere og lignende utstyr. Elveløpene kan heller ikke bli forandret.
Fordi entreprenøren ikke har overholdt alle disse forbudene, skal det være startet noen saker som omfatter “miljøvernansvar”. Åpenbart er det bare et synomym for hjelpeløshet.
Eventuelle straffer for byggekonsernet CRBC lar nok vente på seg, men farene for landet Montenegro er til gjengjeld svært konkrete. Bare det første avdraget på 65 millioner euro i fjor var en enorm belastning for statsbudsjettet, som i sin helhet ligger på omlag fire milliarder euro.
Hvis landet ikke klarer å betale, må det muligens overdra eiendom til den kinesiske statsbanken, noe som allerede har skjedd på Sri Lanka. Allerede i 2017 forpaktet det finansielt kriserammede landet en viktig havn til Kina. En havn der det for kort tid siden la til et kinesisk spionasjeskip, noe indiske myndigheter reagerte på.
I Montenegro vil dypvannshavnen i Bar være et tilsvarende interessant objekt. Fra denne byen ved Middelhavet skal motorveien gå helt til Beograd, og her planlegger kineserne å bygge en jernbaneforbindelse til Budapest.
Da vil ikke lenger nord-europeiske havner som Rotterdam eller Hamburg ha noen stor betydning for leveranser av varer til denne regionen.
– EU vil da ikke kaste ut Montenegro, sier Adnan Huskic. Han er ekspert på Balkan i Friedrich Naumann-stiftelsen. Huskic mener at EU burde gjøre mer for å knytte Balkan-landene tettere til det europeiske markedet, i stedet for å skyve på dette og på den måten risikere mindre stabilitet og større fremmedgjøring. – Her må EU bli mer synlige. Hvis ikke vil kritikken av EU bli stadig sterkere. Dette ser man i Serbia, som allerede har mottatt kinesisk overvåkningteknologi.
Møte med Putin
Kina går også etter andre næringer for å knytte seg tettere til regionen, for eksempel strømforsyningen. I Bosnia-Herzegovinia skulle det enorme kullkraftverket Tuzla bli bygget på samme måten som Autoput-veien, med kinesisk hjelp og bosniske statsgarantier.
Fortsatt ligger disse planene på is fordi det amerikanske selskapet General Electric av politiske årsaker har trukket seg fra prosjektet. Den bosniske regjeringen ønsker ikke å gjøre seg helt avhengige av det kinesiske alternativet.
I Republikken Srpska bor det i første rekke bosniske serbere, og her er skepsisen overfor EU svært stor. – Europa vil jo ikke ha oss, sier Petar Djokic, republikkens energiminister. Forhandlingene om EU-medlemskap har pågått i flere år.
Djokic foretrekker EU, men det er en grense for hvor lenge man kan ydmykes. – Da må man forstå at man henter penger der hvor det er mest gunstig, sier han. Nå er det fra Kina. – Der blir man akseptert som partner og ikke dynget ned med politiske krav.
I regionen er man heller ikke redd for å knytte seg tettere til Russland. Så sent som i midten av juni hadde Djokics politiske sjef Milorad Dodik et møte med krigsherren Vladimir Putin i St. Petersburg. Der takket han for gunstige priser på gass og kom tilbake med et prosjekt for en gassledning som skal gå langs elven Drina.
Riktignok innrømmer energiministeren at det knapt finnes noen områder der man varmer opp med gass, men Russland ser ut til å lete etter nye markeder på Balkan for sin energi.
Forværelset til ministerens kontor har flere fotografier av kullgruver, og disse sørger for at delrepublikken ifølge Djokic til og med kan eksportere 30 prosent av strømmen som blir produsert. Men i fremtiden ønsker han å produsere mer grønn strøm, også for eksport. Det er et renere bord.
Hvor rent det i virkeligheten er kan man se i elven Neretva, drøyt to timer syd for den bosniske hovedstaden Sarajevo. Der bygges nå det ene av et drøyt dusin vannkraftverk. Her var også kineserne en aktuell finansieringspartner, men foreløpig sørger de bare for byggearbeidene. Arbeidere fra statskonsernet Sinohydro bygger en 53 meter høy dam i praktisk talt uberørt natur.
Investor er den serbiske EFT-gruppen, som allerede har bygget et kullkraftverk ved hjelp av kinesisk finansiering. Men ifølge analyser fra organisasjonen Bankwatch var utstyret som ble tatt i bruk ved åpningen i 2016 allerede foreldet. Bankwatch mener at det 75 millioner euro dyre vannkraftprosjektet er like tvilsomt.
Det ble ikke noe av den opprinnelig planlagte finansieringen fra kinesiske banker, men Kina ble igjen aktuelle etter at EFT utsatte byggingen da to bosniske arbeidere omkom i et jordras. Kineserne ble hentet inn for å redde prosjektet, og siden sommeren 2020 bor det nå asiatiske arbeidere i containere på byggeplassen. Ingen av selskapene svarte på forespørsler.
Bygger 70 vannkraftverk
Huset til Miljana Sikimic står på en fjellterrasse rett over byggeplassen. Hun måtte selge en del av eiendommen sin til investoren. Geiter og høner har hun kvittet seg med, og i stedet for å kikke på den grønne fjellskrenten ser hun nå rett på lastebiler og byggearbeidere.
Men hun vil ikke flytte. – Her er jeg født, jeg føler meg som en del av denne naturen, og her vil jeg dø, sier 68-åringen. Hun husker at det allerede i det gamle Jugoslavia ble snakket om å bygge en dam i Neretva. Men på grunn av de vanskelige geologiske forholdene ble det ikke noe av disse planene.
– Utbyggerne må leve med jordskjelv, sier hun. – Og det er slett ikke så enkelt og billig som investoren hadde forestilt seg.
Men Sikimic gjør ikke noe for å protestere. Hun vet at prosjektet har glødende tilhengere i Kalinovik, like i nærheten. De kinesiske lederne og arbeiderne bor i hotellet til borgermesteren, som igjen er godt kjent med den bosniske serberlederen Dodik. Ved inngangen til den lille byen hedrer man krigsforbryteren Ratko Mladic, som ble født like i nærheten.
På ettermiddagen kommer et par miljøvernere på besøk hos Sikimic. Det jobbes nå med å få godkjent ytterlige syv vannkraftverk i den øvre delen av Neretva, og ifølge departementet er dette helt uproblematisk. Til sammen skal det bygges mer enn 70 i første rekke mindre vannkraft langs Neretva og de bratte sideelvene.
Disse vil bety lite for leveransene av strøm, men desto større er skadene på miljøet. – Her blir et av de vakreste og mest verdifulle elvelandskapene i Europa truet av økocid, en omfattende ødeleggelse av det naturlige miljøet, før området overhodet er utforsket, sier Ulrich Eichelmann fra Riverwatch. Denne østerrikske organisasjonen har i flere år arbeidet med de siste urørte elvene i Europa.
Han organiserer nå motstanden, og han har invitert mer enn 50 forskere fra ni europeiske land for å dokumentere det omfattende artsmangfoldet på stedet.
På natten legger flaggermusspesialister seg på lur, og tidlig en morgen fant en biolog en oter. I skogene rundt Neretva finnes det bjørner, ulver og etter funn av fotspor sannsynligvis også gauper. Her har fiskeøkologene også fanget sjeldne fisker, og hvert eneste kraftverk gjør det vanskelig for disse å nå sine gyteplasser.
Snart vil det komme nye tester av hvordan de neste kraftverkene møter kravene til miljøvern. De må også bestå de grundige undersøkelsene til over 50 spesialister – og deres detaljerte beskrivelser. Det vil dessuten komme en vitenskapelig rapport som både investorer og myndigheter må forholde seg til.
– Inntil nå har man klart å sette sammen falske rapporter om tilstrekkelige miljøverntiltak. Biomangfoldet er ikke blitt skikkelig undersøkt, og man har så gitt grønt lys for byggingen. Men nå vil ikke det lenger være mulig, sier naturverneren Eichelmann, som allerede har fått på plass sine egne advokater.
Det kan derfor bli vanskelig for den angivelig grønne energien. Og kinesiske investorer kan miste interessen. Det å ta seg av artsmangfold er ikke en del av deres kjernekunnskap.
Tekst: Nils Klawitter, Der Spiegel
Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss
