Da han mistet troen på den helbredende kraften til finansbransjen, befant Tariq Fancy seg i himmelen. Våren 2019 satt canadieren, som den gang var sjefstrateg for bærekraftige investeringer hos verdens største formuesforvalter Blackrock, ombord i et privatfly på vei mot Madrid. Der skulle han snakke pent om grønne investeringer og miljøvern. Men over skyene, i en Gulfstream G550 med tvilsomt CO2-fotavtrykk, demret det for ham:
– Min jobb er meningsløs.
Kan kapitalmarkedet, altså investorer som hans tidligere arbeidsgiver Blackrock, tvinge industrien til å bli mer bærekraftig ved hjelp av grønne investeringer?
– En farlig misforståelse, mener Fancy.
– Ledere blir målt på kortsiktig profitt. Det er mye enklere å markedsføre selskapet sitt som grønt enn å investere penger i bærekraft, sier Fancy i dag – to år etter sin utenomjordiske oppvåkning. Miljøvern som megatema for investeringer? Det er bare et fikenblad for å lokke til seg kunder, mener han.
Vi kan ikke overlate miljøvern til markedet, systemet er kaputt.Tariq Fancy
I 2019 sluttet Fancy hos Blackrock. Men det gjorde ikke hypen knyttet til bærekraftige investeringer. Paris-avtalen, et økende antall naturkatastrofer, pluss investorer som lytter til sin samvittighet gjør at handelen går for fullt. Såkalte ESG-fond har i flere år samlet inn rekordbeløp. Med sine investeringer lover disse å passe på at selskaper ikke skader miljøet (Environment), har en sosial profil (Social) og en god eier/selskapsstyring (Governance). Akronymet ESG spiller for tiden en viktig rolle i kapitalmarkedet.
Fare for grønnvasking
Eks-insideren Fancy er blitt en aktivist.
– Vi kan ikke overlate miljøvern til markedet, systemet er kaputt. Det vet jeg, jeg var selv en del av det, sier han.
I slutten av august spredte Fancy sine erfaringer og bekjennelser i essayet “The Secret Diary of a Sustainable Investor”, som nå går viralt på nettet.
Men det at Fancy har gått hardt ut som dissident, og samtidig forteller om sitt veldedige Rumie-initiativ, der han vil hjelpe fattige barn til å bli digitale, ser mange på som ren egen-PR. Så enkelt kan man imidlertid ikke bortforklare hans angrep på finansbransjen. De dårlige klimanyhetene øker nemlig i antall, det samme gjør skepsisen til at alt det som beskrives som grønt virkelig er det.
Det finnes ingen faste regler eller definisjoner for hva som er grønt. I stedet er det et reguleringskaos som kan gjøre hvem som helst svimmel og som åpner opp for triks og lureri. Det tyske finanstilsynet Bafin er også alarmert. Hverken på europeisk eller nasjonalt nivå finnes det foreløpig gjeldende regler for når en investering kan kalle seg bærekraftig eller bli markedsført som bærekraftig. Derfor er det en økende fare for såkalt grønnvasking, heter det i et papir fra tilsynet. “Hvis det står ESG, må det også være bærekraftig,” presiserer tilsynet.
Er den grønne boomen altså bare en fake for å berolige den dårlige samvittigheten til investorene?
Det som i hvert fall er sikkert, er at handelen i første rekke lønner seg for fondene, som i flere år har slitt med fallende lønnsomhet. For bærekraftige investeringer kan de plusse på med saftige gebyrer.
– Finansindustrien utnytter bærekraftboomen til å selge lite egnede produkter, sier Gerhard Schick, som leder foreningen Finanswende.
Finansindustrien utnytter bærekraftsboomen til å selge lite egnede produkter.Gerhard Schick, Finanswende
Fond med 13.000 selskaper
Annenhver euro fra tyske investorer går nå til grønne fond. I slutten av juni hadde de fått på plass over 360 milliarder euro, en økning på 240 millioner euro bare i løpet av et år. I snitt betyr det at hver eneste tysker har i underkant av 4.500 euro i bærekraftsfond i form av aksjer, livsforsikring eller pensjonsavtaler.
Regjeringer er involvert i grønne statslån, og EU vil finansiere en tredjedel av corona-gjenoppbygningspakken til 750 milliarder euro med grønne obligasjoner. PwC tror at bare i tysktalende land vil investeringene knyttet til bærekraft de neste tre årene nå 3.800 milliarder euro.
Hypen rundt E-en i ESG, den som handler om miljøvern, er blitt langt større enn de to andre delene av akronymet. Digitale stjerner som Amazon, Google og Facebook har knapt noe CO2-fotavtrykk sammenlignet med industriselskapene, og de er derfor svært populære i ESG-fond. Hvordan Amazon behandler og betaler sine medarbeidere er mindre viktig. E slår S i lange baner.
Blackrock-gründeren Larry Fink krevde allerede i 2018 at konsernsjefene måtte komme opp med en definisjon av selskapenes “purpose” – altså formålet/hensikten til selskapene i fondet. Et krav de ikke kunne ignorere. Blackrock har investert hele 9,5 billioner euro i de 13.000 største selskapene i verden.
På World Economic Forum i Davos i 2020 presenterte Fink seg som spirituell bestefar til miljøvernikonet Greta Thunberg. Rundt halsen bar han et klimasjal med farger som symboliserer de stigende gjennomsnittstemperaturene. Kort tid før dette hadde han oppfordret lederne i store internasjonale selskaper til endelig å ta temaet miljøvern alvorlig. Fink truet med å straffe alle som ikke fulgte oppfordringen. Blackrock kan starte nedsalg av aksjer eller komme med mistillitsforslag på generalforsamlingene.
Miljøvern blir misbrukt
I teorien lyder dette lovende. Selskaper kan bli straffet av investorene, alle som ikke følger ESG-regelverket blir skjøvet ut av markedet. Lenge leve den nye, vakre ESG-verdenen. Ved hjelp av markedet, slik lyder logikken, kan man enkelt oppnå det gode.
Men alle som sjekker tilstanden litt mer grundig, slik Fancy gjør, oppdager sprekkene i den vakre fortellingen om økonomien som blir grønnere takket være markedets usynlige hånd. En studie av den britiske tenketanken Influencemap viser at mer enn halvparten av alle “klimafond” ikke oppfyller vedtakene i Paris-avtalen.
Det er forferdelig når miljøvern blir misbrukt som markedsinstrument.Desiree Fixler
Av 130 fond hadde 72 investert i selskaper som Total, Halliburton, Chevron og ExxonMobil. Alle disse er ansvarlige for utslipp av mer drivhusgass enn det som er tillatt ifølge Paris-avtalen. Aller dårligst var globale giganter som amerikanske State Street, den sveitsiske storbanken UBS – og Blackrock. Men Fancys tidligere arbeidsgiver peker på metodiske feil i undersøkelsen.
DWS er den nest største formuesforvalteren i Tyskland og skal ifølge den avgåtte bærekraftsjefen Desiree Fixler ha lurt kundene i markedsføringen av sine fond. DWS skal utad ha gitt inntrykk av at en stor del av investeringene er foretatt i henhold til ESG-konforme strategier, men internt innrømmes det at det bare er en brøkdel.
– Styret kjente til denne feilaktige informasjonen og den operative risikoen, sier Fixler. – Det er forferdelig når miljøvern blir misbrukt som markedsinstrument.
Morningstar vurderer og rangerer fond og ga i november 2020 karakteren “Basic” til DWS – bare den tredje beste av fire mulige.
– DWS overdriver kraftig. Fondsindustrien blir styrt av markedsføring og salg, sier Ali Masarwah. Han var tidligere analytiker i Morningstar og jobber nå som partner i finansselskapet Envestment.
De amerikanske markedsovervåkerne i SEC samarbeider også med Bafin i undersøkelser om hvordan det virkelig står til med bærekraften i DWS-investeringene. DWS vil ikke uttale seg i detalj, og tilbakeviser all kritikk.
Lysegrønne og mørkegrønne
Den grønne elendigheten har mange strukturelle årsaker. Europas industri blir bombardert med krav om hvordan de i fremtiden skal produsere miljøvennlig. I Tyskland er miljøvern tatt inn som en del av lovverket, slik at industrien risikerer anmeldelser fra miljøvernorganisasjoner som kan koste milliarder. Et helt ferskt eksempel på dette er Greenpeaces sak mot VW, Mercedes-Benz, BMW og Wintershall. Men finansbransjen har ikke tilsvarende lett forståelige kriterier for grønne investeringer, og slett ikke konkrete krav for Social og Governance.
I stedet fikk tilbydere av fond i mars en EU-forordring som deler inn produktene i tre kategorier. Article 6 omfatter fond med lave krav til bærekraft, Article 8 dekker de “lysegrønne”, som tar hensyn til klima og sosiale kriterier, mens Article 9 omfatter “mørkegrønne”, fond som har positive bærekraftmål.
Men problemet er at tilbyderne selv kan plassere sine produkter der de vil. Fristelsen til å definere fondene som bærekraftige vil derfor være stor for å lokke til seg kundene. Om de virkelig har en grønn investeringsportefølje vil tidligst vise seg i 2022, da fondene skal igjennom en årlig revisjon.
På toppen av dette må grønne fond, ifølge retningslinjene til Bafin, minst ha en andel på 90 prosent bærekraftaksjer. Men hva skjer dersom de resterende ti prosentene er investert i selskaper som produserer virkelig skittent? Ved utvalget av de 90 prosentene støtter fondsforvalterne seg på ekspertisen til eksterne aktører som Morningstar og på egne beregninger. Mange tilbydere har derfor snekret sammen kategorier som ingen investor forstår. Hvilken påvirkning eksterne og interne kriterier har på investeringene er det knapt mulig å se fra utsiden.
Det gjelder ikke minst for småinvestorer, mener Jakob Thomä fra tenketanken 2 Degrees Investing Initiative, som har spesialisert seg på miljøvernspørsmål.
– Mange mennesker er heller ikke helt sikre på hva de ønsker å oppnå med pengene sine.
Full forvirring
Forvirringen blir ikke mindre av at det i Europa ikke finnes noen enighet om hva bærekraft egentlig innebærer. I Frankrike blir strøm fra atomkraftverk sett på som økologisk fornuftig fordi det er CO2-fattige investeringer. Tyske kunder derimot kan knapt forestille seg å kjøpe aksjer fra selskaper som driver slike kraftverk. Selv “Best in Class”-begrepet, som belønner selskaper som er mer bærekraftige enn sine direkte konkurrenter, fører til absurde resultater. Den britiske oljegiganten BP ble lenge betraktet som et av de mest fremtidsrettede i bransjen. Men det var før BP-plattformen Deepwater Horizon eksploderte i 2010 og sørget for en naturkatastrofe i Mexicogolfen.
Enda mer vrien blir situasjonen fordi stadig flere fond blir forvaltet passivt – de er en kopi av en aksjeindeks. Det gjør det umulig å kaste aksjen til et selskap ut av porteføljen fordi styret består av klimaignoranter.
Stresstest på gang
Til tross for Finks knallharde utsagn blir også Blackrock kritisert fordi de ikke gjør nok for å påvirke selskapene de har investert i. Selskapet har da også bare 70 medarbeidere med ansvar for 13.000 selskaper. Da kan man ikke forvente at de har full oversikt og heller ikke at de i spesielle tilfeller kan utøve press på generalforsamlingene eller i kulissene for å få på plass mer miljøvern.
Markedslederen konsentrerer seg om 2.200 selskaper som står for to tredjedeler av porteføljen og om 1.000 andre som er ansvarlig for brorparten av CO2-utslippene. I tillegg rapporterer Blackrock at de har hyppig kontakt med styrene i selskapene. Men misforholdet mellom den lille staben og det enorme antallet selskaper i porteføljen er fortsatt ekstremt. Og selv ikke Blackrock kan utøve noen innflytelse på ikke-noterte selskaper.
Den europeiske sentralbanken betrakter klimaendringer som en trussel for stabiliteten i finansmarkedene, men selv ESB sliter med manglende transparens. Fra og med neste år vil banken undersøke hvordan kostnadene til CO2-skatt og ekstreme værforhold – tørke, stormer, oversvømmelser – påvirker lånekundene og dermed også sentralbankens egen balanse.
Det finnes ikke 50 år med troverdige ESG-kriterier, og gal fordeling av ressurser har alltid vært en del av kapitalismen.Ali Masarwah
Det å bestå denne klimastresstesten til ESB blir viktig for forretningsbankene. Hvis disse ved innvilgning av lån ikke tar nok hensyn til bærekraft, kan ESB komme med høyere krav til egenkapital for å forhindre utlånstap som skyldes klimaendringer.
En undersøkelse av Bloomberg blant 20 store banker viser da også at disse mangler mesteparten av dataene om kundene som er nødvendig for stresstestene. Disse kan tidligst komme i gang i 2023.
Bransjen trenger en standard
Hva skal man så gjøre? Det er ikke noe alternativ å fjerne miljøvern som betingelse for investeringer. Fondsforvalter Masarwah ber om sinnsro.
– Prosessen kommer først nå i gang. Det finnes ikke 50 års erfaring med troverdige ESG-kriterier, og gal fordeling av ressurser har alltid vært en del av kapitalismen.
Hjelpen kan komme fra enklere, mer ensartede regler. Finanswende-gründeren Schick krever at man for bærekraftindikatorer, for eksempel CO2-utslipp, i fremtiden får de samme spillereglene som for rapportering av omsetning og fortjeneste.
– Med et stempel fra revisoren kan investorer ta en gjennomtenkt beslutning, sier han.
Det finnes da også enkelte stempler og sertifikater allerede som kan fungere som mønster for en slik bransjestandard. Fondsforvalter Klein ser på FNG-stempelet fra selskapet QNG som den tyske gullstandarden. Fondsforvaltere må dokumentere bærekraften til samtlige aksjer og obligasjoner for å få denne godkjennelsen. Selskaper som henter mer enn fem prosent av omsetning fra forbrenning av kull eller våpenproduksjon er for eksempel utelukket.
Like strenge er også andre stempler fra Europa, for eksempel fra Østerrike.
– Disse kan bli harmonisert med EU-reglene, og i beste fall bli et slags trafikklyssystem, sier Klein.
Også Blackrock vil sette pris på økende bruk av standarder.
– Nesten hver eneste tilbyder av fond definerer bærekraft forskjellig. Bransjen trenger en eller to globale standarder, heter det fra selskapet.
Aller mest effektivt vil det være å få på plass en global CO2-skatt for selskaper, der er både Fink og hans tidligere sjef enige. En slik skatt vil gjøre kostnadene fra forurensning direkte synlige i regnskapet.
– Disse kan enhver fondsforvalter umiddelbart ta hensyn til ved sine investeringer, sier Fancy – trygt tilbake igjen nede på bakken.
Av: Tim Bartz, Michael Brächer, Der Spiegel
Oversatt og tilrettelagt: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)
