I år vil han prøve å toppe fjorårets drømmesesong, der han passerte pappa Christians historiske ranking og ble første nordmann til å løfte et ATP-trofe.
– Man vil alltid prøve å klatre så tidlig som mulig i karrieren. Men det er det som er spennende med tennis – det finnes ingen garantier, sier Ruud.
En sjelden gang dukker det opp unge nordmenn som greier å slå seg frem i verdensidretter uten drahjelp fra norske tradisjoner, smøretrailere eller høydeopphold. Og en lørdag i desember står et lysende eksempel foran oss, iført sponsorklær – på smittesikker avstand i lobbyen i sin eksklusive bolig på Frogner i Oslo.
De siste par årene har Casper Ruud passert et nesten ubeskrivelig trangt nåløye og etablert seg i verdenstoppen i tennis. Rundt 10.000 spillere satser absolutt alt for å nå toppen, og Ruud rangeres nå som 27. beste spiller i verden. I fjor klatret han nesten 30 plasser, og oppsummert ble 2020-sesongen en kjempesuksess, til tross for fem måneders spilleavbrudd, utallige døgn på hotellrom i karantene og et 30-talls coronatester verden rundt.
– Noen leger er grundigere enn andre, og da kan man nesten føle at de pirker oppi hjernen din når de tar neseprøven. Det er ikke behagelig, nei, men jeg har nesten blitt vant til det og klager ikke, sier Ruud optimistisk. Han vet godt at litt nesevondt blir for bagateller å regne sammenlignet med hva andre opplever under pandemien, også i tennisverdenen. Derfor stiller han seg positiv til spillernes ulike solidariske tiltak for å gi pengestøtte til utøvere med dårligere sponsorinngang, de som sliter økonomisk etter en avkortet sesong med færre prispenger å kjempe om.
– I de neste årene ønsker jeg å være med å ta initiativ for at flere spillere i tennisverdenen skal kunne leve av sporten. En spiller på 120. plass – uten sponsorer – tjener ikke penger på tennis, og det er litt synd. Når du har en slik rangering, er du en ekstremt god utøver, og det er dumt at en slik spiller kanskje gir opp fordi det ikke går rundt økonomisk, utdyper Ruud.
En spiller på 120. plass – uten sponsorer – tjener ikke penger på tennis, og det er litt synd.
Støtter spillersolidaritet
Han viser til at sporten hans ikke er noen gullgruve for alle. Til det er utgiftene ved å reise verden rundt på tennis-touren for høye. Kanskje går Team Casper Ruud litt i pluss etter drømmesesongen 2020, hvor han spilte inn rundt ti millioner kroner. I så fall er det første gang siden han ble proff i 2016.
– I tennisen tar de aller beste mesteparten av kaka?
– Det er delt opp relativt fair. Taper du i første runde i en grand slam-turnering, drar du hjem med cirka 500.000 kroner før skatt, som er veldig mye penger for en gutt i 20-årene. Mens vinner du hele turneringen, får du rundt 30 millioner kroner, så det er jo et stort sprang. Men spør du meg så synes jeg alt Federer, Nadal og Djokovic – de beste gutta i verden – har spilt inn, er vel fortjent, så store idrettsutøvere som de er.
Men spør du meg så synes jeg alt Federer, Nadal og Djokovic – de beste gutta i verden – har spilt inn, er vel fortjent.
– Hva koster det deg å spille tennis et år med reiser, hotell og støtteapparat?
– Det eksakte tallet har jeg ikke i hodet, men det er snakk om flere millioner kroner. Beløpet kommer selvfølgelig an på hvor mange personer man vil ha med seg. Roger Federer reiser med familie, massører, kokk og lærere til barna sine, så det er ikke tvil om at han har et mye høyere budsjett enn meg. Uansett: Det er en kostbar idrett, sier Ruud, som i en alder av 22 er blitt arbeidsgiver for ni personer. Og mens unge menn har en tendens til å belemre sine foreldre med både bekymringer og utgifter, har tennisstjernen fra Snarøya ansatt både sin far Christian (som hovedtrener) og sin mor Lele pluss en kompis og ytterligere seks personer i egen bedrift, Team Casper Ruud. Vi kan liste opp fem trenere med ulike oppgaver, tennis-analytiker (på konsulentbasis), manager og mamma på administrasjon.
Profil: Casper Ruud (22)
Aktuell fordi: Starter ny sesong i Australia etter å ha lagt et drømmeår på tennisbanen bak seg, hvor han klatret fra 54. til 27. plass på verdensrankingen.
Beste investering: Kjæresten Maria Galligani (24). Ellers føler han at han har fått god avkastning ved å være på Nadal-akademiet de siste to årene. Det har kostet både tid, krefter og penger å gå der, men har tatt ham videre i karrieren.
Dårligste investering: Har kjøpt mange klær han aldri har fått brukt.
Best på: 100 prosent dedikasjon til idretten og grundighet i arbeidet med tennis.
Dårligst til: Kan være surrete, glemsom og sløv på ting som ikke har å gjøre med tennis. Utsetter kjedelige ting til aller siste frist. Dårlig til å svare på meldinger.
Viktigste milepæl: Møtte Roger Federer i tredje runde på favorittunderlaget grus i French Open i 2019. Hadde set-ball mot legenden i tredje sett, men tapte på tie-break. En ære å få dele bane med et slikt ikon, en god erfaring som han lærte mye av.
Min hverdag: Mye trening, enten han er hjemme eller ute på turneringer. Tennis handler mye om å trene bra for å være best mulig forberedt til neste kamp.
Hobby: Glad i å spille golf, sier han drømmer om å bruke tid på golfbanen etter tenniskarrieren.
Hovedpersonen bare smiler når vi spør om hvem som er sjefen, men rainmaker’n på laget er i hvert fall ham selv. Hans raske ben og drepende forehand har hittil spilt inn 25 millioner kroner i prispenger i ATP-karrieren. Og mye mer skal det trolig bli: Ruud ser for seg 10–15 år på toppnivå. Normalt står prispengene for om lag en tredel av inntektene til proffe tennisspillere, øvrige to tredeler kommer fra sponsorer. Men Ruud er ikke helt der ennå. Han har plass til flere sponsorer på laget, selv om hettegenseren hans allerede ser litt overlesset ut med logoer.
Ifølge en ikke helt uhildet kilde, manager Venke Aure, er Casper et drømme-sponsorobjekt. Hun har kjent ham siden han var ungdom og er nå både hans manager og agent.
– Han er veldig pliktoppfyllende, dropper aldri en trening eller en forpliktelse med samarbeidspartnere og er dessuten veldig familiekjær og snill. Man vil aldri se en stygg overskrift om ham, reklamerer Aure, som ledsager Ruud under intervjuet med Kapital. Hvor mye sponsorkroner teamet får pr. i dag vil hun ikke ut med.
Presset Federer i Paris
En stund ble Ruud omtalt som “tennisens Martin Ødegård”, men hans prestasjoner de siste årene gjør at tennis-esset ikke trenger å bli løftet av jevnaldrende fotballstjerner. Tennis-kjennere har latt seg forbløffe over hans modne opptreden, både på og utenfor banen. I tillegg har han en fysikk og en tung toppspinn-forehand som kan rive motstanderen i filler gjennom en kamp. I 2019 hadde han set-ball mot legenden Federer i tredje sett i Paris, men tapte på tie-break. Men han fikk vist en hel verden at han har krutt i børsa, og etterpå sa Federer han var glad han kunne gå i dusjen med seier. Turneringen innbragte ham for øvrig 143.000 euro, tilsvarende drøyt halvannen million kroner.
– Har utsiktene til å kunne tjene godt motivert deg til å satse på tennis, en idrett med virkelig store penger?
– Ja, absolutt, og jeg har vært veldig heldig som har hatt mange gode sponsorer som har støttet meg helt siden jeg var 14–15 år. Det har gitt satsningen min en økonomisk trygghet og gitt meg mulighet til å reise rundt og spille. Det er som du sier: Federer og Nadal er blant de best betalte idrettsutøverne i hele verden, så det er ikke “småfisker” man har med å gjøre her. Men det er ikke før man kommer helt opp i verdenseliten at de virkelig ekstreme summene kommer. I 2020 har jeg hatt et bra år, men jeg har tjent langt mindre enn hva for eksempel den 27. beste fotballspilleren i verden har tjent, svarer Ruud.
– Ni millioner kroner bare i prispenger høres vanvittig mye ut for vanlige folk.
– Absolutt, jeg klager ikke, men man må huske på det er før skatt, så minst 40 prosent går til skatt, men like fullt er det mye penger, repliserer Ruud og minner om at karrieren er kort og at han trolig er ferdig som 35-åring. Derfor handler det også om å kunne legge seg opp litt pensjonspenger.
– Har du noen tanker om en karriere etter tennisen?
– Jeg drømmer om å ha en så god karriere i tennis at jeg forhåpentligvis ikke trenger å jobbe etterpå. At jeg kan jobbe hardt og realisere mine drømmer og mål innen idretten og så ta livet med ro. Men jeg vil alltid være aktiv på noe, jeg skal ikke gjøre ikkeno’ fra jeg er 35 år og livet ut, så noe kommer jeg nok til å finne på, sier Ruud, og med et smil legger han til:
– Etter karrieren blir det nok endel golfrunder som jeg føler har gått tapt i disse årene hvor jeg har reist verden rundt.
Forberedelser til et “sivilt” liv er han allerede så smått i gang med. Han har kjøpt eiendom og aksjer, det siste for øvrig med stort hell. Ifølge Finansavisen har Ruud tatt en “Jan Haudemann-Andersen“. I 2019 kjøpte Ruud aksjer i quiz-selskapet Kahoot og kreftvaksineselskapet Vaccibody. Begge aksjene har steget flere hundre prosent, og Ruud sitter i dag med papirgevinster på seks–syv millioner kroner. Men ifølge manager Aure er Ruud på ingen måte noen trader, han er bare “i ferd med å ta noen steg fra gutt til voksenverdenen”, og disse populære selskapene har han fått med seg.
100 prosent perfeksjon
Tennis på toppnivå har blitt mer fysisk enn før: Man må være både sterk, fleksibel og utholdende. Alt må være perfekt for å komme blant de 100 beste. Dermed tar det kanskje lengre tid å etablere seg i verdenstoppen nå enn da dagens stjerner Federer, Nadal og Djokovic fikk sine gjennombrudd. Likevel har Ruud klatret raskt på rankingen.
– Hvordan har du blitt så god – så fort?
– Jeg har gått på trening hver dag og visst hva den ultimate drømmen er, og hva jeg vil oppnå. I tillegg har jeg en far som har vært streng og nøye med meg hele veien, for at jeg skulle få mest ut av idretten min, vel å merke uten at han har vært en “crazy fyr” som har pushet meg til tårer hver dag, sier han om pappa Christian, som var Norges beste tennisspiller på 1990-tallet.
– Fra hvilken alder begynte han å trene deg?
– Helt siden jeg kan huske. Men jeg har selv alltid hatt et ekstremt konkurranseinstinkt: Enten det har vært kanonball på barneskolen eller brettspill hjemme, så har det alltid vært tilfredsstillende å vinne. Mye av grunnen til at jeg synes det har vært så spennende å drive med tennis, i tillegg til at det er en kul og interessant idrett, er at du må ha et ekstremt konkurranseinstinkt for å lykkes.
– Nå har du vel kommet over kneika, men har du følt underveis at du har satset mye på ett kort?
– Ja, jeg har lagt alt av tid og krefter i å klare å lykkes med tennisen og ofret skolegang og sånne ting. Jeg hadde vel klart å finne måter å leve på om jeg ikke hadde lykkes også, men det er dette jeg har drømt om i mange år allerede, sier Ruud og fortsetter:
Jeg har lagt alt av tid og krefter i å klare å lykkes med tennisen og ofret skolegang og sånne ting.
– Nå har jeg fått mine første to år hvor jeg virkelig har kommet et godt stykke på vei til dit jeg ønsker å “menge meg” de neste årene. Jeg føler meg nærmere målet enn noen gang før, og har hatt en god fremgang og klatret flere titalls plasser på rankingen. Jeg føler jeg er i god rute og er fornøyd med der jeg ligger nå, som et godt utgangspunkt for de neste sesongene, men fortsatt er det en lang vei opp.
– Hvor ligger du etter at 2021-sesongen er over?
– Vanskelig å svare på. Så lenge jeg ligger høyere enn nå, så er jeg vel fornøyd. Men man kan ikke forvente at fordi jeg endte på 54. plass i 2019 og 27. plass i 2020, skal jeg bli nummer åtte i år. Det er ikke sånn det funker. Jo høyere opp man kommer, desto tøffere blir motstanden og klatringen videre, forklarer han.
Jo høyere opp man kommer, desto tøffere blir motstanden og klatringen videre.
Mentaltrener fra 14 år
Ender han 35. i verden ved utgangen av 2021, blir han ikke superskuffet over det heller.
– Men man vil alltid prøve å klatre så tidlig som mulig i karrieren. Men det er det som er spennende med tennis, det finnes ingen garantier. 25. plass har vært min beste ranking hittil, og det kan også hende at det blir det høyeste jeg når i min karriere, men forhåpentligvis klatrer jeg videre og blir blant de 10–20 beste i verden.
– Som en gladiator på Colosseum
Mentaltrener Erik Bertrand Larssen vedgår at han var skeptisk da Christian Ruud spurte pent om han kunne begynne å jobbe med sønnen hans. Og vegringen skyldtes ikke bare at Casper den gang kun var 14 år, hvilket normalt sett er altfor ungt til å bli “elev” hos Bertrand Larssen.
– I begynnelsen hadde jeg litt “piggene ute“ med tanke på å hjelpe ham. Han var en litt sutrete tennisgutt fra Snarøya med vestkant-preg. Til tider var jeg nok litt brutal i tilbakemeldingene til ham. Men jeg fant fort ut at han villig til å lytte, utvikle og endre seg. Jeg sa til ham at “skal du bli en rå kriger på tennisbanen, må du se løsninger“. Der har han blitt helt rå, for så lenge det gjenstår å spille baller er det håp om å vinne en tenniskamp, forklarer Bertrand Larssen, som karakteriserer 22-åringen som en av de aller mest suksessrike idrettsutøverne han har hjulpet.
– Det som har fascinert meg mest med Casper, er at han “har gjort jobben“ og arbeidet seriøst med det mentale hele veien, ikke bare av og til, slik mange gjør. Han har evnet å skape en tro i hverdagen på at han kan bli veldig, veldig god. En tro på at han kan vinne de viktige ballene og slå de beste. Det innebærer å ta mange rette valg hver dag. Og hver gang du gjør et riktig valg så blir troen sterkere, og den selvtilliten tar du med deg inn i kampsituasjonen. Dette har Casper vært veldig flink til, sier Bertrand Larssen. I tillegg har han lært Ruud hvordan bruke tanker, pust og kroppsbevegelser riktig på de aller viktigste poengene, når nervene gjør seg mest gjeldende.
– Hvor viktig er psyken i tennis?
– Jo mer teknisk en idrett er, desto mer avgjørende vil det mentale være, som for eksempel i skihopping, golf eller bueskyting. Tennis er brutalt, fordi det er en kampsport – uten at man får lov til å ta på hverandre. Mentalt sett har sporten brutaliteten til en MMA- eller boksefight. Det er en av de mest mentalt utfordrende sporter du kan drive med: På de store tennisarenaene er det nesten som å være gladiator på Colosseum. Du er alene, med alles blikk rettet mot deg, i en kamp som ofte bølger frem og tilbake, ofte over flere timer.
– Hvordan er Casper rustet for å klatre ytterligere på verdensrankingen?
– Mange som ikke kan tennis forventer at han bare skal klatre og klatre. Vi har snakket mye om de ulike scenarioene på veien til toppen, for til topps skal han. Jeg opplever at han er robust på ulike scenarioer. For ferden til toppen kan ta mange veier, og det skal han være forberedt på, ellers har jeg gjort en dårlig jobb, avslutter mentaltreneren.
– Men ambisjonen er fortsatt å bli best?
– Jeg tror ikke jeg gråter meg i søvn om karrieren ender med at jeg blir nummer fire i verden, men den ultimate drømmen for alle unge spillere er å vinne en grand slam eller bli nummer en. Det er noe som har vært i drømmene mine helt siden barndommen, å nå helt til topps.
Jeg tror ikke jeg gråter meg i søvn om karrieren ender med at jeg blir nummer fire i verden.
Å stå alene, ansikt til ansikt med en motstander – på ubestemt tid– mens spillet bølger frem og tilbake, utgjør en sjelden mental utfordring som kan føre til at spillere “kan tape kampen for seg selv”, men det skjer aldri med Ruud, ifølge tenniseksperter.
– Jeg har jobbet med mentaltrener Erik Bertrand Larssen siden jeg var 14–15 år. Da jeg var yngre, var jeg glad i å syte og sutre på ting. Både min far og Erik har lært meg at det må man bare slutte med. Jeg har blitt veldig mye bedre til ikke å gå i de sporene der. Jeg har forstått at det kanskje bare er tre–fire baller som avgjør kamper, og da må man være 100 prosent klar for hvert poeng og ikke la psyken ødelegge for en. Man blir irritert og frustrert i løpet av en kamp, men jeg er ikke sånn som viser så mye følelser.
– Du knuser ikke racketer og rydder bordet med drikke og frukt?
– Jeg skal være ærlig og si at jeg har knust en racket eller to, men ikke på banen og aldri i kamp. Det synes jeg ikke noe om, men det har skjedd etterpå i frustrasjon. Jeg tenker som en samuraikriger; man kaster ikke sverdet sitt i bakken, da taper du i hvert fall!
Jeg skal være ærlig og si at jeg har knust en racket eller to, men ikke på banen og aldri i kamp.
“Heltedåd” i Argentina
Under Argentina Open i februar skjedde det noe dramatisk. Like før helt avgjørende poeng i semifinalen besvimte to tilskuere i heten. I 29 graders varme jogget Ruud flere ganger bort til spillernes kjølebag for å hente kalde vannflasker som han kastet til folk som prøvde å få liv i de to som hadde kollapset på tribunen. For dette ble han hyllet på arenaen og høstet ros fra kommentatorboksen.
– Dette er nesten noe man aldri før har sett i tennisen. En herlig gest, sånn blir man stolt av å se, lød det fra kommentatorparet på Eurosport, som mente mange andre spillere ville forblitt i sin egen “boble“ for å unngå å miste konsentrasjonen i en avgjørende fase av kampen.
Savner hjemmebane
For hjertelaget er større enn man kanskje kunne frykte fra en privilegert gutt fra Snarøya i Bærum. Han er allerede ambassadør for den humanitære organisasjonen Right to Play, og i fremtiden ønsker han “å gi tilbake til samfunnet”, til “folk som ikke har fått samme muligheter som ham selv”.
– På vei opp spilte jeg mye i Sør-Amerika, hvor mange mennesker bor i skur. Det jeg har sett, har gjort at jeg setter mer pris på hvordan vi lever i rike Norge. Mange unge mennesker i dag lever i en liten boble og kunne hatt godt av å ta en tur til slummen i Rio eller Venezuela for å se hvordan store deler av verdens befolkning har det, sier Ruud.
Men én ulempe medfører det likevel å komme fra en fornøyd miniputtnasjon, i hvert fall for en tennisspiller med skyhøye ambisjoner: Han vil trolig aldri få spille viktige kamper foran hjemmepublikum.
– Det er en utfordring at jeg mest sannsynlig aldri vil få spille en ATP-tour turnering hvor tusenvis heier på meg fra tribunen slik en italiener, franskmann eller spanjol vil kunne oppleve hvert år. Selvfølgelig vet jeg at mange følger med hjemmefra på TV, men jeg får aldri den center court-følelsen som en franskmann vil føle i French Open. På den annen side, ser man på Roger Federer fra Sveits, som også et lite land, så har han fans verden rundt, så blir man stor nok, så er det mulig.
Selvfølgelig vet jeg at mange følger med hjemmefra på TV, men jeg får aldri den center court-følelsen som en franskmann vil føle i French Open.
