Året er 1991. Rakettene regner over Bagdad. Saddam Hussein sitter fortsatt i diktatorstolen. Fire år gamle Zaineb har vært i familieselskap hos bestemor. Der trives hun godt. Nå sitter hun i baksetet i bilen på vei hjem. Sammen med storesøsknene ser hun på en liten, bærbar antenne-TV. De er snart fremme. Pappa åpner døren. Han tuller Zaineb inn i kappen av kamelskinn, slik han pleier. Og bærer henne inn i huset. Hun titter ut gjennom ermet i kappen. “Her inne er du trygg,” sier pappa.
Les også:
Se hele listen over 40 under 40 her.
– Et forbilde
34 år gamle Zaineb Al-Samarai har få minner fra tiden da familien bodde i Irak. Men noe minnes hun.
– Jeg husker den kappen. Den var som min egen usynlighetskappe, lik den Harry Potter har. Der inne var jeg trygg, selv da krigen herjet utenfor, forteller hun da Kapital møter henne på Hotell Amerikalinjen i Oslo i forbindelse med at hun er valgt ut som en av Kapitals 40 talenter under 40 år.
Den var som min egen usynlighetskappe, lik den Harry Potter har. Der inne var jeg trygg, selv da krigen herjet utenfor.Zaineb Al-Samarai, partner i Storm Samfunn
Hun er med fordi hun i ung alder har utmerket seg både i politikken, blant annet som byrådssekretær i Oslo og som vararepresentant på Stortinget, og som rådgiver i en rekke ulike kommunikasjonsbyråer.
Al-Samarai, som har en master i rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo, etablerte også nylig Storm Samfunn, som skal levere rådgivningstjenester innen politisk og strategisk kommunikasjon, sammen med blant andre Per Valebrokk og Petter Stordalen.
Og hotellkongen har bare lovord å si om sin nye partner.
For meg representerer Zaineb fremtidens Norge.Petter Stordalen
– For meg representerer Zaineb fremtidens Norge. Hun er dyktig, ambisiøs, tillitsvekkende og til tross for sin alder – svært erfaren innen politikk og kommunikasjon. Ikke bare en stjerne, men et forbilde for unge mennesker som vil få til positiv endring for landet vårt, sier Petter Stordalen til Kapital.
Politisk flyktning
Al-Samarai var bare syv år da hun kom til Norge fra Irak. Familien måtte flykte fordi faren var diplomat og hadde kritisert regimet og Saddam Hussein.
– Valget stod mellom å bli i Irak, pappa ble henrettet, og vi ble uten far. Eller at pappa dro og vi ble igjen. Men da ville vi fortsatt vært uten far, forteller Al-Samarai.
De flyktet gjennom natten til Syria, hvor de ble værende i halvannet år før de omsider fikk komme til Norge hvor faren ventet på dem. De ble først innkvartert på et ventemottak på Tanum utenfor hovedstaden.
Valget stod mellom å bli i Irak, pappa ble henrettet, og vi ble uten far. Eller at pappa dro og vi ble igjen. Men da ville vi fortsatt vært uten far.Zaineb Al-Samarai, partner i Storm Samfunn
– Å komme til Norge var helt fantastisk, fordi pappa var her. Og på ventemottaket delte hele familien rom, og vi hadde køyesenger og kantine. Det var som på leirskole. Jeg levde mitt beste liv jeg. Fikk jo sove i den øverste køya og alt, humrer hun. – Men jeg tror ikke foreldrene mine syntes det var like gøy.
Familien ble gjenforent i Norge i 1994, og hun husker spesielt godt den første snøen.
– Den var helt forferdelig. Det var så kaldt. Vi visste ikke hvordan vi skulle kle oss. Vi hadde lært at lag på lag var bra. Men tre tennissokker varmer jo ikke som ull.
Vil utgjøre en forskjell
Al-Samarai begynte på skole på Røa i Oslo vest. Her følte hun sterkt på annerledesheten.
– Jeg var vant til å ha mange venner, og har alltid vært veldig sosial. Der ville ingen være venn med meg. Jeg kunne jo ikke språket. Jeg var hun rare.
Der ville ingen være venner med meg. Jeg kunne jo ikke språket. Jeg var hun rare.Zaineb Al-Samarai, partner i Storm Samfunn
Men da familien flyttet til Holmlia på østkanten, ble ting fort bedre.
– Det er litt rart å tenke på nå. Men da jeg kom inn i klasserommet første dag, tenkte jeg: Herregud så mange utlendinger det er her, sier Al-Samarai og ler. – Men der hadde jeg det helt fantastisk. Da hadde jeg lært norsk, og var ikke annerledes lenger. Fordi alle var jo det.
Følelsen av annerledeshet, å vokse opp i fattigdom i Norge, og oppleve forskjellene i samfunnet tett på kroppen bidro til at Al-Samarai ble politisk aktiv. Først i elevråd, deretter i lokalmiljøet, før hun tok steget inn i Arbeiderpartiet.
– Følelsen av urettferdighet, og det at vi ikke alle har samme mulighet til å starte likt på startstreken, er også noe av grunnen til at jeg studerte jus, forteller 34-åringen. – Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil bli når jeg blir stor. Men uavhengig av hva jeg gjør vil jeg utgjøre en forskjell. Enten gjennom jobben eller ved å være meg.
Drives av konkurranseinstinktet
Det har tatt mange år for Al-Samarai å bli stolt av den hun er – ikke helt irakisk, men heller ikke helt norsk.
– Pappa lærte meg at vi skulle jobbe dobbelt så hardt. Slik har jeg klart å ta min annerledeshet og gjøre den til min styrke, i stedet for å se på det som noe negativt. Det gjør at når jeg kjemper om å få til noe, i stedet for å skylde på at noen ikke liker meg eller er rasister, bretter jeg opp ermene og jobber dobbelt så hardt.
Pappa lærte meg at vi skulle jobbe dobbelt så hardt. Slik har jeg klart å ta min annerledeshet og gjøre det til min styrke, i stedet for å se på det som noe negativt.
Al-Samarai innrømmer at dette også kan ha noe å gjøre med hennes kraftfulle konkurranseinstinkt og iboende behov for å være best – helst i alt.
– I femte klasse spurte jeg læreren: “Jeg er best i klassen, er jeg ikke?” Da hun svarte at jeg ikke var best i alt, men i noe, kastet jeg hodet bakover og var fryktelig oppgitt. “Hvordan blir jeg det da?” Så måtte hun sette seg ned med meg og forklare hva jeg skulle gjøre for å bli best. Når jeg tenker på det nå, var jeg åpenbart psykopat som barn, sier Al-Samarai spøkefullt. – Nei, men det er en fin egenskap å ville forbedre seg.
Idrett som botemiddel
Et sted hun virkelig fikk igjen for både konkurranseinstinkt og behov for å være best, var på fotballbanen. Et fristed og en arena som har betydd mye for henne.
– På fotballbanen spiller det ingen rolle hvilket språk man snakker. Jeg fikk endelig en arena hvor jeg følte meg ekstremt trygg og hadde det utrolig gøy. Jeg elsker norsk idrett. Jeg fikk den selvtilliten jeg har i dag fra da jeg gikk på fotballbanen.
Den arenaen norsk idrett skaper for samfunnet mener Al-Samarai er undervurdert, og hun var oppriktig bekymret da idretten måtte stenges ned under pandemien.
Idrett er en av de beste arenaene vi har i Norge for å bekjempe utenforskap, for å få bedre integrering og for å bygge opp fremtidige talenter uavhengig av hva de velger å gjøre i livet.
– Trangboddheten er helt vanvittig i Oslo, og mange bor under fattigdomsgrensen. Men på idrettsarenaen får du et fellesskap, og et fristed hvor alle er likestilt.
Hun har selv engasjert seg både i styret i Vålerenga Fotball og i Norges Idrettsforbund etter at hun måtte legge opp fotballkarrieren som 19-åring grunnet “ødelagte” knær.
– Idrett er en av de beste arenaene vi har i Norge for å bekjempe utenforskap, for å få bedre integrering og for å bygge opp fremtidige talenter uavhengig av hva de velger å gjøre i livet.
– Beste jobben jeg har hatt
Al-Samarai har lenge engasjert seg i frivillighet utover jobbene hun har hatt både i politikken, i Norges Rederiforbund, i ulike kommunikasjonsbyråer, og ikke minst i Meny. En jobb hun fikk som 16-åring, og tviholdt på så lenge hun kunne.
Jeg elsket å jobbe i ferskvaredisken. Jeg lærte meg et nytt fag, og gikk inn i det med hud og hår, som jeg gjør med alt.
– Det er den beste jobben jeg har hatt. Jeg elsket å jobbe i ferskvaredisken. Jeg lærte meg et nytt fag, og gikk inn i det med hud og hår, som jeg gjør med alt. Jeg fikk tidlig ansvar og tillit, og da leverer jeg enda bedre. Selv da jeg var jurist tok jeg noen lørdagsvakter. Og hadde de ringt meg nå fordi de trengte en vikar noen lørdager, hadde jeg nok stilt opp, konkluderer Al-Samarai.
Ja, så lenge vakten ikke starter for tidlig. Hun beskriver seg nemlig som et utpreget B-menneske, og vil gjerne slå et slag for at B-mennesker også er flinke.
– Når jeg leser slike profilintervjuer som dette, er det ofte om mennesker som står opp før klokken seks og løper en mil før de kommer på jobb. Det er ikke meg. Hvis folk skal kalle inn til møte før klokken åtte om morgenen, bør det være skikkelig viktig, sier 34-åringen og ler.
Hun er vanligvis på jobb før ni, og da går dagen slag i slag med jobb og frivillige engasjementer før hun drar hjem til ektefellen, tidligere FrP-politiker Jan Erik Fåne.
– Blir det mange opphetede, politiske diskusjoner hjemme?
– Vi vet vi er uenige om mye, og tar ikke de debattene hjemme, så lenge vi er enige om det viktigste. Jeg pleier å si at han blir mer fornuftig jo eldre han blir, litt som Kåre Willoch. Det er fint å ha felles interesser selv om vi ikke alltid har de samme meningene.
Les også:
