Gjestekommentar: Stein Bruun i Arctic Securities
Vestlige sentralbanker har slitt med å få inflasjonen varig opp på to prosent-målet. Pandemien har gitt markant høyere inflasjon, drevet av blant annet kraftig hopp i vareforbruket kombinert med flaskehalser i produksjon og transport, og forsterket av omslaget i oljeprisen, skyhøye gasspriser i Europa og strømpriser her hjemme. I OECD-landene var konsumprisene opp 1,5 prosent i de tolv månedene til januar i fjor – ni måneder senere ble fem-streken passert. I USA var årstakten 6,8 prosent i november, den høyeste siden 1982, i eurosonen 4,9 prosent, det høyeste siden 1991.
“Peak inflation” i sikte
Pandemieffektene har vært sterkere i USA enn i Europa, men endel er av forbigående art for eksempel når flaskehalser i leveransekjeden reduseres og “normalisering” av tjenestepriser etter nedstengninger er unnagjort. Etter hvert vil basiseffekter på energi også dempe inflasjonen – for olje allerede i førstekvartal – og det ganske betydelig: I USA bidro energi med 1,7 prosentpoeng til årstakten i KPI i november, i eurosonen hele 2,4 prosentpoeng, og i Norge var årstakten utenom strøm 1,8 prosent mot 5,1 prosent totalt.
I Euroland kan toppen passeres omtrent nå når blant annet tysk momsøkning i januar i fjor faller ut av 12-månedersendringen. Basiseffekter vil trekke enda mer ned på vårparten og vel så mye i USA. Når det skjer, kan “peak inflation” bli på mote, men for særlig USA ligger det an til fortsatt ukomfortabel høy inflasjon for sentralbanken.
Stramt arbeidsmarked, sterkere lønnsvekst
Amerikanske Fed har lagt kursen hardt om. Inflasjonshoppet ble lenge sett som “forbigående” (“transitory”), men det forsvant i desember da Fed varslet raskere nedtrapping av QE og flere renteøkninger – tre “kvartinger” i år og tre neste år. Den gang advarte noen av møtedeltagerne mot høyt inflasjonspress. Risikoen p.t. er raskere og flere renteøkninger.