Gjestekommentar: Bjarte M. Jonassen i Deloitte
Et finansregnskap tar alltid utgangspunkt i et rammeverk. Og med det følger strenge regler for bokføring og presentasjon. Både de som lager og de som bruker regnskapene har klare regler å forholde seg til, og regnskapene blir sammenlignbare. Så langt alt vel.
Men høy grad av standardisering skaper også behov for å vise andre tall man mener gir et riktigere bilde av egen virksomhet. Resultatet blir at selskapene i tillegg det ordinære regnskapet presenterer såkalte Alternative resultatmål (APM/Non-GAAP Measures). Enkelt forklart snakker vi om tall fra regnskapet som er justert for “noe”.
Bakgrunnen for å presentere alternative resultatmål er i utgangspunktet velment. Man ønsker å gi et mest mulig reelt bilde av virksomhetens resultater og finansielle stilling. Regnskapsreglene er ikke perfekte og gir ikke alltid den input som er nødvendig for å gi en riktig verdsettelse av et selskap. Men denne medaljen har også en bakside: muligheten til å presentere justerte tall som er bedre enn det egentlig er grunnlag for.
Earnings Before the Bad Stuff
De mest vanlige alternative resultatmålene er Resultat før finans og skatt (EBIT) og Resultat før finans, skatt og av/nedskrivinger (EBITDA). Grunnen til dette er at investorer og analytikere bruker disse tallene i sine verdsettelser, men de finnes dessverre ikke alltid direkte i et standard finansregnskap.
Men det er hvis selskapet begynner å rapportere justerte versjoner av disse to resultatmålene at man skal rette seg opp i stolen. For det er nettopp i de justerte variantene kjernen av problemet ligger. Hva er normal drift og hva er unormalt, spesielt, ikke-gjentagende, sjeldent eller uvanlig? Ikke lett å si. Det eneste som er sikkert, er at man som analytiker eller investor aldri ukritisk må sluke slike justerte tall uten minst én klype salt.
De vanligste justeringspostene er restruktureringskostnader og kostnader/inntekter i forbindelse med kjøp og salg av virksomhet (kilde: ESMA Report On the use of Alternative Performance Measures and on the compliance with ESMAs APM Guidelines). Premisset for å justere ut slike kostnader er at de er å regne som virkelige engangshendelser; påstanden er at man for verdsettelsesformål kan se helt bort fra dem, siden de inntreffer så sjelden.
Problemet er at det sjelden stemmer, ettersom slike kostnader har en lei tendens til å dukke opp igjen med jevne mellomrom. Faktisk er det jo slik at alle virksomheter stadig må omorganisere og restrukturere seg for å henge med i konkurransen. I tillegg er avgrensningen mot vanlige driftskostnader i sin natur uklar.
Tallenes tale
Man skal ikke lese mange regnskaper før man ser viktigheten av alternative resultatmål, og at omfanget har nærmest eksplodert det siste tiåret. I en undersøkelse fra det Europeiske Finanstilsynet (ESMA) av 123 børsnoterte selskaper i EU kom det frem at samtlige brukte alternative resultatmål og at de i snitt rapporterte 14 slike måltall hver (!) Utenfor finansiell sektor var justert EBIT mest vanlig, og 84 prosent rapporterte dette måltallet (kilde: ESMA Report On the use of Alternative Performance Measures and on the compliance with ESMAs APM Guidelines)
Den samme undersøkelsen viser også at kun 16 av de 123 selskapene fullt ut etterlever retningslinjene for slik rapportering, som skal sikre konsistens over tid og balansert informasjon. Derfor er det også all grunn til å sette seg nøye inn i forskjellene mellom regnskapet og de justerte tallene. Her ligger det mye godt analysearbeid og venter.
