Inflasjon og råvare-supersyklus: - This time it’s different?

Gjestekommentar: Petter Slyngstadli i Norne Securities

På 2000-tallet, da den kinesiske økonomien for alvor ble en kraft å regne med i verdensøkonomien, fikk vi en supersyklus i råvaremarkedene. Det mest fremtredende fenomenet fra 2000-tallets råvaresyklus var teorien om Peak oil, at verden ville gå tom for olje, og at oljepriser på mellom 100 og 200 dollar fatet derfor var på vei til å bli en ny normal. Dette ledet til massive overinvesteringer i dyrt oljeletingsutstyr: dyre og store dypvannsrigger, supply- og subsea-skip og annen infrastruktur. Regningene er fortsatt delvis ubetalt, og mange av vinneraksjene fra mer enn ti år tilbake er i dag fortsatt zombie-aksjer på børsen. 

Grønne skiftet – kan bli komplisert 

Prisutvikling varige konsumentvarer og råvarer. Grafikk: Macrobond

Energikrisen i Europa er et varsel om at det grønne skiftet kan komme til å bli komplisert, for mange av de fornybare energikildene er avhengig av vanskelig predikerbare fenomen som været: vind, sol og nedbør, og lagringskapasitet er vanskelig. Infrastrukturinvesteringene, og i mange tilfeller teknologiutviklingen, som skal gjøre generering, transport og lagring av energi lettere og grønnere, er ennå ikke på plass. Råvarene som trengs i nye, fornybare energikilder er mange, og ikke alle finnes i utømmelige mengder.

En fornybar råvare-supersyklus vil naturligvis være annerledes enn den vi hadde på 2000-tallet. I en oversikt som fondsforvalteren T. Rowe Price presenterte, vil investeringene for å oppnå karbonnøytralitet innen 2050/2060 kreve investeringer i infrastruktur og råvarer på 16.000 milliarder dollar, 30–40 prosent mer enn den investeringsbølgen vi så under den forrige råvare-supersyklusen. Den gang var investeringene rettet mot fabrikker og infrastruktur: stål, sement, kobber, olje og kull, men nå vil økonomiene måtte snu seg bort fra mange av disse og heller sette søkelys på råvarer som kobber, aluminium, litium (batteriteknologi), nikkel, naturgass og hydrogen. Fokuset vil være på utvikling av strømnettet, lagringskapasitet og fornybare energikilder.

Malthusianske spill i finansmarkedet, kalt opp etter utviklingspessimisten Thomas R. Malthus (1766–1834), og som innebærer at veksten vil stoppe opp grunnet mangelen på ressurser, er aldri en langsiktig god strategi. Men de kan være en god kortsiktig en: Mennesker og økonomien har en formidabel omstillingsevne. Samtidig krever et grønt skifte mange nye løsninger, og mange nye byggeprosjekter både med hensyn til å skape fornybar energi og å transportere og lagre den. Dermed kan det bli et nytt søkelys på å finne og utvinne råvarer, og også en ny supersyklus for utvalgte shippingsegmenter, til vi ser at kapasiteten her er tilstrekkelig bygget ut.

Hva så med inflasjonen? 

Under forrige råvare-supersyklus var det deflatoriske presset fra hyperglobaliseringen og Kina på andre varer veldig sterkt. Faktisk har prisindeksene for varige konsumentgoder falt i de siste 25 årene, før de snudde tidlig i 2020. Sterke inflatoriske impulser fra råvareprisene disse siste 25 årene fikk altså en permanent motkraft i fallende priser på importerte konsumentgoder. Nå ser vi både en betydelig inflasjon i varige konsumentgoder og råvareprisene. Vi ser også et par andre medvinder med hensyn til inflasjon snu til motvind: Geopolitikk, konflikter, virus og proteksjonistiske strømninger synes å gi en globalisering i revers. CO₂-avgifter vil gi høyere transportkostnader og redusert migrasjon, og mer uheldig demografi vil gi lavere arbeidstilbud fremover.

Til sammen betyr dette at vi kan regne med høyere totalinflasjon så lenge vi også ser press på råvareprisene. Høyere prisvekst vil også gi høyere lønnskrav, ettersom arbeidstagerne vil ha mer forhandlingsmakt fremover. Da blir det også naturlig å forvente et høyere rentenivå fremover.