Gjestekommentar: Forvalter Gunnar Påhlson i Carnegie Fonder.
Kina har ikke demokrati. Likevel har man, siden kommunistpartiet overtok makten i 1949, skiftet leder på fredelig vis hele tre ganger. Deng Xiaoping, som innledet Kinas reformperiode i 1978, utnevnte Jiang Zemin til sin etterfølger i 1992. Samtidig innførte han en bestemmelse om at Kinas ledere skulle kunne sitte i maksimalt to mandatperioder på fem år – totalt ti år. Hu Jintao ble utnevnt til president i 2002 og etterfulgte Jiang Zemin.
Xi Jinping kom til makten i 2012. Han tilhører den gruppen innenfor kommunistpartiet som kalles kronprinspartiet, og er så nær en kinesisk adel som man kan komme. Faren hans gikk den lange marsjen med Mao på 30-tallet. Under kulturrevolusjonen i 1966–68 ble han sendt til arbeidsleir på landet i flere år. Man ser stadig tydeligere at Xis idealer ble formet i løpet av disse årene. Kina er i dag i ferd med å stenge seg ute fra omverdenen. Etter at Deng Xiaoping åpnet opp Kinas økonomi i 1978, utviklet landet seg raskt mot en mer liberal markedsøkonomi. I dag er det på retur til et mye mer kontrollert samfunn med klare sosialistiske idealer – en retur til Maos røde Kina.
Tiltak for å sikre makten
I november 2022 skal politbyrået, kommunistpartiets ledersjikt, utnevne den neste lederen. Selv om det ikke forekommer frie valg i Kina, har man en intern utvelgelsesprosess bak lukkede dører. Ikke sjelden pågår det en intens maktkamp i det stille.
Allerede før den første mandatperioden var over, sørget Xi Jinping for å renske ut politiske motstandere innad i partiet gjennom en gjennomtenkt og omfattende kampanje mot korrupsjon. Før den andre mandatperioden reduserte han antall medlemmer i politbyrået fra ni til syv. De yngste ledertalentene ble luket ut, slik at de ikke skulle utgjøre en trussel senere. Eldre medlemmer er en mindre trussel, siden de faller for aldersgrensen i en alder av 68 år.
Man har også endret Kinas grunnlov – slik at begrensningen med to mandatperioder, som Deng Xiaoping innførte, ikke lenger utgjør et hinder for å beholde makten. Alt var lagt opp til at Xi Jinping skulle bli Kinas nye keiser. Ingen leder i Kina har fått så mye makt samlet i sine hender siden Mao Zedong.
Tøff tid for Xi Jinping
Til tross for alle disse proaktive tiltakene sitter ikke president Xi Jinping trygt i salen. Vi kan konstatere at han har hatt en god del uflaks de siste årene. For to år siden, i 2019, feiret kommunistpartiet 70 år ved makten siden de overtok i 1949. Det var planlagt en stor feiring den 1. oktober. Men i Hongkong, som Kina overtok fra britene i 1997, hadde man samme år dannet en kraftig protestbevegelse mot Kinas styre og økende innflytelse over den tidligere kronkolonien. Protestene overskygget Kinas jubileum, og fyrverkeriet måtte avlyses.
Kina hadde satt ambisiøse mål for økonomisk vekst i perioden 2010–2020. På 10 år skulle landets totale BNP dobles. Det var på god vei. Alt som var nødvendig, var en årlig BNP-vekst på seks prosent de siste to årene. Igjen var man uheldig. Pandemien brøt ut i januar 2020 (selv om vi nå vet at covid-19 fantes i Kina allerede i oktober 2019). Den globale pandemien brøt først ut i Wuhan i Kina og spredte seg raskt over hele verden. Xi Jinping måtte bære skylden for den globale katastrofen. Kina er riktignok et av de få landene som oppnådde BNP-vekst i fjor overhodet. Økonomien vokste med to prosent, men det store vekstmålet måtte forkastes.
Handelskrigen med USA, som ble startet av Trump-administrasjonen i juli 2018, har også hemmet Kinas vekst og skapt hodebry for landets ledere. Kinesiske selskaper blir forhindret i å kjøpe amerikansk teknologi, og Huawei får ikke lov til å selge 5G-utstyr til telekomselskaper rundt om i verden.
Og så endelig i 2021, når kommunistpartiet feirer 100 år siden grunnleggelsen i 1921, blir det utfordret av store, vellykkede fintech-gründere som på under ti år har bygget opp milliardforetak. Internett-apper brukes daglig av så godt som hele befolkningen. Jack Ma, grunnleggeren av IT-konglomeratet Alibaba, kritiserer åpent det statseide banksystemet for dets sendrektighet. Andre selskaper som Didi børsnoteres på Nasdaq, uten godkjenning fra myndighetene. Slik adferd må man sette en stopper for.
Folket krever rettferdighet
Det blir utvilsomt en maktkamp i Kinas toppsjikt før den neste lederen utnevnes i november 2022. Selv om landet ikke er et demokrati, er det viktig å være populær blant folket og vinne dets tillit. Xi Jinping har en slik popularitet. Hva vil folket ha, spør man seg.
Svaret er ren luft og rent vann, bedre arbeidsvilkår og regulerte lønninger, mer rettferdighet, orden i sakene og tiltak som slår ned på den utbredte korrupsjonen.
Under Kinas rekordår, da veksten lå på åtte til ti prosent pr. år, gikk landets eksperiment med “markedsøkonomi med kinesisk fortegn” over i ren røverkapitalisme. Korrupsjonen spredte seg, både blant politikere og gründere. Kinas superrike og elitens (inkludert kommunistpampenes) barn koste seg på nattklubbene i Beijing og Shanghai. Drikkebordene var fulldekket med utenlandsk sprit og franske viner. De eksklusive Ferrariene og Lamborghiniene sto parkert utenfor.
Etter at Xi Jinping tok makten i 2013, har man gjort en stor innsats mot korrupsjonen. Veksten har blitt omdirigert til en lavere, men mer bærekraftig vekst av høyere kvalitet. Man har investert store mengder tid og penger i å løse miljøproblemene.
Kina er et av landene som satser mest på fornybar energi. Det var også tidlig ute i prosessen med å konvertere landets bilpark til elbiler. Alt dette får folkets tilslutning. Men én ting gjenstår.
Fordelt velstand gir popularitet
Kina har i dag rekordstore inntektsforskjeller mellom de superrike gründerne (Kinas oligarker, hvis man kan bruke det ordet) og vanlige lønnsmottagere. Samtidig har levekostnadene i samfunnet økt raskt de siste årene. Å kjøpe en bolig er umulig for mange familier, og krever at man sparer hele livet eller eventuelt tar opp store banklån og får økonomisk hjelp fra familien. Kinesiske familier bruker det meste av inntekten på bolig, mat og barnas utdannelse.
Landets befolkning krymper for første gang på 40 år. Inntektsgapet i landet gjør at de fleste unge familier bare har ett barn, selv om det nå er tillatt med flere. Dette representerer en utfordring for Kinas fremtidige vekst. Fabrikkene mangler arbeidskraft.
Hvis man analyserer reformene og tiltakene som har pågått daglig siden juli, innser man at alt er rettet mot ett formål: å redusere inntektskløften og omfordele velstanden mer rettferdig mellom borgerne, kort sagt ønsker man å skape et mer rettferdig samfunn. Det er viktig å være populær ute i de tusen hjem. Det er dette som ligger i common prosperity – et uttrykk som Xi har hentet fra Maos dager og nå børstet støv av.
Trussel fra sosiale medier
Maos makt fra 1949 til hans død i 1976 var i stor grad basert på den omfattende personkulten. Selv om Xi ikke har samme personkultstatus som Mao hadde, er mye av makten i dag sentrert hos ham. Et merkelig fenomen i bølgen av nye reformer og direktiver som har blitt lansert, er forbudet mot sosiale medier og beundring for og følging av kjendiser og popstjerner.
Flere apper der skuespillere og stjerners popularitet er rangert og inntektene deres står oppført, har blitt forbudt. Et populært TV-program som er et slags Idol for gutteband, har blitt tatt av luften fordi regimet ikke liker adferden og de “umandige” rollemodellene. En rekke svært kjente filmstjerner har blitt kritisert og måttet betale store beløp i ekstra inntektsskatt. Det minner meg litt om Sverige på 70-tallet, da politiet pågrep Ingmar Bergman på Kungliga Dramatiska Teatern og siktet ham for skattesvindel. Det pågår en klappjakt på kjente og velstående mennesker med inntekter som stikker seg ut.
Hendelsene kan bare tolkes slik at ingen andre enn Xi får lov til å ha en personkult. Sosiale medier er med sin store utbredelse og sine millioner av følgere en trussel mot kommunistpartiets makt.
Krav til miljøutslipp
Samtidig er Kinas satsing på å bli klimanøytral innen 2060 en stor utfordring. I løpet av rekordårene satte staten mål for provinsregjeringene om hvor mye de skulle bidra med til landets BNP-vekst. Som følge av dette konkurrerte provinsene om å nå toppen, ofte ved å levere inn rene fantasifigurer for sin aktivitet. Også i dag har man mål og betingelser, men disse handler om hvor mye man bidrar til å redusere energiforbruket og miljøutslippene.
Provinsene har mål for hvor mye energi de kan bruke. Når kvoten er fylt, må produksjonen kuttes. Denne typen supply side reforms fører nå til at Kinas stålproduksjon reduseres, og Kina går fra å være en stor eksportør til å bli nettoimportør. Et resultat er at stålprisene stiger. Det samme fenomenet gjelder nå også for sement og annen prosessindustri. De store, ofte statseide selskapene som får lov til å bli værende, øker lønnsomheten.
Konklusjonen er at hvis Xi Jinping lykkes med å nå disse målene – redusert korrupsjon, mindre inntektsforskjeller, mer rettferdig fordeling av velstand og ren luft og vann til borgerne – vil han øke i popularitet og ha bedre sjanser til å vinne den interne maktkampen innad partiet før november 2022. Den som lever, får se.
